Da er nok et vennepar gravide...

[*mary had a little lamb]

... selvsagt er jeg VELDIG glad på deres vegne. Men sårt å bli minnet på gang på gang at vi ikke får det til... Snart er det bare oss igjen - og ironisk nok er vi som startet først med prøvingen...

 

De strålte selvsagta av lykke (forståelig nok) da de fortalte oss det i går, men begynte samtidig å mase om vi ikke kunne henge oss med. Er vel på tide for dere også, tenk så hyggelig å bli foreldre nogenlunde på likt. Kom igjen da, kan dere ikke hive dere rundt da? Det hadde vi syntes var koselig etc. etc.

Sukk... De skulle bare visst...

[*mary had a little lamb]

Er forresten i min 24 pp - men får bare feilmld da jeg prøver å endre på min side...

[Tryne_ nr.3 på vei]

Jeg tror at hadde jeg vert deg så hadde jeg fortalt de hvor mye dere sliter, da slipper dere slike uhyggelige kommentarer. Det må være utrolig tøfft for deg/dere nå. Jeg vil berre sende en trøste klem, synes synd på dere

[hannetroll]

Jeg vet akkurat hvordan du har det - og jeg slutter ikke å forbauses over venner og familie som ikke vet å holde denslags oppfordringer for seg selv. Etter hvart har jeg begynt å synes det er ganske taktløst å spørre eller mase om famileplanlegging, ihvertfall når det skjer "i forbifarten" uten at man selv har invitert til å bringe temaet på banen. Voksne mennesker burde vite at det kan såre...

[AniBer]

Jeg synes det er litt hardt å dømme venner og familie på den måten. Det er ren uvitenhet fra deres side.De aner jo tydeligvis ikke at dere prøver og sliter... tror faktisk at ting hadde vært annerledes hvis de hadde visst at dere sliter. Før jeg ble prøver trodde jeg det var den enkleste sak i verden å bli gravid, skjedde jo stadig vekk rundt meg. Oppdaget jo at det ikke nødvendigvis var sånn i det hele tatt...

 

Mitt råd er å være åpen rundt det hele, det er utrolig hvor mye forståelse og støtte man får fra gode venner og familie.

[hannetroll]

Vel, hvorvidt man oppfatter andres spørsmål om man har tenkt å få barn som invaderende eller ei henger nok mye sammen med alder. Det er gjerne litt mer tilforlatelig å spørre kvinner i begynnelsen av 20-årene om dette, men når man har passert 30 synes jeg det er på sin plass å trå litt varsomt. Det skal så lite til for å såre på dette området, og det er slett ikke alle som ønsker å være åpne om sin situasjon.

[AniBer]

Uansett alder så er det like sårende om man sliter med å bli gravid og stadig får spm om man ikke skal ha barn. Jeg har selv ei svigerinne på over 30 som enda ikke har fått noen barn.. Hun og samboeren får stadig spm, men forteller ingenting. Som nær familie synes vi det er litt trist hvis de sliter, men ikke vil fortelle det til oss. Vi vil jo gjerne støtte dem i både godt og vondt.

Vi har bare positive erfaringer rundt det å være åpne med de vi har kjær. Det er opp til en selv hva man ønsker å gjøre. Jeg kom bare med et råd, ikke et krav!

[*mary had a little lamb]

Tusen takk for støtteklem og tilbakemeldinger. Vet at venneparet vårt ikke mener noe vondt med det - og hadde de visst at vi sliter så hadde de nok ikke sagt det. Men dette er et sårt tema for oss, og mannen min vil absolutt ikke at folk skal vite at vi ikke får det til. Derfor er det dessverre ikke aktuelt å åpne oss opp for venner og kjente.

 

Vi tilhører jo ikke de som har forsøkt lengst, har "bare..." vært slitere i to år - men forsøkte også ett års tid for 4 år siden, før vi tok oss ett års prøvepause grunnet jobbskifte.. .

 

Men jeg fyller 34 snart og har vært gift i over 4 år.... Så jeg synes at folk bør tenke seg litt om....

 

[sola83]

Vet akkurat hvordan du føler deg, det er som om man holder på å begynne å grine i blandt når folk spørr og graver, og noen gir seg rett og slett ikke, men de nevner det hver eneste gang, når blir det deres tur da, dere må skaffe dere en sånn liten en dere å etc.

 

Har nå sagt ifra til ei god vennine som hadde det utrolig forferdelig, hun hadde prøvd i hele 3 mnd.

