Får dere noen gang "dårlig samvittighet" for ikke å kunne få barn?

[koseputa]

Mange av dere vil nok synes det er et kjempeteit spm, for uansett grunn til barnløshet så er det jo ingen som kan klandres for det.

Hos oss ligger feilen hos meg, jeg har tette eggledere, og legene kan ikke helt si meg hvordan jeg har fått det.

Jeg har verdens beste samboer som jeg har vært sammen med i snart 12 år. Broren hans fikk nettopp barn, og når jeg ser hvor glad og flink han er med det lille tantebarnet sitt får jeg ofte helt vondt i meg. Vet hvor høyt han ønsker seg barn, han har vært klar for barn i mange år.

Det har jo egentlig jeg og, men jeg ville liksom ha alt klart før vi satte i gang, hus, bil, jobb..Nå er det over to år siden vi begynte å prøve, og har nettopp vært gjennom et mislykka ivf.. Jeg vet at det er alt for tidlig å gi seg, og det skal vi ikke heller, men så er det disse ekle tankene som kommer snikende. Hva om jeg aldri blir gravid?

Tenker ofte på at dersom samboer hadde ei annen dame hadde han vært far for lenge siden..Vet jo at han er så glad i meg, men at jeg ikke kan gi han noe vi så inderlig ønsker oss, føles som et kjempenederlag.

Gjennom denne prosessen vi nå har vært gjennom har vi egentlig bare blitt knytta sterkere sammen, og vi har ofte snakka sammen om adopsjon. Men så blir jeg litt oppgitt og frustrert over alle krav som stilles og den lange ventetida ift adopsjon..Vi kunne gjerne tenkt å adoptere uansett, ønsker oss ennå en stor barneflokk, men så møter man jo hindringer der og..De vil jo helst at man skal være ferdig med ivf før man begynner på adopsjonsprosessen..ÅÅÅÅ kjenner meg så frustrert og maktesløs mange ganger.

Mange av våre venner har eller venter barn, og jeg synes det blir vanskeligere å omgåes dem, er jo bare en påminnelse om alt vi ikke har..Det blir mange vonde og såre følelser i denne prosessen, måtte bare få litt ut, har hatt en tøff og vanskelig dag..

Er så glad for at jeg har dere her, jenter!!

Lykke til alle sammen!

[snøfilla - mamma til 2]

Hei!

 

Jeg kjenner meg 100% igjen i alt du skriver. Virkelig ALT...! Hos oss er det også min "feil" at vi ikke får barn, og i tillegg er mannen min 5 år yngre enn meg og det hjelper ikke akkurat på selvfølelsen. Har også dårlig samvittighet for egne foreldre og svigers som enda ikke har blitt besteforeldre... Prøver å jobbe psykisk med dette, og nå har det egentlig gått greit en stund, men nå vi skal i gang med forsøk igjen vet jeg at den grønne djevelen vil krype opp på skulderen min igjen og hviske stygge ting i øret mitt... Veldig leit for oss begge at vi må oppleve dette, men dessverre så alt for lite å gjøre med det.

 

Trøste-klem fra

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Huff det er ikke enkelt med disse tankene og følelsene.

For noen av oss det gjelder..

Vi er såkalt uforklarlige barnløse,men vet ikke om det er noe særlig bedre.Det er ubeskrivelig vondt å tenke på at mannen min så er så flink med barn,kanskje aldri skal få bli pappa.Eller besteforeldre som kanskje ikke skal få barnebarn.Det at jeg kanskje aldri skal bli mamma kan jeg faktisk ikke tenke på uten å få en klump i halsen...

Jeg må bare håpe å tro at det skal ordne seg for oss alle her inne,veien vår er bare litt lengre å gå...

Klem fra

[koseputa]

Hei snøfilla!

Ikke så lett å ha kontroll på disse ekle tankene og følelsene nei. Det er bare så utrolig vondt når man ikke kan gjøre noe med det...

Tvitvi for at Finland har det som skal til for dere.

Så satser vi på at vi på at vi har en liten spire før jul begge to!!

Klem

[koseputa]

Ja det blir mange tårer på denne veien, håper at vi alle når målet tilslutt...

klem

[lita78ღ]

Kjenner meg altfor godt igjen ja.... går med skikkelige vonde følelser om dagen. Føler meg så udugelig! Men må bare jobbe med meg selv...jeg nekter å få psykiske problemer ut av dette.

 

Bra vi kan støtte hverandre her inne, jeg synes hvertfall det er godt å lese at man ikke er alene (selv om jeg ikke unner andre det samme...)

[Gjest]

Hei !! Jo jeg skjønner hva du mener men prøver å si til megselv at sånne tanker ikke får feste seg. For min del tror jeg mange andre tenker dette om oss mer enn vi tenker det om oss selv. Stakkers - de kan ikke få barn, de.... Osv osv. Kanskje det er tidlig i prosessen for oss ennå. Alderen min/vår (39) tilsier også at sjansene er mindre. Men jeg har som mål å prøve !! Må prøve før jeg "gir opp" Nå skal jeg gjennom første forsøk. Får bare 3. Men skal prøve disse 3. Etter dette vet jeg så mye mer. Det er kanskje det viktigste for meg. Å få svar. Da kan jeg forholde meg til fremtiden. Da må jeg basere meg på andre verdier fremover. Men fremdeles ta vare på megselv, mannen min og ikke minst "oss2". Sjansen for at jeg IKKE får barn er stor. Det er en realitet. Jeg begynte sent. Fant mannen min sent. Det har vært mitt valg og jeg betaler kanskje for dette nå. Men skal det ødelegge livsgleden min fremover ?? Håper ikke det. Men ennå - jeg er fersk i dette gamet og prøver å love meg selv at skuffelser ikke skal ta livsgnisten fra meg. Håper jeg kan gi litt gnist til noen av dere som føler skuffelse tar overhånd. Og at jeg kan be om det når det blir min tur.

