April: Vil ikke i barnehagen...

[hege_d]

Hver morgen gråter han og vil ikke hjemmefra, og slett ikke inn i barnehagen. Jeg blir så lej meg, og det er så hardt. Jeg avleverer lillebror samme sted, så det er ikke fordi han tror jeg skal hjem igjen(som da jeg var på barselsperm)

Og når jeg går storkoser han seg jo, og er kjempeglad hele resten av dagen...

[Lykkelig mamma...]

Har ei lita tulle her også som hver dag sier at hun ikke skal i barnehagen i morgen... Og som hver lørdag og søndag er kjempelykkelig over at hun skal få være hjemme... Men som du også skriver så stortrives hun i barnehagen når hun er der... Like etter sommerferien hadde vi en morgen der vi spiste frokost sammen hjemme før hun gikk (jeg begynte sent på jobb den dagen), og da fikk jeg oppleve for første gang hvordan det er å levere med vondt hjerte... Hun begynte å få tårer i øynene da jeg satte yoghurten hennes på kjøkkenbenken i barnehagen, og det gikk opp for henne at jeg skulle gå fra henne... Hun begynte å gråte den mest skjærende gråten jeg har opplevd noensinne og klamret seg til meg og skrek at hun ville være md meg hjem igjen... Måtte løsrive henne og gi henne over til personalet, mens jeg forsikret henne om at jeg er glad ihenne og at jeg skulle hente henne før jeg gikk...

 

Var vondt å gå når hun gråt slik, men hørte at gråten roet seg mens jeg satt i garderoben og tok på meg skoene. De ringte da jeg var nesten fremme på jobb og sa at nå storkoste hun seg og lekte og hadde det bra... Gjorde jo regning med at det ville ende slik, men en vond avskjed var det likevel... I eterkant tror jeg rett og slett det ble slik fordi hun ubevisst trodde at vi to skulle være hjemme og kose oss som i sommer siden vi startet dagen anderledes enn vi pleier, så siden har vi hatt de samme rutinene med spising i barnehagen uansett når jeg begynner på jobb, slik blir ting forutsigbare.

 

Kan se ut som det å nekte å gå i barnehagen er en fase de går gjennom, og som er forbundet med redselen for avskjed/å miste dem man er glad i. Kan også gi utslag som mareritt (noe vi også sliter med...).

 

Håper uansett at det gir seg...

[hege_d]

Godt å lese innlegget ditt, selv om det er like trist som mitt

Tror også det er en fase - håper snart den går over. Lang og god sommerferie er heltr sikkert litt av grunnen, ja, da vi bare var sammen hele tiden. Jeg sier selvfølgelig også til han at jeg elsker ham, og henter ham så fort jeg kan

[Lykkelig mamma...]

Da tror jeg vi gjør alt det riktige, så krysser vi fingrene for fortsettelsen! Så lenge jeg vet hun har det godt når hun er der, så uroer jeg meg ikke... Hadde vært verre hvis hun i tillegg mistrivdes... ;-) De lærer nok etterhvert at vi ikke blir borte for godt selv om vi går fra dem en liten stund, men tror det er viktig som du også sier at vi hver gang sier at vi skal hente dem, da har vi gitt et løfte som de ennå ikke har tatt oss i å bryte... og så vil de kunne slappe av og stole på det faktum og dermed kunne ta lettere farvel... (Forhåpentligvis..)