Hvordan reagerte foreldre på at du er så ung?

[Mamma mø har snart 2 ♡]

Er litt skeptisk jeg nå, har sakt de til mamma, hun tok de veldi fint å gleder seg, har endå ikke sakt det til min pappa, noe som jeg gruer meg veldig til.. jeg vet godt at han kommer til å reagere sterkt.

 

hvordan sa dere det? jikk det som forventet? og når sa dere det?

[KristineMed2Sønner<3]

Jeg tok testen sammens med moren min faktisk. Hun reagerte først med at "neida, er nok noe feil her..skal vi se...Få bruksanvisningen, er ikke riktig det her skjønner du.." uff, stakkar, hu ble mer å mer furstrert over at det faktisk var riktig..

 

Jeg er så utrolig takknemmelig for at moren min har støttet meg fra dag 1!

Samme med min stefar:) (mine foreldre skillte seg da jeg var 2 år)

 

Pappa tok helt av... Ikke for å skremme deg eller noe, min far er veeeldig ekstrem.... Han tilkallte barnevernet osv. fordi han mente at det var MAMMAS feil at jeg var gravid, å at han syns det var helt UTROLIG at mamma ikke tvingte meg til å ta abort... ja, vell, etter mange mnd, har han nå roet seg, og klarer faktisk å ta på magen min, å har begynt å glede seg til å bli morfar. Noe INGEN hadde trodd. Så det har fått meg til å forstå at faktisk det mest utrolig går ann. Eneste faren din sikkert trenger er tid..!

Tid er den beste "medisin" i en slik situasjon som dette...

[MariaEW- 05.10.07♥]

jeg vet ikke hvor unge dere er, men jeg er 86 mod. (ikke så ungt det da)

 

vi sa det til hele slekta på morsdagen, først mamma og stefaren min, de syntes det var utrolig artig, også etterpå dro vi til besteforeldrene mine der tanter, søskenbarn og hele røkla var samlet. da vi sa det begynnte besteforeldrene mine og ett søskenbarn å gråte, mens pappa sto på gulvet med lillebroren min som da var 6-7 uker gammel og sa "tror ikke jeg er helt klar for å bli bestefar jeg.." med humor da;)

 

ellers så har det bare vært positivt. besteforeldrene mine er iallefall utrolig glad for å få oppleve det å få oldebarn, også er familien til samboeren helt i ekstase over forøkelsen da han er enebarn;)

 

 

[Mamma mø har snart 2 ♡]

er 88 modell jeg.. synest selv jeg er ganske så ung:p men er innstilt på å klare de Verste med hele prossesen er å skal fortelle de til pappa, for han er jeg fortsann bare "lillejenta".. men det må vel gå sin gang de med:)

[Gjest]

jeg måtte fortelle det til mine foreldre over telefon, ettersom jeg bor så langt unna dem. jeg ringte til mamma og sa at jeg hadde en gledelig nyhet, hun spurte hva og ante ingen fare! "GRATULERER, du skal bli bestemor!" (jeg ante ikke hvordan hun kom til å reagere, men tenkte at jeg skulle gjøre det klart og tydelig fra første stund at jeg var glad og bestemt på å bære frem barnet.) det tok ei stund å få overbevist henne om at jeg snakka sant, men når hun endelig trodde meg svarte hun "Guur, så arti, men kan eg sei d tel fardin?". tror hun ville si det til han, for at hun var redd han skulle si noe dumt til meg, men hannes første reaksjon var "Jah, trur du ikkje d ska meir tel førr å åverraske meg?!"... de gleder seg begge to, og er minst like engasjerte i hver minste begivenhet i svangerskapet som meg og barnefaren:)

 

jeg fant ut at jeg var gravid såpass tidlig i svangerskapet, så jeg venta med å fortelle det til dem, til at jeg og kjæresten var helt hundre prosent sikre på at vi skulle beholde:) var egentlig ingen lang prosess, mamma og pappa fikk nyheten dagen etter vi oppdaga at vi skulle bli tre:)

[Mamma mø har snart 2 ♡]

så bra det går bra for noen, typen min fortalte det til foreldrene sine nåda.. de var ikke spesilet posetive.. men men, må egentli bare prøve å overse dette. klarer ikke alt denne negative holdingen:p ikkje nok med at jeg har store humørsvingniger fra før, men også når en skal få høre så masse drit blir ikke dagen bedre.. hehe:p men satser på at det roer seg etter hvert. skal til første sjikklige kontroll på onsdag, så planlegger å si det etter det. hva gjør en på første kontroll foresten?

[2ne;)]

jeg fortalte de til moren min da jeg var 2 mnd på vei... jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre og lurte derfor på om jeg skulle ta abort. Var redd for hva typen min skulle si også:S Jeg tok med moren min på "abort samtale" på sjukehuset og hu sa hu ville støtte meg uannsett hva jeg ville gjøre. Men etter at moren og faren min sa at hun støttet meg 100% bestemmte jeg meg for at dette skulle jeg klare helt fint=) Typen min og hans famile synst og at jeg tok de rette valget når jeg sa jeg skulle beholde barnet! Men moren min forstår meg sikkert veldig godt siden hun ble gravid når hun var 17 år sjøl:) Alle sammen gleder seg nå til å bli besteforeldre, onkler og tanter=)

 

Dette går nok helt sikkert fint! Dette er ditt valfg og faren din vil sikkert støtte deg 100 %. Hvis ikke han gjør de i starten, kommer ha nok til å gjøre de etter hvert=)

 

Jente 17

 

[Mamma mø har snart 2 ♡]

Ja får håpe de:) Tror egentli at jeg gjør det bare verre til lengre jeg venter da.. men søren, det er ikkje lett.

[challenge *stolt mor*]

Ja Rebecca jeg skjønner hvordan du har det. Jeg er fortsatt pappas lille jente... og han er ganske så streng..uff.. tror han får hjerteinfarkt når han hører nyheten. Han har alltid beskyttet meg.. men han giftet seg ganske tidlig (18/19) og fikk barn samme året, giftet seg på grunn av det. men gruer meg allikevel.. selv om han burde skjønne det.

 

Håper det går bra for deg rebecca.

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

Kjenner den følelsen, grudde meg som pokker jeg også, men det hadde jeg absolutt ingen verdens grunn til!!

De er foreldrene våres, og vi vet at de er der for oss og støtter oss uansett hvilke valg vi tar her i livet.

Kanskje det er et sjokk i begynnelsen at lille jenta er blitt stor?

Folk vender seg til alt, også våre foreldre.

Snart er de nok verdens stolteste kommende mormor og morfar skal du se:)

[Mamma mø har snart 2 ♡]

Er på en måte godt å høre at andre har det likt, planlegger å si de en av dagene nå.:/ gruer meg, men gleder meg til å få de overstått. hvordan har dere sakt det, dere som grudde dere?