Skal jeg bli alenemor?

[Arcticas]

Hei dere... Fant denne siden først idag, og det var egentlig litt godt - her er flere som er i min situasjon.

 

Historien min kort fortalt: Jeg er i midten av 20-åra, ferdig med utdannelse, har 100%stilling (ikke fast), og har hatt en trist, men nøye overveid abort tidligere, da jeg var 21. Den gangen var jeg over 12 uker på vei da jeg skjønte at jeg var gravid - og påkjennelsen var stor.

 

Nå har jeg og min ex-sambo forsøkt å få barn siden desember i fjor, uten å lykkes - og i august i år bestemte han seg for å gå fra meg, Jeg har akkurat kommet i orden i ny leilighet og kommet meg over sjokket, da jeg innså at psyken neppe kunne spille så inn på menstruasjonen at den ble fraværende så lenge.

 

Så testet jeg positivt - og kjenner nå igjen alt fra forrige graviditet. Ømme bryster, trett, kvalm...

Dette har da skjedd ca 14 dager før ex-sambo tok skrittet og sa at han ikke hadde følelser for meg mer.

 

Så her sitter jeg - alene, gravid i en liten leilighet og er mer usikker enn noen sinne på hva jeg skal gjøre?

 

Er det et tabu å være alenemor - er det noe slikt som skremmer meg? Er det drømmen om kjernefamilien og drømmen om hvordan det skulle bli å få sitt første barn som gjør at jeg tviler....?

 

Jeg vet jo at hadde vi vært sammen nå - så hadde jeg beholdt det - UTEN tvil!

 

Hjertet mitt sier på en måte ja, mens hodet sier nei.... Det sier at jeg ikke er for gammel til å bare vente på en som elsker meg, og som vil ha barn med meg siden. Jeg har flere år å gå på.... I tillegg kan jeg da bare "leve livet", flørte rundt, dra på turer, være uavhengig...

 

Men så er det den andre følelsen. Følelsen av et savn, redselen for en ny abort.

 

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. SKulle gjerne likt å høre fra andre som er alene hva dere tenkte da dere sto overfor en slik avgjørelse?

 

Klem fra en forvirret jente )

[Gjest]

hei:) jeg var /er ikke helt i akkurat samme situsajon som deg men kan jo fortelle litt om hva jeg tenkte...

 

Jeg rota bare rundt litt med en og oppdaga deretter at jeg var gravid.. dette var noen måneder før jeg fylte 21..

 

jeg hadde ikke akkurat de beste forutsetninger for å klare det som lå foran meg og jeg hadde alltid trodd at jeg kom til å ta abort om så skulle skje..

jeg bodde på en leilighet på 22 kvm, ingen jobb,ingen utdannelse og singel..

 

men jeg var ikke i tvil, jeg nekta meg selv å tenke på alt som kunne bli feil, alle hvis`ene man tenker.. enn om ditt, enn om datt... jeg tenkte at er jeg gravid nå så er det meninga at jeg skal beholde.. i det sekundet testen viste positiv tenkte jeg: jeg skal bli mamma...

 

ja jeg er alenemor nå... veldig alene... men jeg har aldri før i mitt liv vært så lykkelig og hatt det så fantastisk som jeg har det nå!! hvær dag er en glede og hvær dag opplever og lærer jeg noe nytt, den kjærligheten jeg opplever til mitt barn veier opp for alt det jeg ifølge mine jevnaldrende "går glipp av"

 

jeg vil ikke råde deg til det ene eller det andre, du må følge ditt hjerte og velge det som føles rett for deg,

 

da har du i allefall hørt hvordan jeg tenkte da jeg sto opp i situasjonen,vet ikke om det hjalp deg så mye men:)

 

lykke til og håper alt ordner seg for deg, husk velger du å beholde finnes det alltid løsninger på det meste:)

 

klem:)

[Skurvelurven]

Jeg har også tenkt mye på hvordan ting "skulle ha vært".

