Mitt planlagte keisersnitt, da Marina kom til verden :o) Laaaaaangt ;o)

[~Simelisa & Marina~]

Vi skulle til forberedende samtale fredag den 10. august og fikk perm den helgen, da snakket vi med jordmor, fysioterapeut, anestesilege og en sykepleier/gynekolog... Tok litt tid men gikk over all forventning... De tok blodprøver, tok en ultralyd for å se leie på barnet og veiing og blotrykksmåling samt vekt på mor...

 

Vi kom inn på KK klokken 07:30 om morgenen og kan ikke si at jeg sov særlig godt den natten, gjorde jo en del forberedelser kvelden før som å sette klyster, ta syrenøytraliserendetablett og dusje med hibiscrubb...

Vi snakket med jordmoren som skulle være med på inngrepet og hun viste oss til sengen der vi måtte vente til d ble vår tur, der fikk jeg en "nydelig" sykehusskjorte og nettingstruse, strømper og hette... Da ble vi sittende å vente en stund før jordmoren kom for å gjøre meg i stand med barbering nedentil og notere den siste informasjonen og ønskene som jeg da hadde.. Ble så ført tilbake til sengen og fikk beskjed om at det kunne ta tid da de holdt på med en ganske stoor operasjon og det var ikke sikkert d ble før 12 og da var klokken halv 10... Så vi satt å pratet og plutselig dukket legen som skulle operere meg opp, da måtte vi inn å skrive innkomstjournalen min, for de hadde ikke ført den opp den fredagen jeg var der (spør ikke meg hvorfor)...

 

Greit nok, men adrenalinet kicket som bare det og jeg ble nervøs.. men da var det heller ingenting som skulle skje riktig enda, han skulle bare gå igjennom info osv. bl.a steriliseringen som jeg skulle gjennomføre..

Han å kjente på babyen og målte fosterlyden så han visste hvordan hun lå og at alt var bra ) og det var d jo )

 

Så bar det tilbake til ventehjørnet vårt og der la jeg meg i sengen og duppet til, og rakk velegentlig ikke å sovne heller...så plutselig hører jeg skritt og der kommer jordmoren og og en sykepleier som sier at nå er det min/vår tur og vi ble trillet opp til operasjonen, da var klokken ganske akkurat 11...

 

Vi kom opp og jeg hilste på anestesisykepleieren og fikk ett lite glass som jeg måtte kvelve i meg :oS det var syrenøytraliserende, smakte ikke særlig godt... Så var det å hompe seg over på operasjonsbenken og legge seg ned, da begynte nervene å bøse på...Mannen min fikk ikke være med inn når de ordnet meg klar før inngrepet men regner med de tok godt vare på han i mellomtiden... Anestesisykepleieren begynte med å surre inn en og en fot med støttebandasje fra tåen og opp til rett over kneskålen/låret, det ble gjort på begge føttene og det ble gjort for å hindre blodtrykksfall under inngrepet...

Så ble jeg bedt om å sette meg på kanten av "bordet" og gjøre følgende som hun sa for at hun skulle sette spinalbedøvelsen, var en rar følelse (kombinasjon av stømmende varme og prikking nedover føttene). Da den var på plass så hjalp de meg ned igjen og la bordet litt på skeiven pga av hovedpulsåra bak i ryggen vår... de satte en sprøyte med blodfortynnende og spurte etter på om jeg kjente det, det gjorde jeg ikke og da satte de på plass kateteret (noe jeg selv bad om). Da det var gjort så callte de på lege å sa ifra om at jeg var klar, han var rett rundt hjørnet så d tok null tid... Rett før de skulle sette kateteret så kjente jeg at jeg ble mere nervøs for d som nå skulle skj og sa ifra om det, og fikk beroligende.. Hadde jo venfoln i hver hånd og pust/puls måler samt blodtrykksmåler... (slapp hetta da ;o) )

 

Rett før legen kom så kom de inn med mannen min og han var ikledd slike "sexye" klær og hette samt munnbind, men kjente han igjen nå jeg så inn i de kjærlige og veldig spente øynene hans... hørte at stemmen hans skalv da han snakket til meg ) Så kom legen og begynte å fikle bak det grønne forhenget jeg hadde trykt helt opp i ansiktet og jeg spurte om de hadde begynt og da fikk jeg til svar at, hehe ja vi er godt i gang og snart er du mamma... Da sa mannen min at akkurat d samme spurte jeg om ved hastesnittet jeg hadde for 5 år siden å... tidig ;o)

Det som var d ubehageligste var vel egentlig den dotten jeg fikk i nesa som gav extra oksygen og det at pusten ble litt tyngre, da de "lammer" hjelpen av magen eller de nederste musklene som hjelper til ved inn og utånding... men ikke værre enn at det gikk bra...

