smeller hodet i veggen........

[Anonym bruker]

har sikkert ikkeno grunn til d, men føler meg heeelt alene... var åpen å ærlig med typen, vi hadde nettopp blitt sammen da jeg fant ut jeg var gravid, om at kanskje ikke han var pappan, men utifra tidlige ul-er så er d han likevel (men vi vet jo ikke sikkert før ungen er født da...) ... han sa d ikke spilte noen rolle og var veldig med på avgjørelsen jeg tok ved å ikke ta abort... etter de tre-fire første mnd da, så begynte han bare å gi seg f...stakk på fylla,rusa seg (litt), trakk seg mer å mer bort fra meg, selv om jeg har prøvd å forklare han hele tiden at jeg trenger han, å at vi tok denne avgjørelsen sammen...d spiller visst ingen rolle lengre...å d gjør meg så utrolig trist... han har vært med på å forandre livet mitt for alltid, å så bare vender han meg ryggen...sier ungen ikke er hannes, at jeg bare er et ludder, at jeg får ta vare på "dette jævelskapet sjøl"....jeg blir så nedbrutt at jeg klarer ikke mer, jeg bare stanger hodet i veggen... jeg skjønner ikke åssen jeg skal klare dette alene......(

 

noen som har tips om hvordan jeg skal "komme meg ovenpå" igjen??

[Gjest]

eneste rådet jeg vet er å holde deg unna han en tid til han kanskje lærer å oppføre seg eller dere etter fødsel får tatt en dna test så han ser at han er pappan, kanskje han endrer seg da?

jeg tror ikke det er godt for hverken deg eller den lille i magen å ha særlig kontakt med han for øyeblikket, du bør ha ro og fred til å hvile og samle deg, det er ikke bare bare å være gravid og spesielt ikke med en ex som oppfører seg sånn.

Men du kommer nok til å klare det, man klarer lang mere enn man tror har jeg funnet ut, og premien er jo ett nydelig barn:)

lykke til

[Anonym bruker]

tror nok neppe at han forandrer seg ;o) han syns lissom at livet han lever er heeeelt ok...hvilket d faktisk ikke er, på noen som helst måte...

 

ja jeg må jo bare ta avstand...men d gjør skikkelig vondt,på tross av at han har såra meg noe helt forjævlig... jeg må være innmari naiv i følelsene mine ;o)

 

HVIS han er faren da ... hadde sex med x nesten 3 uker før vi ble sammen, men innenfor samme mens lissom... såå... selv om alle ul-er sier d er hannes, har jeg hørt at dem kan bomme likevel...

 

ja jeg veit at "premien" er et nydelig lite barn...men jeg er så redd for at jeg ikke skal klare å føle noe for det...jeg har vært så utrolig deprimert nå i svangerskapet, med angst å full pakke, å har lissom tenkt tanker som "hvis d ikke var for dette barnet så hadde alt vært bra...." utrolig (!!) stygge tanker som jeg skammer meg fælt over....men jeg veit jeg hadde tatt abort hvis han ikke hadde pressa sånn på, å alle tanker rundt dette løper nå løpsk i hodet mitt...er livredd for å ikke få den morsfølelsen...kanskje jeg blir som vilde i hotell cæsar....;o) uff...

 

jeg sover aldri lengre å jeg blir rett å slett kokkooo...har vært med psykiater, å han sier jeg burde ha angstdempende, men at jeg selvsagt ikke kan ta d da siden jeg er gravid... er ekkelt å være redd hele tiden.

 

tenk hvis jeg blir en forferdelig mor....(

[Lunde]

Hei du! Leste innlegget ditt, og tenkte at dette må jeg si noe om, men når eg skulle skrive, så viste jeg ikke helt hva jeg skulle si... Men først av alt, han der typen din, han har null rett til å behandle deg slik!! Det er mange flotte og fantastiske barn her som har vokst opp med bare en forelder, så det vil jeg si at det ikke er noe nederlag. Det at typen din velger fylla og rus nå, er bare en soleklar grunn til at han IKKE skal være tilstede under svangerskapet og etter at den nydelige babyen deres er født. Rus og barn henger ikke sammen. Om jeg skal gi deg noen anbefalinger, så syns jeg fortsatt du skal gå i samtale hos psykolog/psykiater, for din egen helse skyld. Men, du skal jo også forberede at det kommer et lite barn til verden - så hva med å ta kontakt med helsestasjonen, og be om å få god oppfølging der i fra allerede nå. Det er både spennende og motiverende, frem mot fødselen. En annen ide er, det høres nok kjempe skremmende ut, for alle tror at da mister man barnet, men slik er det overhodet ikke. Heller tvert imot. Ta kontakt med barneverntjenesten der du bor, og be de om tett oppfølging av deg frem mot fødselen. De kan sette igang samarbeidsmøter med helsestasjonen, lege, psykiater etc..., slik at du ikke vil være alene i denne prosessen, men få tett, trygg og god oppfølging mot fødselen. Håper jeg ikke skremmer deg, men ønsker bare at du skal ha mulighet til å få støtte og hjelp. Lykke til :-)

[Anonym bruker]

har bare 4 uker igjen nå da...

men barneverntjenesten?? jeg kommer ikke i "trøbbel" da?? han sier han skal ha foreldrerett å jeg tror nok han er villig til å gjøre MYE for å få d...