De fleste har en eller annen gang sett for seg hvordan livet skulle være når de ble gravide, og så, når dette ikke stemmer over hodet med hvordan ting blir, føles det litt feil. Det er veldig få som planlegger å bli alenemødre, men som har sett for seg mann, hus, stasjonsvogn, bikkje og totalt familielykke.

Det finnes par som har vært lykkelig gift i 10 år, og som plutselig går fra hverandre, så jeg tenker litt at man aldri har noen garanti uansett. Selvfølgelig skal man være optimistisk når man går inn i et forhold, men en garanti har man aldri.

Og for meg, er jenta som ligger inni magen min det største som har skjedd i livet mitt. Fra den dagen jeg kjente det første sparket har jeg ventet og ventet og ventet på at hun skal komme ut til meg.

Visst er det kjipt innimellom å være alene, men med positiv holdning kommer man langt. Gå inn på par-forhold debatten her på bim, og les om alle de som ER i et forhold og har det verre enn oss;)

Uansett, valget faller på deg til slutt. Det er ingen som kan ta det for deg, og det viktigste er at du gjør det som er riktig for deg.

Lykke til:)

[desember-nurk=)]

Hei!

Vet akkurat hvordan du har det, da jeg var i samme situasjon som deg da jeg ble gravid. Jeg og samboeren hadde akkurat kjøpt oss et hus i utkanten av oslo som vi pusset opp. Forholdet hadde skrantet litt, men vi hadde en ordentlig prat og fant ut at vi gi forholdet en sjanse og prøve å få det til å fungere. Dag og natt brukte vi på å få huset i orden og alt begynte å se lyst ut.

Fem uker før vi flyttet fra oslo hadde jeg tatt en test som var negativ.

Tok en ny test og nå var den positiv.

Jeg har ett år igjen på bacheloren min på BI Handelshøyskole og jobber deltid i en klesbutikk og selv om jeg bare er 20 år følte jeg at jeg ikke kunne ta bort dette livet som vokste inne i meg.

Samboeren min prøvde å overtale meg til å ta abort, men jeg klarte bare ikke. Han sa at han ikke lenger hadde følelser for meg og at dette forholdet var over, og jeg måtte være klar over at jeg skulle bli alenemor. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg valgte å beholde!

Nå er jeg 28 uker på vei, akkurat kjøpt meg min egen leilighet og skal prøve alt jeg kan for å fullføre utdanningen min. (prøve å ta bacheloroppgaven i mammapermisjonen)

 

Jeg har hele familien min rundt meg som støtter meg og alle vennene mine gleder seg til det lille nurket kommer. Selv om jeg har vært gravid har jeg vært med på mange fester, og det er overraskende hvor lite det skremmer gutter at man er singel og gravid/alene med barn!

 

Håper du ser at det er mange i samme situasjon som deg, og som Magic skrev over, det er ingen garanti for at forhold holder livet ut.

 

 

[Reese]

Ville bare si at om du velger å beholde babyen så skal jeg låve bort sjela mi på at du aldri vil angre!!!

Å være mamma er fantastisk..selv om man er alene:)

[Arcticas]

Ja, jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre, og jeg er ikke i tvil om at dette kommer til å bli så fantastisk når jeg bare har fått tatt det endelige valget, og dersom det valget blir at jeg beholder barnet denne gangen.

 

Jeg traff ex i dag på flyplassen, han fulgte en annen jente dit og jeg klikket selvsagt da jeg fikk høre at han hadde tilbudt henne og reise til Oslo på et leverandørmøte. Hun er sommervikar på jobben - JEG har vært der i 3 år og kjenner bedriften inn og ut - og har vært lovet og få dra på slike ting.

 

Forstår godt at han ikke vil dra sammen med meg, men han kunne sendt meg alene da, jeg trenger jo litt avkobling!

