Frustrert stepappa søker hjelp!

[Frustrert stepappa]

Jeg er en stepappa til en jente på 7 år, og akkurat nå er det helt krise! Jeg har fått et ultimatum fra min samboer, om at hvis stedatteren min ikke får det bedre her hjemme fremover, så må jeg flytte........

 

For å ta litt om bakgrunnen, så traff jeg samboeren min igjennom internett for 4-5 år siden. Jeg søkte etter en vokalist til min elektroniske musikk, og vi begynte et samarbeid. Hun var da gift og hadde et barn, og jeg hadde nylig giftet meg, etter 10 år i et fast forhold. Etter et par års samarbeid over nettet, og et par treff i festlige sammenheng, ble vi forelsket i hverandre, og vi skilte oss fra våre partnere og bestemte oss for å flytte sammen. Jeg var overlykkelig, og kunne faktisk si at det var første gang i livet jeg hadde opplevd så sterke følelser for noen. Avtalen var da at barnefaren skulle ha datteren annenhver uke for all fremtid. Jeg solgte leiligheten og flyttet hjem til min samboer. Jeg ble forsikret om at jeg ikke trengte å ta mer del i familien og datteren enn jeg følte meg komfortabel med.

 

Etter kort tid begynte problemene å dukke opp. Barnefaren drev stadig og forandret på hente og leveringstidspunkter. Gjerne levere en dag før, og hente en dag senere. Og dette ledet til mange krangler mellom min samboer og meg. Kanskje mest fordi jeg følte (og fortsatt føler) at det sitter en 3.person og "herser" med livet vårt. Gjør slik at vi må endre planer som vi har lagt osv. Og så sa han plutselig en dag at han ville endre avtalen til å bare gjelde annenhver helg. Det ledet til en ny runde med krangler, for nå ble min alenetid med samboeren enda mindre. I tillegg til dette arbeidet min samboer som forsker, og hadde med seg overtidsarbeid hjem stort sett hver kveld. Så hvor ble det av vår alenetid sammen? Jeg må vel innrømme at jeg følte meg sjalu på både datteren og jobben hennes. Og var forbannet på barnefaren som jeg følte drev og blandet seg inn i vårt liv konstant. Jeg følte at jeg ikke fikk tildelt noe kvalitetstid overhodet. Jeg hadde vært vant til å forholde meg kun til en partner i 12 år, og nå følte jeg at jeg kun fikk "restene" av tid og det som var igjen av en utslitt samboer rett før leggetid hver dag. Visste ikke lenger hvorfor jeg egentlig hadde flyttet dit. Hva er liksom poenget med å være sammen med noen man knapt ser eller kan kose med? Det rimte ikke for meg......så hva skulle jeg gjøre?

 

I tillegg til alt dette, prøvde jeg å nærme meg stedatteren min. Hun utredes i disse dager for ADHD, og det at hun antagelig har ADHD, gjorde det ikke akkurat lettere for meg å skape en kontakt med henne. Jeg som liksom var skylden for at mamma og pappaen hennes flyttet fra hverandre. Og i tillegg oppfattet hun meg som om jeg liksom prøvde å stjele mammaen hennes. Jeg skjønner hvordan hun har det, men jeg tør påstå at jeg har det enda verre.

 

Hver mandag etter at hun hadde vært hos sin pappa, har det vært en STOR kløft mellom stedatteren og meg. Jeg har pleid å nærme meg datteren steg for sted i løpet av de 2 ukene vi har henne sammenhengende, men alt er altså nullstillt annenhver mandag. Og jeg må begynne på nytt igjen med å nærme meg henne. Stedatteren hilser ikke engang på meg når hun ser meg etter å ha vært hos faren, og det er utrolig vanskelig for meg å takle. Jeg blir veldig lei meg, og med tiden så har jeg vel distansert meg selv fra henne, for å skåne meg selv litt og min følelser.

