Venninners babyer..

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som fikk baby rett etter at vi mistet jenten vår på forsommeren, og stygt å si det, men jeg klarer ikke å forholde meg til gutten hennes! Er det flere som har det slikt? Er så vanvittig vondt å se henne med sin baby, tenker ekstra mye på engelen vår hver gang vi treffes! Gutten hennes smiler og "snakker", er så urettferdig at jeg ikke fikk oppleve dette med min. Føler at hun merker det, men klarer ikke la vær. Gutten hennes har vært syk, og litt inn og ut av sykehus, føler meg som en dårlig venn siden jeg ikke klarer å snakke med henne om dette. Gjør bare for vondt! Er nå gravid igjen, men grunnet stor risiko for å miste igjen, blir det lenge til vi forteller det til noen. Før jenten vår døde, kunne jeg snakke med venninnen min om alt, føler nesten at jeg lyver for henne ved å holde så mye hemmelig nå. Samvittigheten begynner å bite meg i leggen... Noen som har noen råd?

[Nupsi Mcnugget]

Trist å lese at du mistet din lille skatt, mistet selv jenta mi nå i august. Har ingen tips men forstår åssen du føler deg og du er ingen dårlig venn for det, du har en helt naturlig reaksjon og det er sikkert ikke noe lettere for din venninne i denne situasjonen. Har et vennepar som fikk ei jente igår og ei venninne som fikk i mai i år og må si jeg føler at dette er skikkelig urettferdig. Et annet vennepar av oss skal ha baby i februar, så her kommer de på løpende bånd. Men har vært så heldig å få ei velskapt jente januar 2005 og setter enorm stor pris på henne, men savnet og lengselen etter Rikke (som hun som døde heter) er like stor og kommer alltid til å ha ei jente for lite. Tenker på henne hele tida og gråter store hav med tårer, jeg vet ikke om jeg orker å være med å se på den lille til venneparet våres. Vil ikke dra med meg min sorg inn i deres glede. Ville fortalt venninna mi åssen jeg følte det og vært åpen og fortalt om mine følelser og reaksjoner underveis, kansje det kan hjelpe deg og din venninne. Ikke lett for henne og glede seg over gutten sin når hun vet at du er i sorg over tapet av ditt barn. Eneste rådet jeg kan gi deg er vær ærlig ovenfor hverandre og trøst hverandre gjennom denne tøffe tiden, din venninne vil sikkert være der for deg og hjelpe deg men du må fortelle henne hva det er. Jeg er sikker på dere trenger hverandre nå mer en ever og ta del i hverandres sorger og bekymringer. Vil bare ønske deg lykke til videre og vit at jeg tenker på deg og vet akkurat hva du går gjennom. Ingen skulle måtte gå gjennom det vi går gjennom akkurat nå og det er ingen som kan sette seg inn i våres liv når det gjelder å miste et barn. Jeg anbefaler deg å lese boka "Små føtter setter også spor", den har jeg funnet mye trøst i:) Varme klemmer fra Nuspi

[Anonym bruker]

Kjære Nupsi.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for dine egne følelser.

Jeg mistet gutten min i krybbedød når han var 7 måneder gammel. Det jeg bestemte meg for var at istede for å være "bitter" på de rundt oss som hadde barna sine sammen med seg var å fokusere på hvor skjørt livet er. Jeg vet hvor deilig det er å være mamma og unner alle den fantastiske følelsen. Jeg tror det kan hjelpe deg å tørre å være sammen med barnet til venninnen din. Men ta alt i ditt eget tempo.

 

Lykke til!