 

Iallefall - det endte med en diskusjon og vi gikk ut og satt oss i hans bil for en liten prat. Den kummulerte i et h........ bråk der han avsluttet med å si: Jeg gleder meg SÅ sinnsykt til denne aborten er over. Hvorpå jeg svarte: Bare så du er klar over det han jeg overhodet ikke tatt noe valg og det er overhodet ikke sikkert det blir noen abort! Svaret som kom da gjorde så vondt at jeg gikk ut av bilen, smalt igjen døra og forsvant:

 

"Så får du føde den der ungen da, men fy f...... jeg synes synd på den!"

 

- Hva er det slags kommentar? Jeg vet jeg hadde slengt litt vel mye ved på bålet i forkant av diskusjonen, men da var begeret fullt.

 

Har tappet i et bad nå og skal legge meg oppi der litt. Lese blad, med tente stearinlys og selvpleie.

 

Jeg må bare komme over - og bort fra han altså....

 

Skal til legen 10.30 i morgen, og han har egentlig sagt han skal være med, men nå tror jeg at jeg vil dra alene....

 

 

[Gjest]

uff for en forferdelig umoden mann!!! snakk om å oppføre seg som en bortskjemt femåring da!

 

nei jeg syns ikke du skal ha noen samvittighet overfor han altså, gjør det du selv føler er rett for dette er din kropp og det er du som skal leve med dette.. høres kaldt ut av meg å antyde at han ikke blir berørt av det men som alenemødre er det vi som sitter med det meste og blir mest berørt, mennene kan fortsette livet tilnærmet som før.. de kan velge å ta avstand fra hele greia liksom..

 

han fortjener deg ikke og er ikke verdt din kjærlighet, med tiden kommer du over han og spør deg slev hva i all verden du så i han når du kan få så utrolig mye bedre!!

 

om du vil dra uten han, så gjør det, du har ingen plikt til å ha med han eller inkludere han i noe som helst, gjør det som føles rett for deg, det er det som er viktig nå

 

lykke til:)

[December]

Hei Arcticas.

Jeg kjenner meg litt igjen her. Jeg er i midten av 20 årene, har en god utdannelse og en drømmejobb.

I mitt tilfelle ville samboeren min ha barn, ikke jeg.. Når jeg ble gravid ble han borte.

Jeg tenkte på abort, men klarte bare ikke tanken på å gå igjennom det en gang til..og alene. Det var definetift ikke noe jeg ville gjøre.

Jeg klarer ikke helt å se for meg megselv med en baby, det har liksom ikke gått opp for meg enda og det er bare tre mnd igjen.

 

Jeg har fått masse støtte av venner og kolegaer, lillesøsteren min har virkelig stillt opp og foreldrene mine støtter meg 100% selv om jeg blir alene.

Og jeg har funnet masse trøst å støtte her!

 

Det er ikke lett å ikke ha noen som kan holde meg og som tar vare på meg, jeg sliter med det at bf mer eller mindre gir f.

På en annen side har det gitt meg en masse styrke jeg ikke trodde jeg hadde. Om tre mnd er jeg ikke alene lenger, da kommer vesla til å oppta all tiden min.

 

Det er ikke alenemødrene som skal bli glodd på, men de fedrene som ikke tar seg av barnet sitt!

Å ikke få DEN perfekte familien, med mann, barn og 9-4 jobb gjør meg ikke noe lenger.

Jeg kommer til å bli den mamma'n som "skifter dekk på bilen sjæl"

(Helt til drømmeprinsen kommer å henter oss).

[Arcticas]

Hei... Ex ringte rett før jeg skulle dra til legen idag og sa at han kunne hente meg. Han VILLE være med. Inne hos legen gikk det forsåvidt bra, vi snakket om praktiske ting ifht en evt A, og at den måtte gjennomføres på mandag allerede, da jeg er 9 uker på vei. Jeg klarer jo ikke å ta et valg til i morgen sa jeg, ettersom han ville ta endel prøver etc. i morgen.