 

I tillegg til alt dette, sluttet både jeg og samboeren min våre jobber for å prøve å satse på å lykkes med musikkproduksjon. Samboeren min måtte uansett slutte i jobben sin da barnefaren bare ville ha datteren annenhver helg, for hun hadde ikke rukket SFO hver dag pga lang pendlervei. Dessuten ble hun utnyttet og behandlet som en dritt på jobben, så det var uansett til det beste for alle. Nå har vi altså drevet med musikk i ca 1 år fulltid, og har nå begynt å søke deltidsjobber for å ha en inntekt, før musikken blir inntektsbringende. Og i går smalt det en ny bombe. Barnefaren sa han ikke ville ha noe mer med datteren sin å gjøre lenger!!! Selvfølgelig ble det en ny krangel ut av dette, hvor jeg truet med å flytte hvis jeg ikke lenger fikk noe alenetid sammen min samboer. Har lett for å si mye man ikke mener når man er forbannet, men hun trodde såklart at jeg mente det. Og etter mange timer med diskusjoner, ga hun meg et ultimatum. Enten slutter jeg å irritere meg over all støy og ugang stedatteren min finner på, og også finner en måte å komme nærmere henne på, eller så vil hun ikke ha noe med meg å gjøre lenger. Jeg ble utrolig lei meg, og måtte selvfølgelig svelge alle kameler, og si at jeg skal prøve alt jeg kan. Dette er ikke noe jeg bare sa, men virkelig mener. Jeg elsker jo henne av hele mitt hjerte. Hvordan jeg skal få gjennomført dette, og lykkes vet jeg ikke.

 

Jeg skal umiddelbart la være å klage til samboeren min på ting stedatteren min gjør, som jeg føler irriterer meg. Vet at det har vært endel ting, som egentlig er unødvendig å reagere på. Men hvordan jeg skal nærme meg stedatteren min, vet jeg ikke helt. Nå er det jo like før hun også får vite at faren ikke vil treffe henne noe mer, så jeg regner med at hun kommer til å være veldig lei seg i en lang periode fremover. Kan hende hun blir ustyrlig, rasende osv. Kan også godt henne hun vil legge mye av skylden på meg. Jeg er utrolig redd for at forholdet til min samboer vil ryke nå, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å redde det. Men betingelsen for at jeg får bli, er at stedatteren får et mer stabilt hjem. At hun får mer tillit til meg osv. Dette har også samboeren min snakket med sine foreldre og bror om. Jeg vil som sagt forsøke, men nå føler jeg jo at alle vil drive å observere meg sammen med stedatteren, for å se om jeg klarer å bygge opp et bedre forhold til henne. Noe som jeg i utgangspunktet ble lovet at jeg ikke skulle bli presset til. Jeg føler meg helt fastlåst, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Har noen noen kommentarer, eller tips? Jeg trenger desperat hjelp! Ringte familievernkontoret i dag, men de ikke ledig time før om over 2 mnd :-( Hilsen en frustrert og redd stepappa

[DolphinGirl]

Skjønner at du er frustrert. Hvis det er slik at samboeren din legger alt på deg når det gjelder å få et bedre forhold til stedatteren din, gjør hun noe galt. Hun må jo se og forstå at datteren er bitter pga skilsmissen og at jenta legger all skyld på deg. Her må jo moren bidra til å bedre forholdet mellom deg og jenta. Moren må prate med jenta å si at det ikke er din skyld at hun og faren gikk fra hverandre og at det er trist, men slik er det. Hvis du greier å svelge dine kameler å gjøre ditt beste i forhold til jenta, og det ikke hjelper, må jo selvsagt moren forstå at dette er ikke noe du kan gjøre alene. Synes du skal si til samboeren din at du er villig til å svelge dine kameler, og forsøke alt du kan, men moren må også hjelpe deg til å klare det. Moren må få jenta til å forstå at det er greit å være lei seg, men at hun også må oppføre seg ordentlig. Hvis moren ikke hjelper til, vil jenta aldri komme nærmere deg og da er det jo ikke bare din feil. Husk også å aldri prate negativt om faren hennes mens hun hører på, men prat med henne om han og si at du ikke er ute etter å ta hans plass, men at du håper dere kan få et godt forhold etter hvert. Si at du skjønner hun er fortvilet over at foreldrene er gått fra hverandre og at hun ikke kan treffe faren så ofte, men at du er glad i henne uansett. Håper det ordner seg for dere - lykke til!