Litt tanker fre meg :-)

 

 

[apriljente-66]

Helt enige med dere her. Man føler seg udugelig som ikke kan skaffe mannen barn. Og man føler forventninger fra resten av familien osv. Uansett om man jobber med dette psykisk, så ligger det i bakhodet, dessverre. Og så dukker spørsmålene opp; (jeg er også gift med en som er 5 år yngre)..vil han innerst inne slå seg til ro med å ikke få barn?? Uff, jeg prøver så godt jeg kan å tenke positivt.

 

Tiden renner ut også for meg, så jeg prøver å tenke fra christin at "jeg gir ikke opp". Det er kun kroppen som sier stopp, og jeg har fortsatt trua

 

Jeg tror det vil gå bra for de aller flerste. Ikke sant damer?

[signaturaa]

 

Jaaaaa! Og blir det ikke litt lettere, når vi vet at vi er flere?? Jeg blir styrka av akkurat det, pussig nok Føler meg ikke så alene, og får bekrefta alle tanker og følelser som helt normale!!

 

Spesielt kjenner jeg igjen dette med venner som har barn, og sorgen/ skammen? over at egne foreldre og Mannens foreldre ikke blir besteforeldre........For ikke å snakke om at ikke søstra mi blir tante!!

 

For meg er det viktig å skjerme meg endel, akkurat under forsøkene. Jeg er ikke spesielt sosial da. Gode venner forstår og respekterer det

 

Fint å ha dere her!

 

 

[Tutla84 og ICSI turneren]

Jeg kjenner meg også godt igjen i det du skriver. Hos oss er det min kjære som ikke produserer nok sædceller, og de han får er av svært dårlig kvalitet. Men jeg har hatt så dårlig samvittighet for at mine egg ikke har festa seg, når de først er blitt satt inn............. Helt ulogisk tanke, men jeg gråter fordi jeg ikke er god nok til å ruge på våres egg.

 

Nå er vi så heldige at vi venter en liten ICSI-spire i desember. Men jeg håper på en måte at jeg aldri vil glemme smerten og frustrasjonene vi hadde på veien mot vårt kjære barn.

 

Og jeg er helt ening med deg koseputa. Mye av prosessen rundt adopsjon, samt ventetiden, skremmer mange. Vi vurderer faktisk å adoptere nestemann, men er jammen ikke sikkre på om vi vil. For det kan jo gå opptil 3 år fra førstemann til 2 mann......... og vi vil ha ungene tett........ Uff.

 

Mange tanker uten sammenheng.

 

Håper at alle her inne en dag kan få oppleve å bli foreldre!

[koseputa]

Helt enige med dere, det er så godt å vite at man ikke er den eneste på jord som strever med disse tankene og spørsmålene.

Det hjelper virkelig selv om man ikke unner noen å ha det så fælt. Men nå er det jo dessverre sånn at vi er mange i denne situasjonen, og det at vi kan bruke hverandre gjennom dette forumet er jo bare helt fantastisk.

Her kan man følge hverandre i oppturer og nedturer, her får man trøst og støtte, ja dere er bare helt fantastiske jenter!!!

Fikk høre av ei vennine at det er mange som kommer med hvite løgner i forbindelse med å kjøre parallelt med ivf og adopsjon.

Må si at det frister veldig å komme igang med adopsjonsprosessen, og får vi både et eget barn og et som er adoptert så ser jeg bare på det som en berikelse.Vi ønsker oss mange barn!!!!

 

[signaturaa]

Tenk at noen velger hvite løgner for å oppfylle ønskene om barn? Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om akkurat det. Men for min del ville det vært komplett umulig å både konsentrere meg om ivf OG adopsjon samtidig. Jeg tror heller ikke jeg ville visst hva jeg EGENTLIG ville, hva jeg egentlig følte. Uten å ha ryddet unna ivfforsøkene først. Det ville ikke vært riktig ovenfor et adoptivbarn. Og en dobbelt tøff prosess. Vi har hvertfal ingen vansker med å ta det ene først.

 

Er du i gang med andre runde? Har du greid å motivere deg til deg?

 

Det er sikkert både fint og vondt at akkurat broren til mannen din har blitt pappa. Sånn sett kan du både "øve" deg på å akseptere at de har greid det i trygge omgivelser? Jeg øvde meg på det da min beste venninne fikk barn. Da kunne jeg både grine og glede meg

[Cilie with the testpipeboy ;)]

NEI!!

Har aldri, aldri, aldri hatt noen form for dårlig samvittighet el. lign for dette..

Har alltid vært åpen om det fra dag 1, så hvis dette skulle være et problem, så ville det jo ikke vært noe å satse på.

 

Har visst om "problemet" mitt siden jeg var 13 år, så har alltid vært forberedt på å ende opp som barnløs.

Adopsjon har vært noe vi har snakket om, og det er fremdeles et aktuelt tema, selv om vi nå har vært så utrolig heldige å bli gravide med IVF.

 

Vil ønske dere alle masse lykke til, og jenter, dette er overhodet ikke noens feil!!!!