 

Etterpå gikk jeg til helsesøster, hun var veldig god å snakke med, jeg ba ex vente ute, men han ville absolutt bli med inn, og jeg orket ikke diskutere. Fikk grått litt der inne, men kjenner vel at jeg har flere tårer på lager nå. Jeg vil bare hjem, skal gå tidlig fra jobb idag.

 

Ex satt bare og sa ting som, nei det er slutt, og ristet på hodet da hun spurte om sjansene for å prøve for barnets skyld (men det visste jeg jo at han kom til å si, ergo var ikke det noen krise). Videre fortalte han sin "traumatiske" historie om å vokse opp uten en far, og om at det ble vanskelig for han å stille opp dersom han flyttet herifra. Oddsene for at vi noensinne kom til å bo nært hverandre var jo små.

 

Helsesøster sa bare; så det du sier er egentlig at du vil ikke kunne være der så mye for barnet. Svar fra ex: "Riktig!"

 

Merker at etter jeg har snakket med han heller jeg mot å ta en A, vet ikke hvor lurt det er. Amathea har rådet meg til å skrive en liste "berikelser" vs. "gi avkall på" - og samtidig skrive ned følelsene for det jeg skriver bak hver ting jeg kommer på i hver kolonne...

 

Ex kjørte meg tilbake til jobb, og vi diskuterte 20min i bilen. Han vil snakke mer med meg i kveld, men jeg aner ikke om det er noen vits for meg. Jeg vet hva du vil, sa jeg bare. La meg få tenke nå. Men han er SÅÅÅÅÅÅ redd for at jeg skal beholde barnet. Jeg sa at jeg gjennomskuet hans årsaker til den redselen, og at jeg trodde det skyldtes at det vil gå ut over han økonomisk, litt frihetsmessig og mest samv.messig... og at han derfor tenkte KUN PÅ SEG SELV og SINE FØLELSER ifht dette. Og han svarte da, at ja, han var døn egoistisk ifht denne saken, han måtte tenke på seg selv.

 

Har fått nok av han - SKAL komme meg over han nå. Mitt høyeste ønske nå er bare å få snakke med en alenemor som er rundt min alder 23-30, bare for å høre litt om hvordan hun har hatt det.... Hadde vært så bra å hørt andres erfaringer.

 

Også skal jeg ringe mamsen idag Få litt støtte der og. Jeg vet dette er mitt valg - men gud så vanskelig det er. Og jeg skjønner redselen til ex over at jeg skal beholde et barn bare fordi han ikke vil at jeg skal det, og fordi jeg ønsket meg barn med han når vi var sammen. Det siste han ville nå var å ha barn med meg - det måtte jeg bare forstå! (hyggelig å høre - men akk, det hjelper en bare videre.... noch ein mal)...

 

Må nesten jobbe litt nå, selv om jeg kjeder meg,har humørsvigninger, og ikke aner hva jeg skal gjøre med livet nå.

 

Sorry at jeg maser så mye om det samme i dagboka nå, men jeg må bare skrive av meg litt... Det hjelper så sinnsykt!

 

 

Skulle gjerne snakket mer med deg December - tror vi er i ganske samme båt...

[Anonym bruker]

IKKE tenk på hva barnefar sier, er IKKE han som skal ta avgjørelsen, det er så sinnsykt mange som gjør den feilen å tar abort fordi barnafr ønsker det. Jeg hadde selv en barnefar som ønsket mer enn alt annet at jeg tok det bort, men jeg valgte tilslutt å beholde, og jeg gleder meg enormt til å bli aleine mamma. Og særlig god kontakt med barnefar har jeg ikke, har pratet med han på telefon tre ganger på 4 månder og møtt han en gang... Jeg har også en bror som blei papap i fjor, absolutt ikke planlgat, og du skulle hørt tankegangen hans i 9 månder, han godtok ALDRI at jenta var gravid, ikke før han såg ungen sin:) Det var alt fra drapstrusler på dama og selvmordstrsuler osv... Mannfolka sier ALT for å få damene til å ta barnet vekk, fordi mannfolk tror at barn kommer med storken når man ønsker dem....