[Anonym bruker]

For meg virker det som om du virkelig prøver, men at du har en samboer som ikke møter deg på halvveien. Forstår at du er glad i samboeren din, og at du har ofret mye for å være sammen med henne. Det kan virke ekstra tungt da å innse at det hele kan være bortkastet. For meg var det viktig at jeg følte jeg hadde noe å si for å være inkludert.

 

Les Steforeldreboka - hvordan over(leve) med andres barn, så får du et innblikk i hva det forventes av deg, men også av din samboer. Så har du et beslutningsgrunnlag i det minste

[Frustrert stepappa]

Takk for svaret ditt DolphinGirl! Forholdet mellom stedatteren min og meg er ikke så ille som det kanskje virker som. Vi tøyser og tuller med hverandre. Jeg er ofte med på å lese nattahistorier på senga. Jeg er også alltid med på ting vi gjør sammen som familie. Turer, kino, tivoli etc. Det synes jeg er hyggelig, og som oftest klarer hun å oppføre seg bra også. Det som for samboeren min er det største problemet, er at jeg f.eks klager på ting ang. datteren som hun har blitt vant til, og ikke bryr seg med lengre. Det kan gå på konstant synging inne en hel dag, eller andre ting som bråker veldig. Som jeg nevnte, så tror vi begge at hun har adhd, for hun har ifølge samboeren min vært slik helt siden hun ble født. Og da er det slik at de barna som har det, alltid er de som stikker seg ut. De bråker mest, de gjør mest ugagn, de er vanskelige å få til å gjøre ting osv. Det er ofte et mareritt bare å få henne til å spise maten sin, pusse tenna, kle på seg o.l. Hun legges f.eks kl 8 om kvelden, men står opp 10 ganger etter det for å mase på mamma, og det ender alltid med krangler mellom dem, og hun sovner sjeldent før kl 22.

 

Jeg føler liksom at det hadde vært vanskelig nok for meg som ikke har erfaring med barn, å opparbeide meg tillit og et godt forhold til et "normalt" barn. Men i dette tilfellet har vi med et uvanlig krevende barn å gjøre, og mange mange vanskelige hendelser rundt henne (håpløs barnefar etc).

 

Men en ting jeg er spesielt enig med deg i, og som jeg også akkurat har påpekt ovenfor min samboer, er at jeg aldri har fått noen tips til hvordan jeg skal takle datteren. Samboeren min har tross alt 7 års erfaring. Jeg har ingen. Så hun trenger også å forstå at hun må hjelpe til MYE for at stedatteren og jeg skal få et nærere forhold. Samboeren min har også et ganske voldsomt temperament, og det er ikke sjeldent at hun smeller i dører, kaster ting rundt seg osv. Og det skaper bare en utrolig dårlig stemning i hele huset, og det er nok også ofte endel av grunnen til at jeg føler irritasjon ovenfor datteren.

 

Et annet problem er at samboeren min ikke føler hun får nok alenetid. Alenetid til å tenke for seg selv, treffe venninner osv. Nå som hun får datteren på 100%, har jeg blitt fortalt at jeg får stille opp som barnevakt. Hvis ikke har hun tenkt til å begynne å passe andres barn, slik at hun selv kan bruke de mødrene som barnevakt når hun føler for det. Jeg har tilbudt meg å være barnevakt før, men på det vilkåret at vi ikke krangler den dagen hun skal ha barnevakt, for da blir jeg alltid veldig deprimert, og føler meg ute av stand til å ta vare på et støyende hyperaktivt barn. Det forstår hun ikke, så da er det vel bedre at hun passer andres barn. Jeg har tidligere vært litt imot dette, da vi bor i en liten leilighet og musikkproduksjonen foregår midt i stua. Dermed ville det blitt et øredøvende leven, og umulig å jobbe eller se tv eller hva som helst så lenge det er flere barn her. Men det ser vel ut til at det får jeg vel bare tåle for å beholde forholdet.......

