I disse valg- tider...

[meg...]

Hei alle jenter her inne, vil bare dele noen tanker med dere jeg har hatt LENGE....

 

Jeg skriver de på en såkalt "dårlig dag," hvor hormonene og de dumme tankene har fått overtaket på meg, men kanskje hjelper det å få ut litt damp..?!

Hvordan jeg skal begynne vet jeg ikke, men er det flere med meg som føler at dette er urettferdig???? Det er så mange rundt oss som prater om dette temaet som ikke har peiling, mens vi, som jeg vil kalle eksperter, gjemmer oss i et forum blandt likesinnede bak anonyme navn, meg selv inkludert.

 

Ufrivillig barnløshet er av WHO erklært som en sykdom, likevel er vi en av de få gruppene innen helse- Norge som må BETALE for å få hjelp, etter at vi har stått i lange køer. Og vi får bare 3 forsøk, går det ikke da er det bare å beklage.. Det er jo ikke en menneskerett å få barn, husk.... Hvor mye penger bruker vi ikke, som andre pasient- grupper ikke trenger tenke på? Folk tar opp lån, bruker arv eller dyre kredtitt- kort for å få det de ønsker seg mest. Urettferdig?

 

Vi har en sykdom de færreste av oss snakker høyt om, men som vi sliter masse med. Ingen står opp og ROPER om våre rettigheter, våre problemer.

Vi holder det hemmelig for folk rundt oss; familie, venner, jobb, selv om vi er i en situasjon hvor vi kunne trengt all den omsorg og forståelse vi kunne fått. Vi lurer fælt på om vi kan ta ut noen dager sykemelding fordi sjefen ikke vet, og vi vil ikke måtte stå frem med problemet. Eller vi er snille jenter som bekymrer oss mer for arbeidsgiver enn for vårt eget liv! Urettferdig?

 

Vi smiler tappert når familie for n´te gang spør om det ikke er på tide vi hiver oss rundt og skaffer oss barn, når alt vi egentlig vil gjøre er å skrike høyt at "det kan vi ikke!!" Vi smiler for ikke å røpe hemmeligheten vår, eller å beskytte oss selv. Urettferdig?

 

For en tid tilbake var det et program på nrk om eggdonasjon burde bli tillatt i Norge slik det er i alle våre naboland. 4 eller 5 "eksperter" ble spurt, hvor flertallet var klart i mot det. Hvem var så disse ekspertene? Alle var menn over 50 år....... Sikkert med sine 3 barn og 6 barnebarn hjemme. Og hvilken forklaring hadde de? Jo, det er så mye usikkerhet i denne verden, at et barn må i alle fall få være helt sikker på hvem som er mamma`n dens. De beklaget jo til alle som ikke kunne få barn, men minnet oss alle samtidig på at "det er ikke en menneskerett å få barn..." Ok, DA så....

At "mamma" har bært frem barnet i 9 måneder og elsker det og tar seg av det, betyr ingenting. Pappa derimot, er det ikke så viktig om barnet vet hvem er... Urettferdig?

 

Adoptere er jo et fint alternativ, men da må vi punge ut masse mer penger. Etter å ha stått gud- vet- hvor- mange- år i kø. Og glem ikke at det er slettes ikke sikkert man får barn da heller! Det blir avgjort av fremmede som kommer hjem til dere på besøk for å bedømme dere om dere er skikket til å bli tildelt et barn. Hvordan kan fremmede folk si noe om hvor gode foreldre dere vil bli??!! Urettferdig?

 

Å, det er så mye mye mer som virkelig er urettferdig, men burde vi ikke begynne å gjøre noe med det? Vi er mange og vi er sterke!

Vet bare ikke helt hvordan man skal starte eller ta tak i det....

Er det flere som har samme tankene, eller er det bare jeg og mine hormoner som er på avveie?

Flere tanker eller forslag på hva en kan gjøre med det for kanskje å bedre situasjonen for "vår" gruppe?

 

Ønsker i alle fall alle dere med- søstre masse hell og lykke!

Stå på!

 

[ikø29]

Jeg er enig i veldig mye av det du sier. Det som jeg sliter mest med er alle rundt oss som stadig kommenterer at "dere skal ikke få barn da?" eller at vi ikke må vente for lenge med å sette i gang og alt det. Det er sliltsomt at "alle andre" får det til men ikke vi. Jeg har en opplevelse av mange får full klaff med en gang men det er virkelig ikke sånn. Men det er, som du sier, ikke noe man snakker om. Det er en selvfølge at alle som lever i et parforhold skal kunne og ønsker å få barn.

 

Selv har jeg et brennende ønske om å få egne barn(som de aller fleste her inne vil jeg tro..!!). Det er en mulighet at vi må bruke sæd-donor. Det får vi vite om ikke alt for lenge. For oss er det hell i uhell at problemet ligger hos mannen Det gjør at jeg er positiv i forhold til det vi skal gå igjennom fremover.

 

Jeg håper de fleste av oss vil komme med våre solskinnshistorier til slutt.

 

Lykke til videre med din prosess :-)

 

 

 

[Mrs. icsi og småen]

Skjønner deg veldig godt HI, og er veldig enig!

Men jeg har (i alle fall foreløpig) ingen gode ideer til hva vi skal gjøre for å bedre på situasjonen...

 

Lykke til videre!

 

Klem fra

[Nøtt]

Et kjempebra innlegg! *applaudere*

Jeg har et par idéer som kan hjelpe på situasjonen:

 

1. Bli mer åpen om problemene!

Det er ikke rart at vi ikke blir sett og hørt når vi er både usynlige og stumme! Hvorfor skal man skjule at man er ufrivillig barnløs? Skammer vi oss? Er det tabubelagt? Hva så om folk snakker om oss på "bygda"? Jeg skal vedde på at bygdesnakket er større dersom et gift etablert par går i årevis uten å få barn og bare sier "nei, vi har gooood tid vi" og lignende kommentarer.

Problemet med ufrivillig barnløshet blir mer synlig dersom VI tør å synliggjøre dem. Det er det kun vi som kan gjøre!

 

2. Ønskebarn (tidligere FUB) er en forening for ufrivillig barnløse, personer med primær- og sekundærinfertilitet, adoptanter, fosterforeldre, enslige med barneønske og de som allerede har fått de etterlengtede ønskebarna.

Det koster 350 kr pr. år å være medlem. Jeg akter å melde meg inn i denne foreningen, og jeg håper dere andre følger etter slik at foreningen får flere midler til å tale vår sak.