Mislykket abort

[Gjest]

Jeg har vært gjennom en utrolig tøff tid nå, så trenger å få ut noen av tankene mine. Lurer også på om noen har opplevd det samme?

 

Fikk i våres vite at jeg var gravid. Gikk på p-pillen, så det var ikke planlagt, men fant senere ut at min mor ble gravid etter en sterilisering så hun ble ikke så veldig overrasket.

Jeg har alltid trodd at hvis jeg skulle havne i den situasjonen ville valget vært enkelt. Men noe forandret seg i meg og tanken om å ta abort ble helt forferdelig. Samboeren min ønsket ikke at vi skulle beholde barnet, og en lang historie kort jeg valgte å følge hans ønske.

 

Så kom dagen for abort. Skulle ta medisinsk da jeg ble anbefalt dette av sykehuset. En god del timer senere kom det jeg trodde var fosteret ut og jeg blødde i ca en time før det ga seg. Syns dette var litt kort så jeg ringte sykehuset for å sjekke, men fikk beskjed om at det var helt normalt.

 

Noen dager senere forsvant kvalmen og jeg følte meg ikke gravid lenger. Men så, ca 5-6 uker etter dette startet jeg igjen å kaste opp og føle meg dårlig. Hadde ikke fått menstruasjon igjen, men trodde det var fordi jeg tok p-sprøyte rett etter aborten. Tok blodprøve hos legen som var positiv og fikk derfor time på sykehuset morgenen etter. Var da innstillt på at det kanskje satt igjen noen rester av morkaken så jeg måtte skrape ut, men fikk sjokk da gynekologen fortalte meg hva han så. Fosteret hadde fortsatt å vokse som normalt, den første aborten hadde ikke hatt noen virkning :S

 

Dette førte til at jeg måtte inn igjen for å gå i nemd og finne ut om jeg fikk lov til å prøve på en ny abort. Skjønte jo at forteret måtte ha tatt skade av den første så det gikk greit gjennom. Den neste aborten var helt forferdelig. Endte med å være på sykehuset i over et døgn, masse abort-piller og smerter. Vannet gikk midt på natten, fosteret kom tidlig på morgenen.

 

Men det verste med hele dette var jo at jeg egentlig ville beholde barnet. På en måte syns jeg jo at jeg fortjente å gå gjennom runde to fordi jeg var så dum å følge en annens mening når det gjelder noe så viktig, men samtidig klarer jeg ikke å la vær å tenke at det kunne da vel heller skjedd en som ville fjerne og dermed ikke ville slitt så psykisk med det?

 

Ble litt langt dette, men er vanskelig å skrive det kortere. Har noen hørt om at dette har skjedd før? Legen min hadde ikke hørt om det, og på sykehuset ga de meg samme tall som for de som har igjen rester av morkaken.. De kunne da ihvertfall vært voksne nok til å være ærlige med meg og fortelle hvor vanlig det er..

[Gjest]

Jøss! Det var en forferdelig historie! Men jeg er glad for at du skriver den, for jeg har inntrykk av at det er mange kvinner som går i den aller største fellen ei kvinne kan gå i; nemlig å ta abort fordi barnefaren mener det!

 

Håper at noen som er i den situasjonen som du var i leser dette, og kanskje blir inspirert til å tørre å gjøre det som er det riktige for henne.

 

Jeg har aldri hørt om noen som har opplevd dette før da, må være utolig vondt å gå gjennom...

 

Men jeg lurer på en ting da; hvordan går det med forholdet deres nå?

[Gjest]

Det går faktisk bra med forholdet vårt. Klarer jo å se hans side av saken, og han presset meg aldri til noe. Vi diskuterte og klarte ikke å bli enige, så jeg gjorde som så mange andre og lot han få viljen sin. Tenkte vel noe som "hvem er jeg til å bestemme en så stor del av livet hans". Vi tok tross alt forhåndsregler og gikk på pillen.

 

Noe av grunnen til at jeg skrev dette er at jeg vil hindre andre i å gjøre det samme ja. Skjønner jo nå at han ville støttet meg uansett, og det gjør det nesten vanskeligere. Men gjort er gjort...

 

Sliter veldig med det fortsatt ja, og jeg tok den første aborten i slutten av april. Går rundt og er fryktelig redd for å bli gravid igjen, klarer rett og slett ikke å gå gjennom det her en gang til! Går på p-sprøyten nå, men føler meg ikke trygg av den grunn da jeg gikk på p-piller forrige gang.

[Gjest]

Ja, det er noe i det du sier der om at han ville støttet deg uansett! Det er jeg overbevist om at alle menn som er sammen med kvinner som de elsker ville gjort.

Selvfølgelig må en ta til etterretning hans tanker og følelser, men en må ikke la seg påvirke slik at en gjør noe så fælt mot deg selv.

 

 

Kanskje du bør prate med samboeren din ang det at du er så redd for å bli gravid? For du er vel mest redd for at da må du evt vurdere abort igjen -og det er uaktuelt? Kanskje det hadde vært bedre om du brukte prevensjon, og hvis du skulle bli gravid mot oddsene igjen, så hadde det sikkert vært fint om dere var enig på forhånd om hva dere skulle gjøre? Alle som har sex vet at det kan føre til en graviditet -uansett hvilke forhåndsregler en tar.

 

Håper i hvert fall at du kommer deg etter denne traumatiske opplevelsen, og en gang får barn når det er godt planlagt og dere begge er klar for det!