 

Jeg har bedt samboeren min snakke med datteren sin ang. at jeg ikke er der for å stjele mamma osv. Og hun har faktisk pratet med datteren et par ganger. Men innerst inne hos datteren, så har hun nok ikke helt forstått det.

[Gjest]

Jeg syns du skal spørre deg selv hvor mange kameler du er villig til å svelge - og er du villig til å strekke deg 90% for å få denne nye familien til å fungere? Din samboer vil aldri møte deg på halvveien for det er du som har "valgt" henne og datteren hennes. Jeg snakker med 1X års erfaring som stemmor.

 

For meg virker det som om at det er veldig mye støy rundt dere og grunnleggende behov som må undertrykkes for å få det til å gå rundt. Jeg har selv forsøkt å ikke klage på stebarna og trekke meg unna for å bevare husfreden. Det koster veldig mye i lengden å leve slik - spør deg selv om du er villig til å leve et slikt liv.

 

Hadde jeg vært deg ville jeg pakket sakene og dratt. Jeg fikk også lignende beskjed av min kjære for mange år siden da jeg og det ene barnet hans røk sammen. Jeg lovte også bot og bedring fordi jeg elsket han over alt på jord og gjorde mitt beste. Jeg gjør det den dag i dag og vi er lykkelig gift, men i forhold til stebarna vil jeg alltid være en utenforstående - en som ikke er likeverdig familiemedlem. Livet i en sammensatt famile hvor bare den ene har barn går på bekostning av den som ikke har barn. Er du villig til å leve på andres premisser resten av livet? Hvis du er det så bør du fortsette å kjempe, hvis ikke så pakk sakene dine og pris deg lykkelig for at du ikke har gjort din samboer gravid....

 

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Kjære HI..

 

Jeg forstår problemet ditt, jeg er i samme situasjon, men omvendt.

Altså jeg er som din samboer...

Jeg syntes du høres kjempeflink ut.

Og din samboer må møte deg på halvveien ja,hun må prøve hun også.

Men det er nok du som må gjøre mesteparten , fordi hun kan ikke gi opp sin datter samme hva.

Det er du som må lære deg å leve med dem.

 

Men tror du ikke det kan bli lettere nå som barnefaren blir borte,

da trenger denne jenta deg hvertfall.

Og det blir jo ikke lenger et problem etter at hun kommer hjem fra han.

Nå kan du bygge opp et forhold til henne, vis henne at du er der for henne,alltid.

Gjør ting alene med henne.

Prøv å svelg kamelene, jeg vet det er mye å bli irritert over,men hold det for deg selv ,til en viss grense selvfølgelig.

 

Og det finnes jo ting man kan gjøre for å dempe oppførselen til en med adhd.

 

Lykke til.. Jeg tror dette kommer til å gå bra.

Du burde være stolt av deg selv som skrev inn hit !!

Tyder på at du virkelig prøver nå.

 

 

[*-*]

Hvis du virkelig elsker din samboer og vil dele livet med henne, så trekk pusten dypt og si til deg selv at dette skal dere klare! Det er ikke umulig, og det finnes folk som kan hjelpe. Det er en vanskelig situasjon å bli steforelder og du er overhodet ikke alene. Vi er mange som har hatt det som det i starten, og med litt innsats og vilje fra alle parter så kan det faktisk bli bedre etterhvert.

