linnea26 Skrevet 3. september 2007 #1 Skrevet 3. september 2007 Heisann! Jeg er ei jente på 26 som er 25uker gravid med mitt 2 barn, har nettopp flytta sammen med far til det barnet jeg bærer på og alt skulle vel etter planen være veldig flott..... meeen..... jeg har det ikke bra i det heletatt, jeg er sur og grinete, alle sier til meg " åh, jeg hører du er i lykkelige omstendigheter?" men jeg er ikke det..... av og til føler jeg at jeg blir kvalt. jeg liker ikke at folk tar meg på magen, jeg liker ikke at han sparker eller rører på seg. I mitt forrige svangerskap gikk alt veldig bra, jeg hadde ikke noen depresjoner i det heletatt. Så jeg vet ikke om det er det jeg har, det føles mest sånn ut. Sønnen min er 4 år, og jeg går på skole samtidig som vi holder på å pakke ut i den nye leiligheten, er det bare stress og hormoner eller..... hilsen fortvila
Gjest Skrevet 3. september 2007 #2 Skrevet 3. september 2007 Sjekk ut denne først, så kanskje du kan avgjøre selv om du er depresiv, eller om det "kun" er hormoner og svangerskapsplager... Psykolog Lisbeth F. Brudal beskriver en fødselsdepresjon som en uro med søvnproblemer, intense følelsesmessige svingninger, angst, tretthet, nedsatt matlyst, skyldfølelse, aggressivitet, forvirring, selvmordstanker og tvangstanker. Omkring 10 % av barselkvinnene kan få slike reaksjoner. Hvor alvorlig situasjonen blir er avhengig av kvinnens ressurser og mengden ytre belastninger. Lykke til!
linnea26 Skrevet 3. september 2007 Forfatter #3 Skrevet 3. september 2007 Tusen takk:o) Det hjalp litt for å få satt ting litt på plass. Er ikke lett dette, så det hjelper å få lufta tankene litt. Linnea26
Gjest Skrevet 3. september 2007 #4 Skrevet 3. september 2007 Bare hggelig ) Det er viktig at vi ikke blir gående å uroe oss for noe. Bedre å vite hva det er som foregår med oss, for på den måten kan vi takle det meste. Lykke til videre!
Anonym bruker Skrevet 4. september 2007 #5 Skrevet 4. september 2007 Men hva kan vi gjøre med denne angsten, forvirringen og tvangstankene? Orker ikke snakke med noen om det, og ihvertfall ikke mannen min. Han vil jo tro jeg er gal, noe jeg føler meg som av og til. Hadde det ikke slik sist, ihvertfall ikke så ille! Nå føler jeg liksom at alt er for perfekt, og det er liksom galt det også av en eller annen grunn. Ungen vi har fra før er perfekt (pen, stort sett snill, fungerer fint i bhg.osv), forholdet er godt, jobben går greit.
Gjest Skrevet 4. september 2007 #6 Skrevet 4. september 2007 Sliter du med angst, så bør du gå til lege. Det er en meget alvorlig situasjon. Men hvis du bare er redd og forvirret, så er det sikkert fint å snakke med jordmor. Tvangstanker vet jeg svært lite om. Det er kanskje lurt å snakke med lege om det? Jeg er ingen ekspert. Hvis en sliter så må en oppsøke proffe folk som har dette som fagområde. I dette forumet kan vi vel bare støtte hverandre, slik at en vet at en ikke er alene. Vi kan også dele erfaringer. Men gi noen svar får vi desverre ikke gjort... Lykke til )
Anonym bruker Skrevet 4. september 2007 #7 Skrevet 4. september 2007 hei. jeg har det litt på samme måte som deg. jeg er gravid for 1. gang og har netopp flyttet sammen med kjæresten. jeg føler meg nedtrykt hele tiden og utrolig ensom. jeg har gått på antidepressive før jeg ble gravid og da blitt fulgt opp av en psykiater. jeg bestilte ny time hos han nå og var veldig godt å få snakke med noen. han skulle også sjekke ut muligheter for gravide som trenger litt ekstra hjelp på det følelsesmessige planet. jeg anbefaler deg å snakke med legen din og mulig få en henvisning videre. hormoner kan av og til føre til lette depresjoner. men det er ikke meningen at du kal takle det helt alene. lykke til!
linnea26 Skrevet 6. september 2007 Forfatter #8 Skrevet 6. september 2007 Heisann ) Jeg har nå vært på time hos Jordmor, og jeg skal tilbake flere ganger. Jeg vet ikke om det er alt stresset med flytting, samt hormoner i en kombinasjon med å pendle Oslo-Drammen 3-4 ganger i uken for å gå på skole som har gjort at jeg er litt deprimert. Det går i bølgedaler når jeg er i flott form og når jeg bare griner. Jeg tror at det at jeg fikk snakke med noen profesjonelle så fort gjorde det litt bedre med en gang. Men jeg er glad for at jeg har også mange gode venner som er flinke til å lytte og støtte opp. Det hjelper og masse!! Jeg tror nok jeg skal komme meg gjennom dette, med god støtte fra profesjonelle og gode venner. Jeg anbefaler og søke hjelp før det blir for sent. Jeg er glad jeg gjorde det. Lykke til videre alle sammen som sliter med depresjon.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå