Kontakt med bf?

[Anonym bruker]

Hei jenter!

Lurte litt på, hva slags kontakt har dere med barnefaren nå mens dere går gravide? Og hva slags forhold kommer dere til å få etter fødselen?

Hva ser dere for dere liksom?

[Anonym bruker]

njaaaa... her gikka lt til helvete en 3-4 mnd etter at graviditeten var et faktum...;o) så nå har jeg flytta ut, å venter ei lita ei om et par mnd. nå har (x)typen min litt problemer av slaget rus, så hvordan dette skal bli etterhvert, d er d vel ingen som vet ennå..;o)

vil jo gjerne at barnet skal få ha kontakt,men d er jo på de premisser at han får hjelp og holder seg "clean" ...

d er jo trist, men, sånn er livet... you never know whar you're gonna get...;o)

d ordner seg nok til d beste )

 

enn du da??

[Anonym bruker]

Hadde god kontakt første måneden etter jeg fann det ut, var på en måte kjærester, men det kutta jeg fort ut da det var ingen følelser i bildet. Så nå prater vi veldig sjeldent, men jeg har jevnlig kontakt med vordende farmor, hun gleder seg sinnsykt. Jeg veit at barnefar svarer om jeg ringer, men jeg har ikke noe behov for kontakt før barnet er født. Er ikke noe han kan hjelpe med nu uansett. Når barnet er født så regner jeg med han vil bli en snill helgepappa, siden han er mye ute å reiser blir han kanskje ikke så godt kjent med babyen med det første. Men det satser jeg på kommer seinere.

Jeg synes dette er helt greit, situasjonen og alt. Det som kanskje er vanskeligst å takle for barnefar er vel at jeg har fått meg ny kjærest som garantert blir stepappa fra dag 1. Men en dag dukker det opp en dame i livet hans og da må jeg bare takle at hun blir stemamma. hadde det skjedd fort hadde det vært det beste for han :) Unner han det beste også

[Anonym bruker]

hei her gikk det galt før jeg viste jeg var gravid:( vi har kontakt, men er veldig vanskelig for han tror hean bare kan komme tilbake til oss etter at jeg har født å at alt er helt bra da.

[Anonym bruker]

Hey! Jeg har ikke noe kontakt med barnefar nå.

Føltes litt rart i begynnelsen å være gravid med noen man ikke snakker med, men det gjør meg ingenting nå! Vet faktisk ikke helt hva vi skulle ha pratet om heller, for å være ærlig. Elsker å være gravid, å er mer lykkelig nå enn jeg noen gang har vært! Gidder ikke irritere meg noe som helst over han:)

Hvordan det blir etter fødselen aner jeg ikke, det eneste jeg vet er at jeg skal storkose meg med babyen min å være en super mamma, uannsett om pappan er med i bildet eller ikke!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei! Du anonym over her:-) er nettopp blitt gravid og barnefar vil jeg skal ta abort. Har bestemt meg for å beholde...men mange tanker om fremtiden for det ufødte barnet dukker opp. Lurte på om du har oppgitt barnetsfar?..det komme jeg til å gjøre uansett hva han syns om det.

Vi har vært kjærester/venner i 3 år...kjenne han veldig godt og håper denne "fornektelsen" over barnet er forbi gående. Skremmende å tenke på det å være alene hele svangerskapet osv..samtidig som jeg vett at jeg greier det fint.Jobber veldig med meg selv fortiden..med det å ikke gidde å bry meg om ham..det blir nok lettere etterhvert.

Hvor langt på vei er du...og har du ingen som helst kontakt med barnefaren?

[Anonym bruker]

Hmm regner med det var meg som skrev innlegg sist du mente nå, så svarer jeg:p

Med en gang jeg fant ut at jeg var gravid snakket vi litt sammen og han ville jeg skulle ta abort, men da jeg bestemte meg for å beholde virket det ikke ut som om det var verdens undergang heller på en måte. Husker en av de siste gangene jeg var på besøk hos han, så snakket vi til å med om navn, dåp osv. Men nå har han ny kjæreste, vi prater ikke sammen i det hele tatt, og han nekter å tro at barnet jeg skal ha er hans.Har vell kansje vært inni en slags "fornektelsesfase" de siste mnd, å det kommer sikkert til å forbli slik til han får dna bevis.