 

Du kan ikke tvinge samboern din til å velge mellom deg og barnet så klart, det vet du jo. Og det er jo en umulig situasjon for henne når faren til barnet ikke vil ha henne lenger, moren kan jo ike annet enn å ha henne 100 %. Det kan godt hende samboern din forstår deg godt også, men når du går ut så hardt som du gjør så er det vanskelig å møte deg. Kritikk av egne barn er noe av det såreste som finnes, og det blir ikke bedre ved at hun føler seg angrepet og presset opp i et hjørnet. Selvfølgelig er dette supervanskelig for deg, ingen tvil om det, men det er ikke umulig.

 

1. Det er ikke sikkert det blir noe verre for det at jenta er hos dere 100% til syvende og sist. Da får du et annet og nærere forhold til henne. Din innstilling om at du ikke skulle presse til noe når det gjaldt jenta og ikke delta på noe som ikke føltes naturlig for deg var sikkert grei i begynnelsen, men den tror jeg du skal legge bort nå. Jeg tror at den eneste måten man klarer å bo fast med noens barn på er å danne er slags familie, være barn og voksen omsorgsperson overfor hverandre. Det vil si at du gjør ting for henne som voksne omsorgspersoner i en hustand gjør, lager mat, hjelper med lekser, henter på turninga, vasker klær og leser nattahistorier (som du gjør alllerede og hun gjør ting for det som barn gjør, det vil si lar det oppdra henne og ha noe å si i hennes liv. man må gjøre seg fortjent til å ha en oppdragerrolle eller innflytelse overfor et barn, og det tror jeg for det meste går gjennom tilknytning og kjærlighet. Javel, du er ikke kjempeglad i henne nå, men begynn og oppføre deg mer som en ansvarlig voksen i hennes liv og du vil kunne kreve at hun skal høre på deg etterhvert. Det var kanskje ikke akkurat sånn du hadde tenkt deg det, men tror du må endre innstilling hvis du skal bo med et barn.

 

2. Ikke vær redd for å være barnevakt. Dette er en god sjanse for deg til å knytte bånd til jenta, for å skape et forhold som bare er for dere to. Det trenger du hvis du skal bo sammen med henne. Dessuten får du sikkert en glad kjærste ved å la henne få litt egentid også.

 

3. Diskuter oppdragelse med samboern din. Krev at dere setter dere ned sammen og legger opp nye regler og retningslinjer som dere begge er enige i. Kan dere ikke bli en enige så kom fram til et kompromiss, dere kan bestemme dere for en mellomting eller la den hver enkelt sak er viktigst for bestemme. Det er ditt hjem også, og som voksenperson må din stemme bli hørt like mye som morens. Moren må være åpen for at hun kanskje har godtatt sider hos datteren som er irriterende eller uhøflige eller sosialt uakseptablefor, og være villig til å stramme inn på dette. Du må også være med å på at du blir for lett iriitert fordi det ikke er ditt barn. Velg ut de viktigste kampene, ikke overøs moren med alt du misliker med en gang!

Etterpå må dere sette dere ned sammen med datteren og fortelle henne om de nye husreglene og at dere begge bestemmer. Det er også lettere å oppdra et vanskelig barn når man er to, lettere å gi etter når man er alene.

 

4. Prat med jenta. Vis henne at du respekterer henne og skjønner at hun har det vanskelig. Si at dette er en vanskelig situasjon for dere begge og at dere skal prøve å løse den sammen. Vær ærlig på at du aldri har vært stefar før og at dette er noe du ikke kan og at du i blant er usikker., På samme måte som hun ikke har levd med stefar tildigere. Dere kommer til å gjøre masse feil begge to, og det er greit. Hvis du blir sint på henne med rette eller urette så prøv å snakk med henne om det etterpå. Det er vanskelig og skummelt å få kjeft av 'fremmede' og det kan ligge som en klump lenge etterpå. Snakk om at det er greit å være sinte på hverandre og ikke vær redd for å innrømme at du har feil når du har tatt feil. Si du er glad i henne for det.