Så tenk deg godt om før du bestemmer deg, å snakke med barnefar vil ikke hejlpe, det vil bare gjøre deg mer usikker og trist tror jeg. Dette er ditt valg og ingen andre sitt. Det er INGEN skam å være aleine med barnet:) Så om du velger å beholde så kommer det til å gå så bra!!

 

Velger å bruke anonym knappen nu, men om du vil taste privat så bare gi lyd så kan jeg sende deg en melding:)

[Anonym bruker]

Herregud så mye skriveleifer jeg hadde over her:) Skal imponere meg selv med å skrive raskt, men fingrene henger ikke med. Men håper du forstod!

[Arcticas]

Det hadde vært veldig fint å snakket med deg... Tast gjerne priv... Jeg savner og snakke med noen som er i min situasjon. Alle kan råde meg til ting i øst og vest, men alle er jo gifte/samboende eller enslige uten barn, og da er det så vanskelig...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg fann ikke profilen din her, så får ikke sendt privat melding. Kunne fått e mail adressa eller noe:)

Jeg som skreiv over her.

[Arcticas]

nå har jeg opprettet profil, kanskje du finner meg nå )

[Anonym bruker]

Har sendt deg pivat melding nu:)

[Gjest]

jeg vil bare si jeg at å være mamma, selv om det er som alenemor med en barnefar som gir mer eller mindre faen.. så er det å være mamma fantastisk:) ok vi har ikke a4 familien, kjernefamilien med bil, hus og mann...

Men det man har er ett barn som elsker deg betingelsesløst og som du elsker like mye tilbake.. jeg skulle skrevet noe om hvor mye den lille betyr for meg men det finnes ikke ord store nok til å beskrive hvor høyt jeg elsker han..

det gir så mye å være mamma at det lille man savner av å ha en mann det utgjør fryktelig lite!

 

hver dag våkner man til en liten en (min erfaring i allefall:) ) som pludrer blid og fornøyd, som ser på deg med store uskyldsrene øyne og stråler opp i ett smil når du tar han opp av sengen, ett barns som ivrig pludrer og vifter med armene mens du steller det for så å drikke ivrig fra puppen liggende godt i armkroken din, trygt og tillitsfullt, dagen går med på å leke og kose, se den lille utvikle seg dag for dag, smile,pludre, og etterhvert le mot deg, løfte armene blidt mot deg når du løfter han opp og kroe seg godt inntil deg når du har han i armene...

 

jeg kunne snakke i det uendelige om alt det godet med å være mamma hehe:) men uansett det beriker livet på en måte jeg aldri hadde trodd var mulig, dagene er fulle av mening og de er givende:)

 

jeg er ikke helt i din alder (snart 22) men min erfaring som alenemamma er at det er mest kos og bittelitt ensomhet noen ganger, men den lille veier opp for den ensomheten synes jeg:)

[December]

Arcticas: Det hadde vært fint å snakke med deg også for jeg kjenner meg sånn igjen!

Er det noen PM funksjon på denne siden, eller ett sted jeg kan legge igjen mail, msn eller telefon nr?

 

Jeg fortalte foreldrene mine at jeg var gravid på onsdag og etter det føltes alt mye bedre, de forsto meg og det gjore ikke dem noe at jeg blir alene med vesla..Mamma sa noe sånnt som at "Du er ikke den første eller eneste som opplever dette, gi han litt tid, så blir ting mye bedre, vi er der for dere uansett". Desuten var både mamma & pappa virkeli glade! Det hjalp mye på humøret mitt!