Så rev de og slet i meg og trykket fælt, var nesten sikker på at nå falt jeg ned fra benken (men d gjorde jeg ikke da) og så hører jeg den vakreste musikken som kan komme i en mors og fars ører... Marinas første skrik og skrål, vi var blitt foreldre for 3. gang..

 

Marina Ariel kom til verden kl.12.28 og veide 3700gram og var 51cm og 37 i rundt hodet...

 

Far ble med bort til benken der de skulle tørke av hun litt og hun skreik og skreik og det var bare deilig å høre... Hun var full i talg som var supert, for da holdt hun bedre på kroppsvarmen og kunne være sammen med meg under resten av inngrepet.. Mannen min kom å satt seg meg Marina helt opp i ansiktet mitt og hun var jo selvfølgelig den aller nydeligste babyen som finnes ) der satt han med henne inntil mitt ansikt og jeg koste med hendene mine på henne...

 

Jeg fikk ha de inne hos meg til de var helt ferdig med å sterilisere meg og fikk sydd meg igjen. Jeg var veldig heldig, jeg slapp alt av sting og stifter eller noe som helst... Jeg ble sydd innvendig og det ytterste laget, limte de sammen...

Når jeg ser tilbake på inngrepet nå, så skjønner jeg ikke hvorfor jeg gruet meg i det hele tatt, hadde gjerne gjort dette flere ganger om jeg hadde visst at det var så "behagelig" på sin spesielle måte å føde på...

 

Så klokken 13.10 cirka så var operasjonen ferdig og jeg ble trillet ut og løftet over i vanlig seng, da jeg var kommet i den fikk jeg holde henne en kort stund før jeg ble kjørt til oppvåkningen og der fikk de komme når jeg ville det, og det ble den aller første ammingen gjort også... Lå på oppvåkningen i cirka 6 timer, men de timene gikk forholdsvis raskt, da en er rimelig kjørt etter en slik operasjon og en slik dag...

Da jeg endelig fikk komme på rommet ble jeg møtt av alle som jeg elsker, mannen min kom opp og hentet meg og da jeg kom ned var de to stolte storesøskenene og mine foreldre og alle de nære og kjære...

 

DET VAR EN OPPLEVELSE UTEN SAMMENLIGNING OG ØNSKER ALLE SOM SKAL IGJENNOM ETT PLANLAGT KS, LYKKE TIL )

 

Gled dere, det er det fineste jeg har fått opplevd med tanke på at jeg har nå 3 barn <3

 

Klem til alle )

 

 

[MALENA26]

Jeg blir alltid redd og tenke på keisersnitt,men har stor ønske og ha en til. har hatt 1 haste keisersnitt og 1 haste katastrofalt keisersnitt så er så redd.

 

Har du hatt 2 keisersnitt og nå den 3 eller?

 

Hvor føde du?

 

ikke si at det er haukeland??

 

 

[Anonym bruker]

 

Gjør det noe at jeg er overvektig 20 kg nå eller?

 

har du vært overvektig du ble gravid for tredje gang???

 

 

 

[~Simelisa & Marina~]

Hei igjen..

 

Jeg fødte vaginalt første gangen også ble det hastesnitt med nr.2... Jeg kan bare si til alle at det er en fantastisk måte å nedkomme på og jo jeg fødte på Haukeland, etter en kamp og drittbehandling så møtte jeg en fantastisk lege som skjønte og forstod meg veldig godt...

 

Det er ingenting å være redd for MALENA26....

[~Simelisa & Marina~]

Jeg er også overvektig men det gjorde ingenting... du er den du er og du skal føde ett barn og de kan ikke/bør ikke kommentere det... det skal være barnet og mor i fokus... du skal ha det bra og om du så er 20 kg overvektisg så klarte du å bli gravid og da gled deg over det...

 

Er en for meget overvektig sliter en med å bli gravid og en kan i verstefall miste og da mister man ganske tidlig slik jeg forstår det...

 

Lykke til....

 

Klem

[hagbarta.no 7-fødeklar!c]

Takk for at du delte historoen din !

Ja dette blir spennende å se:-)

[MALENA26]

ja men Jeg er så redd at hjertet mitt kan ikke klare dette mer.

Førge gang var det så traumatisk ,at jeg er livredd av inngrepet på magen igjen . Og det blir tredje gang ,huff av meg .

 

jeg er så redd

 

 

Du er jo heldig fordi du har jo hatt bare 1 gang inngrepet og nå andre, men jeg må jo gjennom 3 gangen er så redd at det vil gå galt.

 

 

 

[Anonym bruker]

Gratulerer så mye og d var godt å lese historien din... dytter den derfor opp igjen så andre kan lese den, for den gjorde inntrykk på meg og gruer ikke så mye lengre... Takk =)