Om jeg kommer til å føre han opp som pappa er jeg egentlig litt usikker på. Personlig mener jeg at om han ikke står på papiret kan han være pappa fordiom. Ser ikke på de papirene som så nøye. Det har jo egentlig ikke så mye å si for hvordan forholdet til babyen å han blir. Å han selv bryr seg sikkert ikke i det hele tatt om det. Men vi får se! Mye kan forandre seg til den tid, så får rett å slett ta en dag om gangen. Jeg er 6 mnd på vei nå, og har vært alene hele tiden. Har ofte tenkt at det føles litt rart ut å skal ha unge med noen man ikke har noe kontakt med å det å ikke dele kunne dette med den den "andre parten". Er jo tross alt halve hans baby også hehe. Må si jeg var ganske frustrert i begynnelsen! Kunne ikke helt fatte at det går ann å bare drite i sin egen unge osv. Men faktumet er jo at han ikke har samme forhold til babyen ennå som jeg har. Han har jo aldrig kjent den sparke osv. Så man kan vell på en måte ikke forlange noe av de mannfolka sålenge ungene ikke er født. Blir noe helt annet om han skal "drite" oppi den etter fødselen. DA kommer jeg nok til å reagere kraftig! Tror det finnes mange her i verden som må gå igjennom et svangerskap alene, uten at barnefaren bryr seg, men så snur ting seg ganske fort når de får bli kjent med den lille utenfor magen. De har jo ikke det forholdet vi har til de i magene våres, å ser kansje ikke helt på graviditeten som en realitet før de faktisk har ungen i hendene selve.

Jeg tror rett og slett vi bare må bruke de her mnd vi har til å bli "kjent" med det som nå er inni magen, til å tenke på oss selve å prøve å finne ro. Ikke stresse med ukjente tanker om barnefaren, hvordan det blir etter fødselen osv. Jeg har gjort det en del og angrer litt på det! Det er rett å slett ikke verdt det, for det finnes ingen som vet hvordan ting kan forandre seg. Kos deg med den voksende magen din å pass på deg selv så ordner nok det andre seg også til slutt:)

 

[December]

Det ble slutt med meg og barnefaren for ett år siden i oktober.

Vi hadde bodd sammen ett år før det ble slutt og han var her MYE lenge etter det..

Jeg ble gravid i mars, da hadde han nermest flyttet tilbake igjen, så så jeg han ikke i det hele tatt før i midten av mai. Etter det forduftet han helt, orket vist ikke..Han er medlem av en MC klubb og bryr seg bare om ting som angår den klubben.

Traff han i går, da hadde han fått overnatte hos onkel blå og trengte litt hjelp.

Jeg savner han så utrolig mye og hadde virkelig trengt litt hjelp av han.

Vet ikke hvordan det blir etter fødselen, nå bryr han seg ikke om babyen i det hele tatt, vet ikke om han kommer til å gjøre det noen gang heller.

[Anonym bruker]

iforhold til det å få barnebidrag bør man føre opp faren..

hvorfor la staten ta regninga til en som faktisk fortjener den;)

[Kosel]

skal oppdatere dere etter helgen:)

Da kommer pappa`n til lillegutt nedover for å treffe sønnen sin og blir her hele helgen. Det gleder vi oss til alle tre (eller mini er for liten til å skjønne noe da...8uker..)

Får se om han blir hos oss eller om han camper hos foreldrene sine- Så skal vi også introdusere våre familier for hverandre... spennandes:)hehe

[Anele&Solstråla]

Vi har daglig kontakt- er som kjærester når vi er sammen, men det går vedig opp og ned- forvirrende egentlig!!!

Vi har blitt naboer nå, noe jeg ser på som positivt med tanke på vesla.

Kjenner at jeg har mistet en del følelser for han da, men allikevel så har jeg lyst på han- twisted up mind :S

 

Jeg har ikke tenkt til å kreve barnebidrag fra han (iallefall ikke med det første..) og det er fordi jeg valgte MOT hans vilje å beholde barnet- og ikke nok med at jeg påtvinger han et barn, så skal jeg la være å påtvinge han gjeld.

Det vil bare skape splid mellom oss som igjen vil gå utover barnet!!

Han har sagt han skal stille opp så mye han kan- økonomisk!

[*Mamma'n* OVERTID]

hei..

 

jeg tenker akkurat det samme ang barnebidrag...

jeg har sagt til barnefarn at han selv skal få bestemme om han vil betale noe farsbidrag da han er delvis i arbeid og delvis uføretrygdet..

han har to barn fra før som han betaler bidrag til, og det sliter litt på han økonomisk..

 

 

[Gjest]

jeg er litt sånn at han ønsker være en del av livet til lucas og da syns jeg også at han kan bidra litt økonomisk til sønnen sin så jeg har ikke noe dårlig samvittighet for å ta imot lusne 900 kr i måneden som skal gå til lucas...