 

[Gjest]

Jeg går på p-pillen, ville aldri i verden hatt sex uten prevensjon. Men fordi jeg brukte p-piller da jeg blr gravid sist er jeg selvfølgelig redd det skal skje igjen. Og hvis det skulle skje igjen er det uaktuellt å ta abort, jeg klarer ikke en runde til. Angrer utrolig nå, så hvis jeg kunne spolt livet mitt tilbake noen mnd ville jeg tatt et annet valg enn jeg gjorde. Utrolig viktig at man skal klare å leve med det valget man tar.

[Anonym bruker]

Hei! Du leser sikkert ikke her inne lenger, men ville bare si at det er flott at du skrev det du gjorde. Er som jeg skulle sagt det selv, jeg er nå gravid enda jeg gikk på pillen og samboeren min vil ikke ha barn nå. Vi har egentlig diskutert og diskutert, men ble aldri enige så jeg tenkte som deg, at jeg heller ikke kan bestemme en så viktig ting for han og at det da blir "lettere" for meg å komme over en abort enn for han som da må leve i minst ni mnd og kanskje hele tiden lure på om han kommer til å glede seg over barnet...

 

Siden vi liksom har avgjort at jeg skal ta abort, har jeg lite lyst å ta det tilbake og si til han at jeg ikke kommer til å gjøre det likevel, men samtidig føles det som at det er nettopp det jeg må Redd for hva han kommer til å si da, og hva som skjer videre, men det føles så forferdelig feil å ta abort når jeg ikke er 100% sikker på at det er det rette å gjøre...

[Gjest]

Anonym: Jeg anbefaler deg ikke å ta abort! Dere har laget dette barnet sammen, det er ikke noe du har gjort! Det er så mange historeier her inne fra kvinner som har tatt abort fordi mannen ville det, og nå sliter kvinnene! Det er ikke lett å komme over en abort som du i utgangspunktet ikke ønsket å ta! Å ta abort er ikke en enkel løsning.

 

Prat med mannen din igjen, og fortell hvordan du har det. Selv om han ikke er enig i å beholde barnet, vil han helt sikkert endre mening etter barnet er født.

 

Lykke til!

[Gjest]

Hei anonym!

Joda, jeg er fremdeles innom her. Har gått ganske lang tid nå, men det har ikke blitt det spor lettere. Eneste jeg kan si til deg er at du må tenke deg utrolig godt om før du gjør noe. Det er ingen lett avgjørelse, men ikke la andre bestemme for deg. Jeg angrer fortsatt utrolig og går rundt med en konstant redsel for å skulle bli gravid igjen og måtte gå gjennom de rundene med meg selv en gang til. Ikke ta abort med mindre du er 100% sikker på at det er rett for DEG!

 

Lykke til videre, hold oss oppdatert da!

[kaos83]

Mettis:)

Jeg ble så glad da jeg så at du er her, jeg leste innlegget ditt før jeg valgte å ta abort.. og tenkte, å får håpe dette ikke skjer meg... Men nå sitter jeg her og det ser virkelig ut som om det har skjedd:(

Kan jeg spørre hvor lenge etter aborten du fant ut du fremdeles var gravid. Det er nå 28 dager siden min abort og jeg testet positivt ikveld.. Haukeland sier jeg skal ta en blodprøve men nå er jeg så redd.. Tenker at jeg ikke kommer til å klare å ta abort igjen... uff dette er fælt:)

[Anonym bruker]

Hei!!! Er det valgfritt å ta medisinsk eller kirurgisk??? Synes det er rart at de på sykehuset velger medisinsk andre gangen også. Jeg er gravid og klarer ikke tanken på å ta abort, men hadde jeg ønsket det hadde jeg nok hvis det går valgt kirurgisk. Da er det i alle fall sikkert at fosteret blir fjernet. Lykke til!!! Og man skal ikke ta abort hvis man ikke er sikker på det selv.

[kaos83]

Hei det er valgfritt ja.

Jeg var veldig sikker på at jeg gjorde det rette ... men det betyr ikke om jeg hadde valgt det samme om jeg fikk en ny sjanse... Jeg er bare så forvirret nå...

[Anonym bruker]

Det er valgfritt om du vil ha medising eller kirurgisk ja. Men for å få kirg. må du være minst 7 uker på vei. Mange av de som blir ufrivillige gravide vil sikkert slippe å gå gjennom så mange uker med den lille spiren i magen for så å ta aborten.

Selv så måtte jeg vente i nesten 5 uker før jeg fikk time til abort, og hver eneste dag gikk jeg og var redd jeg skulle kjenne liv i magen. Kjente liv ganske tidlig med de andre barna så det kunne jo hende med denne også.. heldigvis gjorde jeg det ikke

[Gjest]

Hei ingenbollelikavell

Beklager at jeg ikke har svart deg før, orker rett og slett ikke å være her inne så ofte, sliter VELDIG med aborten Er ca en uke over det som skulle vært termin nå... :´(

Jeg merket det i uke 15, tok aborten i uke 8, så det tok jo sin tid. Tenkte ikke noe over at kroppen var rar, trodde det var pga aborten. Fikk heller ikke beskjed om å ta en test etter 4 uker (de har endret rutinene på gjeldende sykehus nå)

Men hva skjer med deg? Var den mislykket på deg også? Og hva valgte du ev å gjøre? Selv hadde jeg ikke noe valg i den situasjonen fordi jeg var redd p-sprøyten og medisinen fra abortforsøket ville ha skadet fosteret.

Uff, føler virkelig med deg!

Stor trøsteklem fra Mettis