 

[Gjest]

hei ericas, jeg har 32, er singel og er nå i uke 9. Barnafar er ikke sammen med meg, han er ikke glad i meg lenge skriver han å en sms for 2 uke siden... han ønsker at jeg ta abort... jeg er kvalm, og kaste opp ofte... jeg fikk å vite jeg var gravid i uke 6 jeg var glad, første dag, så bar si jeg!! jeg har var gravid en ang utenforlivmor og lege er operere meg og fierne venstre side... jeg var altid redd .. å tenke at for meg kan bli vanskelig bli gravid.'

jeg har var registrer på en nett side for treffe folk. da ble kjent med barmefar, etter 2 uke mye prate på msn, vi snakke og treffe oss. han bestille billete til meg til trondheim,en uke etter jeg var på en helga besøk, da var sin so på 14m, og hadde kommer sin datter på 13, alt gikk bra. my matcer, hadde hyggelige sammen... og var en fint eventyr... jeg følte at jeg forelsket, at jeg hadde fant en god mann til meg...

neste uke an var ike så flink på msn, vi prate litt, jeg har tenk at man altid ta sin tid, og vil ikke presse han... etter 2 uke skulle få mens og hadde en avtale for setter spiral som prevensjon, men mens kommer ikke, etter 3 dagen forsinket, jeg tenker at noen kjede. GRAVID... fikk skokk, men glede...

neste dagen hadde gynbekolog avtale..i sted å snakke om prevensjon snakke om garvited..

jeg ring til barnfaren... han fikk kjokk, panikk... han vil at jeg ta abort...

jeg så nei,, jeg skal beholde bar,.. nå tiden går han sa at er ikke glad i meg, at jeg respetere ikke han,.. jeg er alene her, gravid, uten familie i norge og dårlig med kvalm og kaste opp.. siste ukke jeg bare tenke å ta abort... graåter mye, har snake med social vaktjeneste i legevakt, men klarer ikke å bestemme meg, forsetter å gråte her alene..mine veninna si: høre hjerte ditt... men jeg vet ikke...jeg er urolig, gikk ikke på jobb i går, var hos lege i dag fikk sykimlding og nå må besteme jeg.. fikk en lapp med en telefon hvis jeg vil ta abort... jeg er så redd... jeg kommer fra en katolik og konservativ familie, kan ikke snakke med mora om mulighete abort...jeg bli gal...

 

 

[nattkatta]

Hei Zacha32 : )

Jeg er 30 år og gravid i 10. uke. Jeg og barnefaren har vært i et stabilt forhold i 7 år og bodd sammen i de siste 4 årene. Da jeg tok svangerskapstesten og fikk positivt svar forandret ting seg for meg. Barnefars første reaksjon var at dette er det siste han ville. Det er veldig vanskelig å forstå at noen kan reagere sånn, jeg ble så redd. Den mannen jeg trodde jeg har kjent i alle disse årene ble tilen helt ukjent person. Vi har store problemer med å snakke sammen for tiden og han tar aldri opp graviditeten eller noe som omhandler dette. Derfor blir man jo så alene med hele opplevelsen. Jeg tenker fremdeles at jeg kanskje hat valgt feil,men så leser jeg her og hører hva andre kvinner opplever og føler og det hjelper så masse. Du har jo ikke kjent barnefar lenge og kanskje ville dere aldri passet sammen i hverdagen. Du har jo hele livet å bli kjent med barnet ditt og det er vel det viktigste nå. At du vet om du er villig til å være mamma for noen resten av livet. Glem barnefar og tenk på ditt eget liv. Har du lyst til å bli mamma ?

Jeg vet enda ikke hva som kommer til å skje mellom meg og barnefar, det skremmer meg hele tiden. Det værste var helt klart at han ikke hadde noen naturig kjærlighet for barnet som vokser i magen min.