 

5. Hvis dere mistenker at jenta har ADHD så be om hjelp fra PP-tjenesten på skolen hvis dere ikke har gjort det. Det er hjelp å få!

 

6. Krev at dere skal ha klar og forutsigbar avtale med jentas far. Er jo vanskelig hvis han ikke vil ha samvær overhodet da, men det høres jo rart ut i lengden. Din samboer plikter å gjøre ditt liv som stefar forutsigbart også, det har mye å si for å kunne klare hverdagen.

 

7. Dere skal ha jenta 100% - dere kan jo ha barnevakt! Ikke vær redd for å be om hjelp fra familie og venner, forklar at dere trenger litt tid til å pleie forholdet innimellom, det er krevende å starte ny familie. dra på langhelger i blant og sørg for noen kvelder i ny og ne. Ikke minst, jobb sammen for å overholde leggetider slik at det blir voksentid igjen til dere på kvelden.

 

 

Hehe, dette ble langt, kommer sikkert på mer:)

Vi er ingen perfekt familie, men disse tingene hjalp for oss. Du må forsøke bestemme deg for om du orker å involvere deg i jenta tenker jeg. Er svaret nei så ville jeg nok pakket sammen og dratt. Tror det er fryktelig slitsomt og på grensen til uutholdelig å bo sammen med et barn man ikke har noe forhold til. Og det er jo slik, jo mer engasjement, jo mer innflytelse får du. Og barn er fine! Denne jenta trenger jo tydeligvis stabile voksenpersoner rundt seg, du er viktig!!!

Du kan være med på å skape et fint og trygt hjem for jenta, og samtidig får du være en del av en familie selv. Men du må ta ansvaret for relasjonen du og jenta skal få, med god hjelp fra mor, det er de voksnes ansvar ikke barnet.

 

Jeg mener du må være villig til å ta en viss del av rollen som omsorgsperson for å få dette til å funke, tror også det vil gjøre det lettere for deg. Og mor må være villig til å høre på deg, la deg få bestemme i deres hjem på lik linje med henne og ikke minst sørge for at det er plass til å pleie ditt og hennes forhold som kjærster.

 

Det kan gå! Ikke gi opp ennå hvis hvis dette er noe du vil

[Anonym bruker]

Tror, som andre her også har sagt her, at du og mor må komme til enighet ang. rollene i huset.

 

Jeg har også en datter med adhd, + en x-mann som setter få eller ingen grenser når han har henne. :-p

 

Vi hadde oxo edel startproblemer, men etter at vi satt oss ned og snakket om tingene, så gikk det seg til og nå etter 4 år går det så og si som smurt. Jeg lot han overta endel av oppdragelsen, når han satte grenser for henne, meldte jeg meg ut og ga beskjed til jentungen at dette fikk hun ta med stefaren. Ikke alltid like lett for meg som mor, men ekstremt viktig for han å få markert seg på hjemmebane.

 

dette var en av grunnene til at han "orket" å innvolvere seg mer og nå etter 4 år har de to et supert forhold. ( nesten så jeg blir missunlig ) ...:-)

 

For å overleve i forholdet tror eg du ernødt for å være idet med begge bena....og får lov til det. Dere må være "foreldre" på lik linje.det være seg legging, gjennomføring av regler, henting i barnehage / sfo osv osv..

 

Uff, sent på kvelden og jeg er trøtt,så usikker på om dette ble noe oversiktlig..men ønsker deg lykke til.

