Hvorfor ikke være åpne og ærlige?

[tigergutt<3]

Vi har slitt med å få barn siden 2001, men var så heldige å bli gravide på naturmåten da jeg skulle ringe inn mens før første ivf. Vi har hele veien vært åpne til familie og venner og mange rundt oss med hva vi har vært igjenom.

 

Nå er vi i gang igjen for å prøve å få et søsken og denne gangen er vi også åpne for alle som lurer. Og dere skal se hvilke reaksjoner det vekker. Det er nesten litt morsomt når du svarer "vi klarer ikke det selv" eller "vi sliter og har prøvd lenge allerede" Det er nesten så de som maser så mye har lyst til å grave seg et dypt hull.

 

Vi har også fått masse støtte og hjelp og ikke minst forståelse. Dette har i allefall hjulpet oss. Jeg er så (u)heldig at jeg har flere bekjente rundt meg som sitter i samme situasjon og som jeg ofte kan dele mine frustrasjoner med. Nå tar de andre hensyn til meg og er litt mer varsomme når de forteller nyheten om en eventuell ny graviditet, eller stiller spørsmål om hvordan det går.

 

Vær åpen og ærlig, dette er ikke noe dere kan noe for. Dere har fått en sykdom som skaper problemer så enkelt er det.

 

Ellers så vil jeg si at jeg er meget enig i meg.... sitt innlegg. Noen burde virkelig jobbe bedre for vår sak. Kanskje vi kunne startet en underskrigtskampanje.....

[Lilly 79]

Jo det skal jeg si deg.

For jeg bor i en liten bygd der alle kjenner alle, og jeg er ikke så interessert i at det som er vår store sorg skal være på tungene til alle sammen.

Det er ikke alltid jeg er i humør til å sitte å svare på spørsmål om ivf-prosessen heller, når de spør. For spør, det gjør de!

 

Jeg har behov for at dette er noe vi har for oss selv, for der vi bodde før var i som du sier, åpne og ærlige. Noe som resulterte i masse snakk og spørsmål, som jeg ikke takla.

Når jeg er ute for å være sosial med venner og bekjente, gidder jeg ikke høre på vidunderhistorier fra alle som skal "trøste meg" med at "Venninna mi slet i 5 år, men VIPS! så var hun gravid! Ikke gi opp!"

 

Dette er vårt problem, og ikke alle er laga for å snakke ihjel ting.

Fint at det funker for deg, men jeg liker å være litt anonym når det gjelder så personlige ting.

[Rypefest-2imagen sprekkferdig]

Må si jeg støtter den. Vi har også hold på ei stund, og vært helt åpen for alle som har lurt. På spørsmål om vi ikke snart skal ha barn har vi svart at "det jobbes hardt, men vi trenger litt tid" "må nok inn å få veiledning" og andre morsomheter. Det gjør hverdagen lettere og flere å støtte seg til når dagene blir tunge. Nå når vi endelig har lykkes oppdager jeg at flere henvender seg til meg om prosessen og forteller sine historier. Jeg har ingenting i mot det og som jeg sier til de som lurer "hvis min historie kan hjelpe noen, så hjelper det meg"

 

Stå på jenter, vær åpen og ærlig. Det eneste du møter er mennesker som er interessert. Vi er ikke syke på sinnet, har bare en kropp som ikke fungerer som den skal.

[Mrs. icsi og småen]

Vi har vært åpne og ærlige om at vi prøver og at vi sliter.

Men vi har ikke vært åpne om at vi nå skal i gang med ass.bef.

 

Det blir en såpass stor påkjenning med hormoner opptur og nedtur, at jeg orker ikke alle spørsmålene i tillegg. Venner og familie spør ikke lenger, siden de vet at vi prøver, nå venter de nok tålmodig til vi har noe å fortelle.

De eneste som vet noe er et par kolleger og sjefene våre.

 

Å så har jeg fortalt det til ei venninne som bor i en annen by, og som jeg kan dele min forventning og frustrasjon med. Lettere når det blir pr sms, enn å møte ansikt til ansikt eller pr telefon, for noen som er så emosjonelle som meg i utgangspunktet, hvordan blir det ikke da på medisiner....