 

takker for svar.

[Anonym bruker]

 

 

Skal love deg en ting: DETTE KLARER DU...

 

Husk at du skal tenke på det beste for barnet og deg selv nå, og så får du ta det med han etterhvert...

Du får foreldreansvaret så lenge dere ikke bor sammen og du oppgir at du er alene, og han har veldig lite muligheter siden han både drikker endel og ruser seg som du sier...

 

Men hvis du skal ha han med på fødselen så husk inderlig på å sjekke og passe på at han ikke skriver under på farsskapserkjennelsen uten at du ser på, for der er det nemlig et kryss som sier felles foreldrerett, og mange ganger ordner jordmødre dette skjemaet med pappaen, og det kan være dumt noen ganger...

 

Jeg vet vel litt hvordan du har det nå, er selv i en lignende situasjon...

 

Jeg har termin i desember, har vært alene om svangerskapet og har hatt mange tunge stunder, da jeg har ønsket å dele dette med barnefar, men nå har jeg valgt å ha han på utrolig avstand for at jeg skal klare meg gjennom siste del av svangerskapet.. Han har vist null interesse for dette, han er manisk depressiv noe som er et helvette å leve med, han er avhengig av å ut å feste hver eneste helg, er i tilegg avhengig av kokain.. Siste året med han har vært et sant stort helvette som jeg ikke misunner noen, han har jaget meg med balltre, truet meg på livet, dyttet meg inn i veggen,sagt han helst skulle skyti meg først i magen så i hodet m.m...og hver gang er det tusen unnskyldninger og han elsker meg så utrolig, han er totalt syk.

selfølgelig er det synd på han, men nå er jeg i en situasjon som sier at jeg må tenke på barnet i magen og meg selv, jeg sier ikke det er lett, men jeg må...

Heldigvis støtter hele hans familie meg,og jeg har noen fantastiske venner, så jeg vet det her skal jeg klare...

Selvom tankene er der med alt...gleder meg jo ikke til å drapå føden alene, men vet jeg kommer meg gjennom det, snakker mye med legen min om det, og skal ha en samtale med jordmor på føden og forklare hvordan situasjonen er...

 

Så får jeg heller se, etter barnet blir født kan mye forrandresogså med han, aldri noe garanti..Jeg håper jo på det beste, men vet at jeg ikke vil bo sammen med han, skulle han bli til det bedere får vi heller bo hver for oss og ha kontakt...

 

Ble mye det her,smiler.....men ønsker deg alle beste ønsker framover, alt kommer till å gå bra..

[Anonym bruker]

ååå... ! du må ha hatt d helt forjævlig...! å jeg syter...nå ble jeg nesten flau her...

 

ja jeg har vel egentlig bestemt meg for å sette alt annet til side for dette barnet jeg bærer, å d innebærer jo åsså at vi to ikke er noe par lengre...d er litt trist, men alt han har gjor mot meg å sagt til meg begynner lissom å synke helt inn...å d er ikke noe jeg kommer til å lengte etter å oppleve igjen for å si d sånn.. hadde jeg ikke vært gravid, er jeg sikker på han hadde vært voldelig mot meg..d har nok vært lke før flere ganger, å han pælma en svær globus på meg da jeg var sånn 7-8 uker på vei...da skvatt jeg...

 

han har vært tung rusmisbruker i flere år, men siste årene har han holdt seg mer i skinnet... der har vel vært rus med hele veien, men ikke så tunge stoffer nå da...men nå i d siste virker d som om han faller mer å mer tilbake... jeg kjenner ikke igjen den kjekke,pene mannen jeg ble forelska i i fjor... han er borte.

syns d er utrollig trist å sitte å se på at han ødelegger seg på dop, men jeg har lissom ikke overskudd eller ressurser til å klare å hjelpe han... dessuten, vil han ikke ha hjelp sier ha,,,han har klart seg selv hele livet og trenger meg ikke...

 

så jeg får respektere d og bare prøve å fokusere på babyen og meg selv fremover. glad jeg går i terapi og at jeg snart er ferdig med svangerskapet... d har tæra ganske mye på nepa mi..

 

meeen -der er sikkert mange andre som sliter mye verre enn meg.

 

tusen takk for svar, d er så kjekt å få chatte litt med folk som er litt i samme sit... )

[Anonym bruker]

 

 

Heia...

 

Ja jeg skjønner av det du skriver at du faktisk vet hva som er til det beste for barnet og deg, og det er utrolig bra å høre...

