bør jeg søke hjelp?

[Anonym bruker]

hei. jeg er ei jente på 19 som lurer på noe fra noen son kansje har litt mer peiling enn meg... er samboer med barnefaren, og vi er 26uker påvei... men i det siste har det hopet seg opp med gråte-anfall og perioder da jeg bare går på badet eller legger meg klokken 8 på kvelden, for å ligge å gråte. er ikke utdannet noe, hadde bare en deltidsjobb tidlig i sv.skapet, men fant ut at det beste var å si opp slik at jeg kune få engangsstønadet på noen og tredve tusen. som dere kansje sjønner er jeg ganske blakk frem til da, og det blir litt ekkelt da jeg og sambo er på butikken og han betaler hele tiden. han derimot er i fast jobb i et familiefirma som går så det jomer landet rundt, har meget stabil inntekt og en nett formue har jeg hørt snakk om... problemet er at han klager over at jeg ikke gjør noe om dagene, er bare hjemme og "later" meg, og mener jeg kunne tatt rundvask hver dag siden jeg "bare" er hjemme.. det er ikke det at jeg ikke orker, men det er lite motiverende da han kommer hjem fra jobb, og jeg faktisk har vasket huset, og det beste han kan komme på å si er:"er ikke middagen ferdig enda??" da føler jeg det bare presse på, og går på badet, (for han blir menlig sur når jeg griner, og mener jeg overreagerer HELE tiden, og finner på ting for å krangle) men jeg prøver å forklare han at det er noen ganger ingenting, bare hormoner, men han vil ikke forstå! og han som sitter så jævlig godt i det, kan ikke sponse meg med et par hundrelapper så jeg kan dra i svømmehallen engang! ikke engang tilbyr seg å låne meg penger til jeg får det stønadet!

 

vi skal også på 3d ul om noen uker, da jeg sa at vi måtte utsette det pga.d koster 1500,- som jeg ikke har, da mener han jeg kan LÅNE!!!! skal jeg låne penger til 3dul til vårt eget barn?? er det meg som er vanvittig kravstor, eller er han ego/ gjerrig? selv sier han at vi skal kjøpe en emmaljungavogn til 8000,-, etter at jeg har foreslått å kløpe noe på finn.no... det skal liksom jeg betale for stønadspengene våre.

 

så det ender stort sett med at jeg legger meg tidlig om kveldene og gråter meg selv i søvn, og i det siste har begynt å få stor tvil om at jeg i dte heletatt klarer å få dette barnet! ham sier veldig ofte at babyen skal ligge i vognen eller settes i bilen når hun begynner å gråte(vi vet at det blir ei jente) , men firhjuling skal hun få når hun blir 3!! faen, det er like før jeg tilter.. har hatt så sterke "anfall" at jeg har vært inne på tanken å adoptere bort babyen når hun er kommet... vet ikke on jeg klarer dette, for jeg føler meg så alene om dette.. har vurdert å snakke med jordmor eller psykolog om dette, men har trøstet meg med at det "bare" er svangerskapshormoner... bør jeg søke hjelp?? vær så snill å svar meg noen..;/

[Anonym bruker]

vil også tilføye ta smabo mener at jeg vrir og vender på ting, for å få det til å virke som om ting er hans feil, og sier at "du tror alt bare handler om deg" blir så ufattelig lei meg over at han ikke forstår hvordan jeg har det. blir sliten og gretten av å krangle hele tiden, og det motiverer lite til å være tydelig å vise at jeg er glad i ham. vi har ikke sex lenger, og det ar absolutt ikke min feil, det er han som ikke vil, det gjør også at jeg føler meg tjukk og usexy, selv om jeg ikke har gått opp men enn 3kg, og ser nogenlunde normal ut... blir også mistenksom da han lager seg lukket profil på facebook, og legger til ekskjærestene sine, (jeg gikk tilfeldigvis på skole med hun ene exen, så jeg kjenner henne) og legger til alle våre felles venner på listen, men ikke meg... jeg har spurt han om dette flere ganger og han sier brare:"jada!! jeg skal da legge deg til!!" så jeg lurer på om jeg har noen grunn til å være "nervøs"?

[linnea26]

Heisann.

Etter min mening høres ikke dette bra ut for noen av dere Jeg er selv i den situasjonen at jeg er litt deprimert, men ikke vet om det kommer pga stress eller noe annet.