Det er store og litt vanskelige valg, men det hjelper å skrive inn her og å lese andre innlegg.

Tusen takk og lykke til !

Nattkatta

[Kosel]

er 22år og har en sønn på 9uker - send gjerne pm hvis du ønsker å prate med en som har gått igjenom et sv.skap aleina og nå har vært mamma en liten periode!

[TH79]

Hei.

 

Har du fått bestemt deg enda? Jeg er nemlig i nesten samme situation som deg nå.. Hade vært fint og høre hva du har bestemt deg for, og hva man gjør??

[Anonym bruker]

Hei Arcticas:)

 

Jeg er 21 år og har en gutt på snart 14 mnd. Forholdet med barnfar var en kjapp forelskelse på 3 mnd og i løpet av denne tiden hadde jeg blitt gravid. Vi var fremdeles sammen da jeg sa til han at han skulle bli pappa (vi begge visste at sjansen kunne være der da jeg var noen dager forsinket med mensen) han ble glad (virket sånn). Jeg var kjempeglad og begynte å tenke på navn allerede den dagen.. Jeg visste også idet jeg så at testen var positiv at jeg skulle bli alenemamma. Forholdet var ikke riktig, jeg hadde en stund sett alle feilene og irriterte meg over omtrent alt ved han.

 

Han var med på noen svangerskapsundersøkelser, og på ultralyd. Jeg traff han 12juni -06 og gangen etter det var rett etter gullet mitt var kommet til verden den 19 august -06. I den tiden imellom hørte jeg ikkeno fra han og fikk ikke tak i han..

Først nå som gullet er nesten 14 mnd prøver han å være pappa, han kan ingenting, selv om han har vært på besøk ca 1 gang i uka ( minus 3,5mnd i strekk i våres).

 

Jeg har jobbet hardt med meg selv og prøvd å hjelpe han/har vært på familievernkontor for å skrive samværsavtale (han har samvær hos meg forløpig) og på familiteam fordi jeg rett og slett trengte en 3instans under samtalen mellom meg og bf, jeg orka ikke lenge sitte å gjemme på ting. Nå skal han skjerpe seg og jeg har en biiiitteliten tro på det. Hadde det vært bare meg så hadde jeg gitt faen i han (hadde jo ikke hatt den "problemstillinga" heller) men sønnen min fortjener å ha en pappa og å ha kontakt (han vil jo selv være pappa). Så får han selv velge hva han tenker om ting og om han vil være hos han når han blir stor.

 

Dette virker som om livet som alenemor er tragisk, men det er det ikke, det er det mest fantastiske i livet mitt. All kjærlighet, kos og kvaitetstid har jeg med gutten min, alle de store tingene han lærer seg, fra det første smilet til å si mamma, har jeg fått oppleve. Alle klemmene, alle opplevelsene, alle fremskrittene og alt han lærer og gjør. Jeg får oppleve det. Jeg får holde gutten min når han trenger trøst, jeg får vise han nye ting han prøver på. Jeg får le av alt det herlige han finner på. Jeg får kjenne hjertet hans slå når han ligger på brystet mitt og sover.

Det er det beste livet jeg noensinne kunne hatt. Den bittelille skapningen som flyr rundt her og flirer og ler og roper på mamma og vil holde hånda og gå inn på rommet å leke, han er min.. Han elsker meg, og jeg elsker han så høyt tilbake.

 

Det å få barn ga livet mitt en mening, ennå jeg trodde det hadde det alt..

 

Jeg var singel, uten jobb, bodde midt på et jorde (seriøst), hadde ikke vgs da jeg fant ut om gutten min. Men det meste ordner seg hvis man bare vil det nok.

 

 

[Anonym bruker]

Kjempefint og ærlig innlegg du har skrevet, anonym ovenfor.

koste meg når jeg las det. Det å få barn gir livet en helt ny mening, den skriver jeg 100% under på