mangen som har blitt gravid etter lap?

[Desember 77]

Hei!

Jeg har fått time til lap nå i september. Noen som har lyst å fortelle litt om sin opplevelse? Hvor mange har blitt gravid etterpå?

[Nøtt]

Jeg kan lime inn mitt referat som jeg skrev onsdag, dagen etter min lap. (OBS, veldig langt!) Ønsker deg lykke til med lap`en. Håper du får bedre resultater enn jeg!

Nå - tre dager etter - er formen betraktelig mye bedre enn da jeg skrev dette innlegget her altså. Selve lap`en er forresten ikke noe å grue seg til, for min del var det beskjeden etterpå som var verst.

 

 

 

Da har jeg fått karret meg opp av senga. Måtte stå opp samtidig som mannen, for jeg klarer ikke å komme meg opp uten hjelp. Til og med i natt så stod han opp for å hjelpe meg inn på do.

Nå ligger jeg på sofaen, og gjett om jeg er glad for at vi har fått oss laptop!

 

Gårsdagen ja..

Mamma hentet meg halv sju, og hun kjørte meg inn til sykehuset. Skulle være der halv åtte, så vi hadde god tid. På sykehuset ble jeg plassert på et venterom, og der satt jeg i en times tid før jeg ble sendt til blodprøvetaking. Etter dette fikk jeg et rom, og fikk beskjed om å vente litt. Heldigvis ventet jeg ikke lenge før operasjonslegen kom. Hun tok seg god tid på å forklare hva som skulle skje, og til å svare på mine spørsmål. Jeg hadde egentlig ingen spørsmål, siden jeg har lest meg grønn på laparaskopi fra før. Men jeg måtte få henne til å forsikre meg om at de ville gjøre alt for å bedre sjansene mine for graviditet, og at jeg skulle få all informasjon etterpå. Hun var veldig ok, og jeg følte meg i de beste hender.

 

Jeg fikk tildelt operasjonsklær og tabletter. 6 tabletter måtte jeg svelge med bare bittelitt vann.. Jeg la meg ned på senga og kjente at tablettene begynte å virke. Jeg sovnet en times tid, og like etter at jeg våknet så kom de og hentet meg opp til operasjonssalen. Da var klokka rett etter 11. Der ble jeg lempet over på en operasjonsbenk. De spente beina mine fast i en slags støvel-skinne, og de plasserte venefloner i den venstre hånda og i den høyre armen. Det var masse folk der, hver med sine ansvarsoppgaver. Jeg fikk hilst på dem alle, tror jeg. De styrte rundt og forberedte operasjonen.

 

Så var det tid for narkosen. Narkoselegen satte den i venstrearmen min mens en sykepleier holdt en oksygenmaske over ansiktet mitt. Jeg var litt nervøs. Det sved veldig i hele armen min, og etterhvert begynte jeg å merke at jeg ble sløv. En stemme i det fjerne sa at jeg måtte si ifra når jeg kjente narkosen begynte å virke, og jeg sa bare "jeg kjenner det godt nå!" Deretter ble det vanskelig å holde øynene oppe, og vips, så var jeg borte.

 

.. og vips, så våknet jeg igjen.

Husker lite fra oppvåkningen, det eneste jeg husker er at jeg sa at jeg måtte tisse. Det føltes iallfall sånn. Men de hadde visst hatt kateter på meg under operasjonen fikk jeg vite, så blæra mi var omtrent tom. Jeg var søv om omtåket, og jeg ble lagt over i senga og kjørt inn på post-operativ. Der fikk jeg se på klokka. Ti på to! Jeg hadde vært borte i over to timer! Jeg som hadde hørt at slike operasjoner gjerne varte kun 20-30 minutter.

 

Jeg slumret litt mens jeg lå der. Kjente at jeg hadde vondt, så jeg fikk morfin direkte inn i blodet. Etterhvert satte de også paracet intravenøst.

Legen kom og forklarte hva de hadde funnet og gjort.

 

Begge egglederne var tette. Den høyre var full av væske, og så ut som en sekk. Denne ble fjernet. Den andre så fin ut, men kontrastvæsken kom ikke gjennom. Den er altså tett, men de valgte å la meg beholde den siden den ellers var fin. I tillegg hadde de funnet noe vev på den ene eggstokken som kunne ligne på endometriose. Denne vevflekken ble sendt til analyse. Ellers hadde operasjonen gått greit. Den høyre eggstokken min var forresten veldig liten, men vet ikke om det har noen betydning

 

Da ble det slik jeg var forberedt på da.

 

Jeg synes det var kjedelig å ligge på post-operativ, for jeg visste at mannen ventet på meg. Han skulle komme i ett-tida. Vi ante jo ikke hvor lang tid dette skulle ta liksom.. Men jeg ble ikke trillet ned på rommet før 17, og da sa en sykepleier at mannen hadde gått seg en tur. Jeg ringte ham, og han kom like etter.

 

En sykepleier kom. Hun sa at jeg skulle ligge på sykehuset natta over siden jeg ble operert så sent. Det hadde jeg ikke det minste lyst til! Jeg spurte om det strengt tatt var nødvendig, men det var det visst ikke. De anbefalte det bare siden jeg også kunne få snakke mer med operasjonslegen min hvis jeg ble over natta.

Men jeg ville hjem. Så hun skulle kontakte legen som var på vakt, og han kom 19.45.. Da var jeg på et stadie hvor jeg var så trøtt at jeg ringte på sykepleierne og sa at jeg enten ville ha besøk av legen NÅ eller jeg ville bli natta over siden jeg var så trøtt at jeg nesten sovnet.

Stakkars tålmodige mannen min...

 

Nå føler jeg meg i nokså fin form. Har luftsmerter i nakken og ryggen. Jeg er også utrolig øm og sår i magen. Knasker smertestillende, så det går nokså greit. Himmel, jeg har spist utrolig mye tabletter det siste døgnet.

I natt har jeg sovet dårlig. Jeg kan jo kun sove på ryggen, og jeg er vant til å sove på magen. Fikk for alvor merket at madrassene våre IKKE er gode. Kanskje investere i noen nye ja... Jeg klarer ikke å komme meg opp av senga alene. Tror det skal bli lettere å komme seg ut av sofaen, forhåpentligvis.

 

Jaja.. Sånn er ståa her hos meg iallfall. Jeg er altså fullstendig ufruktbar. Men vi er ett skritt nærmere i babyprosjektet vårt, og det føles deilig.

 

 

 

[Desember 77]

Hei!

 

Tusen takk for svaret, det setter jeg stor pris på! Lykke til med babyprosjektet deres