 

Både du og jeg klarer dette, og mange andre også...

 

Har begynt å venne meg til bare å ta en dag av gangen jeg, og tror faktisk det er det aller beste...

 

Er det ditt første barn?? Hvor gammel er du???

 

Ønsker deg iallefall masse lykke til både med fødsel og alt..

 

Og selv om det er mange som har det verre enn oss, så har også vi lov å kjenne på de vonde følelsene vi må bære med oss også...

 

Og alle som har vært innblandet i en rusmisbrukers liv vet hva det vil si, man må ha vært i situasjonen for å kunne vite hvordan det er...

[Anonym bruker]

fylte nettopp 25 ) å d er jeg faen så glad for...for 6-7 år siden hadde jeg trolig bukka under...d tror jeg...

 

d er mitt første barn ja ) ei lita jente, sier dem ) 25 dager igjen ) til termin !! jippi....skal bli deili å få fortsette livet mitt....

 

ja d er helt sant...d er faen ikke bare bare...får så vondt av han å..men, når han nekter å ta imot hjelp/innleggelse å sånn, så er det desverre ikke mye jeg kan gjøre....å jeg orker ikke være med han når er så ustabil. dgår ikke d. . d er veldig trist, d mener jeg oppriktig, for han er et nydelig nydelig menneske når rusen ikke har overtaket..

men nå er d barnet som må stå i fokus her, så han får bare seile sin egen sjø.. jeg har sagt at hvis han vil legge seg inn, så kan han komme til meg for d kan jeg hjelpe han med,,,ellers er d ikke noe jeg kan gjøre. å stå på sidelinja å se på at han ødelegger seg, d makter jeg ikke. han brukte mye sprøyter å sånn før, å jeg regner med det er den veien d går igjen, å D takler jeg ikke å se.

 

har kommet inn på høyskole jeg, å fikk perm til neste år, så da blir d studier på meg )

 

du da??

har du barn?? gammel?? ) hva gjør du påå sånn??

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

ville egentlig bare slenge meg på og si at dette klarer du:)

Som flere har sagt over her, så er det kanskje lurt med litt avstand, kanskje det nettopp er en tankevekker kjæresten din trenger?

Sett han på plass, og ikke finn deg i allslags!

Du kommer nok til og bli en super mamma, både med og uten barnefar:)

[Anonym bruker]

 

Heia igjen...anonym...

 

Jeg er 33 år, venter mitt andre barn, en gutt, smiler...

har termin 1 desember, gleder meg til å bli ferdig, he he, begynner å bli litt tung...

 

Var faktisk innom barnefar i går jeg, bare for å være litt koselig, og det gikk bra, men selvsagt er det tungt og litt trist å reise hjem igjen, når han bedyrer hvor høyt han elsker meg og gjerne vil dele livet med meg...

Men jeg er bare nødt til å være litt hard så jeg klarer siste del av svangerskapet og får en okei fødsel, så får heller tiden vise hva som skjer...

 

kan tenke meg du også gleder deg maks nå som du ikke har så lenge igjen..jeg skal tenke på deg, vet du klarer dette så utrolig bra...

 

Og som du sier, våre andre halvparter er nødt å finne sin egen viljestyrke før vi kan hjelpe de videre...

 

Ha en kjempefin helg...

[Anonym bruker]

heldig du a ) vet litt hva du går til )

desember ja...gld jeg har nå snart, gitt ;o) tre mnd til hadde blitt for mye for hodet mitt er jeg redd ;o)

 

ja man kan ikke hjelpe noen som ikke vil ha hjelp...ikke noe å gjøre med d. tviler egentlig på at d ordner seg senere heller...har vært ganske mye dritt, så jeg ikke klarer å tilgi han, tror jeg. ikke nå å ikke på sikkert flere mnd. hvis jeg noensinne klarer å stole på han ever igjen...han lyver lissom om hva han spiste til lunsj...trolig bortkasta fritid,jevnt over. vi er altfor ulike. fatter egentlig ikka hva vi gjorde sammen fra byrjan av, d var vel "spenninga" som lokka meg litt, tror jeg...han var jo litt av en "bad guy" lissom... ble desverre litt for spennende etterhvert ;o) vi er ikke mye lik på noen som helst måte...

meeen...får barnets del håper jeg han skikker seg såpass at de kan ha kontakt. d er helt uaktuelt hvis han er rusa, å d har har jeg fortalt han (gang på gang)... håper d trenger gjennom.. skal på sånnt møte snart da -sier han, vertfall- håper virkelig at han prøver å få til et oplegg med dem. . vil ikke være bitch å nekte han noe heller angående barnet, men vil jo ikke at lillepia på noen måte skal lide under noen av oss....

 

vi får se hva tiden viser...)

d er d (heldigvis) ingen som vet ennå...

øsnker deg en super helg tilbake..)

takk for at du gidder å svare meg!! )

 

takk for alle svar !!