 

:-)

[DolphinGirl]

Jeg skjønner godt at du blir irritert over ting som moren er blitt vant til. Jeg blir også fryktelig irritert på stesønnen min over ting pappaen hans ikke bryr seg om, så jeg må bare av og til gå i et annet rom eller noe og svelge hardt. (Steforeldrelivet handler mye om å svelge kameler, ja). Jeg synes det var meget urimelig av samboeren din å forlange at du sitter barnevakt slik at hun kommer seg ut. Alle foreldre og steforeldre trenger å komme seg ut, men det må gå begge veier og man må inngå kompromiss, og den biologiske forelderen må spørre pent, ikke kommandere. Min samboer dro veldig mye ut i begynnelsen, og til slutt sa jeg at det var nok, det er IKKE riktig å forvente at jeg skal sitte inne kveld etter kveld etter kveld å passe en unge som ikke er min. Jeg er veldig glad i stesønnen min, men hovedansvaret ligger uansett hos forelderen. Så nå spør samboeren meg pent om jeg kan sitte barnevakt når han behøver, og noen ganger forlanger jeg at han venter til etter leggetid med å dra ut og det fungerer godt nå. Jeg tror vi alle er enige med deg om at samboeren din må bli litt mer forståelsesfull også, så jeg håper dere klarer å kommunisere uten at det blir en fryktelig krangel. Jeg forstår at du blir deprimert etter fæle krangler - det blir jeg også. Jeg ønsker deg lykke til og håper du holder oss oppdatert om hvordan det går - ønsker deg alt godt!

[Frustrert stepappa]

Tusen takk til deg og til alle for veldig mange gode tips og råd. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente av svar når jeg la inn innlegget mitt, men er veldig glad for alle de seriøse tilbakemeldingene jeg har fått. Det er tydelig at dette er et utbredt problemområde, og opptar mange. Min samboer og jeg har bestemt oss for å prøve videre, og se hvordan det går. Hun har lest innleggene her, og er klar over at hun også må hjelpe til. Hun har ganske klare (og sære) oppfatninger om hvordan hun skal oppdra sitt barn, og ofte strider hennes meninger mot mine. Jeg tenker på ting som å lære barnet å si takk for maten hver dag, takke for presanger og slike ting. Disse tingene er for meg og de fleste en selvfølge og normal høflig oppførsel. Men jeg blir ikke hørt på slike områder. Så da er det ikke lett å fungere som en familie. Det leder jo også litt til at jeg velger å ikke involvere meg for mye, for jeg vet det bare skaper konflikter. Jeg er jo ganske bekymret for fremtiden må jeg si, men vet jeg kommer til å angre hvis jeg ikke i det minste prøver. Skal sørge for å skrive flere innlegg etterhvert, om hva som går bra og ikke, så kan dette kanskje være nyttig lesing for andre som kommer i samme situasjon som meg. Takk igjen til dere alle..... :-D

[Anonym bruker]

Se for deg at dette skulle vært situasjonen i en vanlig familie. Ja det skulle tatt seg ut, at jeg som mor sa at nå var jeg gravid så når babyen er født skal vi ikke lenger ha ne alenetid. Nå kan ikke vi pleie forholdet vårt overhode for barnet skal komme førs, leggetider kan vi ikke ha, for da føler jo sikkert ungen seg tilsidesatt, og om ungen helst ikke vil hilse på oss, snakke med oss, så må jo ungen få lov til det. Støynivå det må en jo bare finne seg i helt frem til myndighetsalder, samme om hele huset høres ut som om det holder på å falle ned. Rot det må en jo bare ta med, suter sokker skal plukkes opp etter dem langt inn i skolealder og forbi. Alt vi har av tid og penger skal brukes på barnet, og alt som dreier seg om oss, våre ønsker, våre behov og våre hobbyer det skal ALDRI mer prioriteres. For nå har vi fått barn!

 

Nei vanlige familier de pleier å lage litt mer rom for alle. Får mor eller far en kald skulder, så støtter vi hverandre, vi bygger ikke under ved å si at det er greit at du kun henvender deg til en av oss. Vi setter alenetid og kveldstid temmelig høyt og barnevakter benytter vi oss av regelmessig, både for barnefri natt, og for kvelder, dager med romantikk. Det er fint plass til leker og annet å barnerom og i lekekassen, det er ingen som har monopol på at ting skal flyte. Støy for støyen sin skyld må en jo kunne si fra om at en strengt tatt ikke vil ha i stua, skal du skrike, hoppe, le og kave kan dere leke UTE, her inne bruker vi innestemmen!