Jeg ringte til helsestasjonen for å få noen å snakke med ganske tidlig, foat det ikke skal utvikle seg slik at det blir veldig tungt. Jordmor jeg snakka med var veldig ok, og hun sendte meg videre til en psykolog soeg skal få snakke med noen ganger. Ettersom vi er gravide er jo dette gratis.

Det er ikke lett å gå til noen, men det hjelper.

Så mitt råd er at du snakker med noen profesjonelleangående dette.

 

Lykke til videre. Du skal se det ordner seg etterhvert.

[Anonym bruker]

Hei du. Jeg er en del eldre enn deg, men kjenner meg igjen i del av det du skriver. Spesielt det med å gå på badet eller legge seg tidlig for å bare gråte... Orker ikke alltid prate med samboer, for da møter jeg så mange spørsmål og "kjeft"... Også forstår han ikke at jeg kan være så sliten etter en dag som jeg har gjort ingenting... Men sånn er det bare når man er depremert (eller om det er hormoner). Det er veldig ensomt å gå rundt med sånne problemer, uten å ha noen å prate med! Jeg vil råde deg til å søke hjelp. Kanskje du kan ta det opp med legen din, jordmor eller helsestasjonen? Det kan være letter å prate om sånne ting med noen som ikke står deg så nær... som bare lytter og gir deg støtte. Føler at kvinner ofte har litt mer forståelse for sånne ting, og gir mer omsorg. Tror også du gjør en positiv ting for forholdet ditt til samboer ved å søke hjelp. Så kan du få litt veiledning i hvordan du kan "nå fram" til han. Det er noe dritt med sånnt groms som forsurer hverdagen, og man bare prater forbi hverandre.

Jeg går til psykolog, og har også hatt med samboer dit. Selv om ting ikke er helt problemfritt, så har vi det mye bedre sammen nå enn tidligere. Og det er jo det beste man kan gjøre for barnet sitt : ) Veldig bra at du spør om råd, og at du vurderer å søke hjelp! Lykke til videre!

[Anonym bruker]

tusen takk, begge to. det var godt å få et seriøst svar endelig. vet litt mere hvor jeg står, veldig greit å få tilbakemelding. skal snakke med jordmor å høre hva hun har å si, heldigvis har jeg en jordmor jeg liker veldig godt, og føler jeg kommer godt over ens med. det er ikke alle som har det desverre... men igjenn,;tusen takk til dere begge:)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Hvis jeg var deg ville jeg prøvd å jobbe litt igjen. Det er deilig å komme seg ut blandt folk, og føle seg litt til nytte. Litt ekstra kan du jobbe, og du bestemmer selv om du vil søke på engangsstønad el ikke.

En annen ting er at hvis jeg var deg ville jeg prøvd å flytte ut fra kjæresten, eventuelt reist hjem til familie (hvis du kan) for å komme seg bort litt og sette en liten time-out i forholdet til deg å typen. Du kan eventuelt ringe han å snakke om problemene du har når du ikke er ansikt til ansikt med han, mange ting er enklere å ta opp på tlf.

Dessuten må det vel være mulig for deg å få litt penger på trygdekontoret.. høres veldig frustrerende å ikke ha noen penger, og den engangsstønaden går fort! Hvis du flytter ut/for deg selv vil du få penger som alenemor, og selv om det er tungt å være alene i begynnelsen, går det helt fint!

 

Håper du tar kontakt med jordmor! Og at ting ordner seg!

 

[Anonym bruker]

Ta tak i de vonde følelsene dine nå, slik at du kanskje får oppklart litt før fødsel. Snakk med jordmor/helsesøster om dette. Hun vil støtte deg!

 

Tror du må snakke med samboeren din om den økonomiske situasjonen, da den tynger deg aller mest. Det blir ikke noe bedre i permisjonen, hvis dere ikke får ordnet opp i dette nå. Synes han behandler deg dårlig, ved ikke å la deg ta del i økonomien. Hvis den blir oppklart, så får du det nok litt bedre i deg og stresser deg ikke opp sånn.

 

Hvis han ikke respekterer deg, så må du tenke deg godt om om forholdet. Kanskje ta en pause? Er han bra for deg slik han holder på? Skulle bare mangle at du fikk en del av økonomien også. Er ikke dere samboere?

 

 

 

Som ei skriver, hvorfor ikke ta noen vikar-vakter, hvis du klarer det da.

Ved å gå hjemme ødelegger du selvtilliten din mer og mer. Kom deg ut blant andre, og føl at du er verdt noe. Samtidig tjener du noen kroner.