 

bf har sporadisk kontakt med lucas, får møte han så ofte han vil, men han er sånn periodepappa= har dame damøter ikke lucas ofte... er singel da møter han lucas ofte....

[December]

Helt enig der altså. Det koster å få barn og det koster å ha barn.

Samme om BF ikke ville bli pappa, han ville da ha sex? Da bør han virkelig tåle å ta på seg det lille han blir pålagt å betale også, det er det minste han kan gjøre for sitt eget barn!!

Hvor kjip og egoistisk kan man bli mot en baby egentlig?

[*Mamma'n* OVERTID]

jo.. sånn sett er jeg enig der.'

 

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

jeg hadde vært sammen med BF i nesten to år da jeg ble gravid, han ville ikke beholde, det ville jeg, så forholdet tok slutt.

Var mye frem og tilbake en stund, av og på.

Veldig veldig ustabilt, så kan vi vel ikke regnes som kjærester nå heller. Håpe, håpe på at ting kanskje endrer seg når jenten kommer?

[Gjest anouschka with Love]

Jeg ser for meg et godt samarbeid om barnet frem til hun er 18 år :-).

Kameler som måtte dukke opp har jeg bestemt meg for å svelge. Det bare SKAL funke å samarbeide.

[Anonym bruker]

jeg har kontakt med han over msn og telefon, han har forandret seg til det bedre i det siste etter mye mas fra min side.

jeg klarer aldri tilgi han for det han gjorde mot meg men ønsker ikke å straffe mitt ufødte barn av den grunn.

 

det hele startet i slutten av mai, var på "hjemom" en tur med mora og hans storebror for vi skulle hente tingene til storebroren.

han var ganske sint på meg for han hadde mye å tenke på pga trussler fra de folkene som lurte på hvor jeg var.

han ble så sint på meg når jeg hadde tatt mobilen min som jeg hadde lånt han, hadde tatt ut simkortet og lagt på bordet.

han prøvde å ta fra meg mobilen, jeg nekta for den var MIN, så slo han meg hardt i magen, fikk det jævla mørke lilla blåmerke og han sparket meg flere ganger i leggen før mora stoppet han.

 

han ville jeg skulle ta abort, jeg sa at jeg ikke ville det for jeg har gjennomgått det før og det var en opplevelse jeg aldri glemmer.

så gikk jeg i bilen for å vente på at de skulle bli ferdig med bæringa av tingene så vi kunne reise, hadde låst alle dørene pga frykt.

kikka på mobilen og der sto masse nr fortsatt lagret selvom hans simkort var ute, så jeg fant nr til en venninne av henne.

ringte henne og fortalte at han ikke var som hun trodde at han missbrukte hasj og at han hadde slått meg i magen osv og i tilegg var gravid.

hun ble sjokka over at han kunne gjøre noe sånt, hun fortalte meg også at han hadde tydeligvis gått bak ryggen min.

han pleide visst å sitte å flørte med henne på msn og hadde sagt han var singel og at jeg hadde flyttet! :S

 

pga mye trøbbel med noen folk i byen jeg bodde i sammen med exen måtte jeg rømme byen i slutten av april.

fikk drapstrusler på meg fra en narkogjeng :S var satt en pris på mitt hode og jeg hadde 3 dager på å komme meg ut av byen ellers var jeg død.

så jeg flyttet til mora hans for jeg var psykisk nede pga jeg hadde vært i fengsel pga noen andre hadde gjort ett innbrudd og jeg,exen og en kompis ble siktet, vi hadde ikke gjort noe.

 

men exen min var bekjent med de som hadde gjort innbruddet, så derfor tok politiet oss.

jeg satt 27 timer på glattcelle, hadde ikke gjort en dritt, men de behandlet meg som en jævla kriminell.

dum og ærlig som jeg er sa jeg sannheten om hvem og hva de folkene hadde tatt for ellers skulle de fortsette å holde meg fengslet.

visste ikke at jeg var gravid den gangen men jeg satt faen meg gravid på glattcelle, trodde at jeg spydde og hadde mistet mensen pga angst for å sitte der men det var feil.

 

beklager at dette ble ett langt brev og mye av dette ikke hadde noe med spm ditt HI men trengte bare å få det ut, har ikke hatt det så lett i svangerskapet.

 

men nå har jeg det mye bedre, har bygget opp livet mitt ett helt annet sted og skiftet navn og har hemmelig nr i frykt for at de idiotene skal ta kontakt

 

 

carpe diem