 

Les tips til nybakte mødre og nummer en er jo å inkludere far, videre skal en sette av tid til hverandre. En skal ikke la livet stoppe opp, og en skal fortsette med hobbyer og andre ting. JEg ville ha trodd hun ikke var særlig oppvakt denne dama di, eller så ville jeg trodd at hun har så store problmer med sin egen livssituasjon at fremtil hun greir å få ting i perspektiv, nytter det ikke å ha et samarbeid, familie liv med henne. Min mann var sånn, helt uten bakkekontakt når det gjaldt særkullsbarna sine, at etter måneder med psykolog gikk det endelig bedre. Han fikk litt bukt med sin dårlige samvittighet for å ha avsluttet familien sin.

[Anonym bruker]

Hallo!

 

Dersom du vil ha et godt forhold til din stedatter så bør du satse på å ha en del alenetid sammen med henne. For det er helt vesentlig at du lærer deg til å behandle henne som om hun hadde vært din egen datter.

 

Når man blir sammen med en forelder, så er det faktisk en fare for at denne forelderen kan bli fulltidsforelder før eller siden. Man vet aldri hva som kan skje. Hva om barnefaren hadde dødd, hadde du klaget over at du ikke fikk nok alenetid da også? Det er tross alt barnet som er offeret her, ikke du. Det er din stedatter som har en far som ikke vil ha noe med henne å gjøre, og det er utrolig egosentrisk av deg å bli sur på samboeren pga dette. Det høres rett og slett ikke ut som om du egentlig er interessert i å være sammen med en "ferdigpakke".

 

Jeg er selv alenemor, og jeg ville aldri funnet meg i slike utsagn som du har kommet med. Jeg skjønner godt at hun ber deg skjerpe deg. Du skal fungere som far, og da må man tåle at ungene har et visst støynivå, noe annet ville vært unaturlig. Ikke minst er det veldig stressende for både mor og datter når de vet at du irriterer deg over både det ene og det andre.

 

Som sagt så er det mulig det hjelper på situasjonen om du blir ordentlig kjent med din stedatter, hvis ikke så er det kanskje det beste om dere avslutter forholdet. For uansett hvordan man vrir og vender på det, er det barnas vel og ve som er det viktigste. Og er du ikke i stand til å ivareta det, så har du ingenting i farsrollen å gjøre.

 

 

[Kreoline]

Barn med ADHD kan ha et overdrevent aktivitet og støynivå, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde maktet å bo med den problematikken om det ikke ble tatt på alvor. Man må kunne sette grenser for disse barna selv om det til tider kan se ut som meningsløs arbeid. HI er glad i både samboeren og barnet, men han må få noe å si i forholdet. Det å ønske seg alenetid med sin kjære ser jeg på som helt normalt, men det er vanskelig å få til når man har barn. Her ser det ut til at både hi og samboeren har sagt ting til hverandre i kampens hete som de ikke har ment. Han blir en enda viktigere omsorgsperson for barnet, da må han få lov å si i fra når barnet har nådd en grense, tror det kalles oppdragelse. Han hadde ikke fått slike reaksjoner om han var far til barnet og fortalte at barnets mor ikke ville ha barnevakt til datteren for at de skulle gå ut sammen. Heller ikke om han ønsket å sette strengere grenser for barnet enn mor gjør. Slike ting hadde blitt bejublet over viktigheten med å ta vare på samlivet.

 

Jeg tror det vil være en interesse også for jenta at stefar fortsatt er i livet hennes, selv om hun må forholde seg til hans grense. Barn blir ikke utsatt for omsorgssvikt selv om foreldrene tar vare på samlivet. Det er faktisk for mange barn mye viktigere at foreldrene holder sammen, enn at de selv er i fokus absolutt hele tiden. Dette forutsetter selvsagt at barna har fått dekket sitt behov for trygghet og andre grunnleggende behov.