[Tutla84 og ICSI turneren]

Vi har vært åpne og ærlige fra dag en og funnet masse støtte i det. Men vi har ikke sagt akkuratt når ting skal skje, med tanke på hormoner og slikt. Det har vært vår lille hemmelighet - selv om de aller fleste har forstått tegninga........

 

Vi bor også i en liten bygd hvor alle kjenner alle. Men jeg ser på det som en fordel at folk vet. For da forstår de hvorfor ting tar tid. Og av og til kommer det spørsmål som jeg/vi opplever som upassende, støtende, eller til feil tid. Og da sier vi det. Så forstår den som spørr.

 

Rykter vil det alltid gå. Faktisk tror jeg at det ville gått flere rykter om oss dersom vi ikke hadde fortalt hvorfor det tar litt lenger tid.............

[Gjest]

Vår første prøve periode var vi åpene til våre nærmeste venner og familie. Men dette sprette seg som ild i tørt gress... Alle spurte og grov! Og for meg ble dette bare en enda større påkjenning. Etter 2 prøverør, og et nærvepirrende svangerskap fikk vi Ønskebarnet! En nydelig icsi gutt, som snart er 6 mnd!! Verden Nydeligste gutt:) Som akkurat har fått sine to første tenner! *stolt Mamma*

 

Nå er vi igang med søskenforsøk/fryseforsøk. Startet på Progynova i dag!! Spennede tider.... Denne gangen har vi valgt å holde d litt mer hemmelig. Har ei god vennine, i samme situasjon, som jeg kan lette litt på trykket til:)

 

 

 

 

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

En må finne den løsningen som passer seg best.

Hos oss er det få men nære mennesker som vet,

og andre forblir uvitende.Dette fordi det er det som vi finner lettest

å leve med.Det som passer for Per er ikke nødvendigvis riktig for Pål.

Mange grunner til at vårt valg er blitt slik.Kan nevne noen...

Vi sliter nok med egne forventninger rundt forsøk,om vi ikke skal ha alle andre engasjerte også.

Vi setter pris på vårt privat liv,og vi har begge jobber hvor avsløring av slike planer kan og vil bli brukt i mot oss...

Så det viktigste må vel være at alle får ta sine valg....og ikke minst at man respekterer dem... )

[Lykkelig mor til tre]

Er nok forskjell på hva folk har behov for å dele med seg.

 

Selv har jeg ett stort behov for å fortelle til andre hvordan ting er. Er alltid åpen og ærlig og snakker om det aller aller meste.

 

Samboer er litt mer "privat" enn meg. Men han aksepterer at jeg er som jeg er

 

Men når det gjaldt dette mer ivf... ville han først at jeg ikke skulle si det til noen. Han hadde det ikke greit med seg selv, at det var han som var problemet. (dårlige/veldig få svømmere). Han følte nok at mandigheten ble tatt litt fra han.

 

Etter hvert har han godtatt dette mer. Og vi har jo også fått en praktfull sønn. Vi må være stolte over han og måten han ble til på. Han skal få vite det en dag, og da kan ikek vi være flaue over dette. Mannen min er enig.. og han er heldigvis ikke så redd for å snakk eom dette lenger.

 

Men, vi fortalte alle i nærmeste familie om hvordan det lå an når vi begynte behandling for ett par år siden. Pluss en del av mine nærmeste venner

 

 

[Gjest]

Hei :-)

 

Er enig med Vilsågjerne. Dette er individuelt. Det får være opp til folk å snakke om det og hvor mye, men også å bli involvert i det. Ikke alltid like lett. Noen er i spesiell arbeidssituasjon hvor det er lite taktisk å si noe om dette. Selv om det er diskriminering å ta hensyn til dette...

Hadde jeg vært arbeidsgiver hadde jeg kanskje vært kynisk ?

 

Jeg har det ganske åpent, men har likevel en del jeg "siler" ut av praktiske grunner.

 

Men når det er sagt ; veldig flott med et fora som dette hvor man kan søke råd, trøst, oppmuntring, heiagjeng el annet. Her er det tillatt med full åpenhet. Vil man ikke så kan man surfe rundt pånoe helt annet...

 

Ønsker alle lykke til !!