 

Men mener nå at dette er da ganske privat, og folk vi ikke har så ofte omgang med ikke har noe rett til å mase.

 

Det er veldig sårt for oss.

[babyblå]

Er i samme situasjon som dere, og nei det skal visst ikke være enkelt. Fikk vite i går at nå er det enda et vennepar som venter små, og jeg klarer ikke glede meg på deres vegne... Det gjør bare vondt. Får ikke sove heller, ligger bare og tenker og lurer på hvorfor livet skal være så urettferdig.

[*mary had a little lamb]

Huff da babyblå... Kjenner meg igjen i deg og flere andre her. Det er vondt, fryktelig vondt. Og det dreier seg ikke om at man ikke unner andre den gleden man langter etter selv. I går fikk jeg en tlf fra enda en venninne som lurte på om vi skulle ta en kaffe og som ikke kunne vente med å treffe meg - hun var gravid (hun også - hennes andre) - og var SÅ lykkelig. Tok en hvit løyn på sparket og sa at jeg var opptatt denne uka... Og vi avtalte å møtes i neste uke. Vet det er fælt, men hadde mest lyst til å begynne å grine - og vil for all del ikke virke kald eller uinteressert, så da er det bedre jeg får forberedt meg litt så jeg klarer å glede meg sammen med henne.

 

Før vi la oss i går sa jeg til mannen min at nå er det bare ett vennepar som ikke har barn eller er gravide, noen har venter t.o.m nr. 2 - vet at det siste paret vårt startet prøvingen i sommer - takler bare ikke en tlf fra de om at de også venter... Og jeg føler meg SÅ slem som håper indelig at vi lykkes før eller samtidig med de. Vårt 3 prøveår, to år har vi prøvd sammenhengende - ett år sammenhengende før det. Vi KAN bare ikke bli det siste barnløse paret i gjengen....

 

Håper vi og dere kan annonsere vår egen lykke snart :-)

 

Klem

[hannetroll]

Huff, det er ikke så lett å glede seg på andres vegne lenger, nei. Jeg fikk vite at en av mine beste venninner var gravid like etter at jeg selv hadde mistet. Hun visste at vi prøvde, og hadde tenkt å "henge seg på" oss (det ble aldri sagt, men jeg skjønte jo såpass). Hennes termin er bare en uke etter at min egentlig skulle vært, så å følge hennes graviditet er en litt sørgelig påminner. Jeg unner henne virkelig hennes glede, men det er ikke alltid like lett å gi uttrykk for det.

 

Denne helgen skal vi i bryllup med flere gravide slektninger, og jeg vurderte faktisk på et tidspunkt å melde inn sykefravær for å slippe å bli konfrontert med spørsmål fra familien om når det skal bli vår tur. Har fortsatt ikke lyst til å dra i bryllupet av den grunn, men får heller finne en høflig måte å signalisere til nysjerrige (og spør du meg, litt uhøflige, slekninger) at dette er et tema vi helst ikke ønsker å ta opp med mindre vi inviterer til det selv...

[Håper på nytt 34]

Hei dere

 

Ja, dette er jammen en velkjent erfaring. Vi har forsøkt i 3 år og har fremdeles ikke lyktes. Min samboer har frem til for rundt 1/2 år siden ikke hatt ønsker om å dele dette med andre, men nå har vi meddelt noen "utvalgte" om vår situasjon. Personlig så har jeg nok et stort behov for dette, da det er godt å få pratet med noen flere enn samboer om vår store utfordring. Innimellom er det en lettelse da man slipper de mest pågående spørsmålene, men samtidig hindrer det ikke andre uvitende å mase. Er selv 32 år og ja, jeg synes det er relativt taktløs med all den masingen. Men nå vet vi jo alt om hvordan det er å være slitere- vet dessverre ikke hvordan jeg hadde vært i andres"uvitende" sko. Da vi er midt i en ICSI prosess, er det mange tøffe runder. Har en sjef som har vært igjennom det samme og hans råd i etterkant ( de har nå 2 flotte tvillinggutter) ville være og ikke involvere for mange. Han mente at det ofte hadde resultert i for mange spørsmål og mye medlidenhet fra andre, som også kan være for mye til tider. Det er vanskelig det der.

 

Stort sett samtlige av våre venner er gravide og det er jammen ikke lett å vise ekte glede. Særs mange som også har behov for å meddele hvor fantastisk fort gjort det var..."Traff på første forsøk etc" og ja, det er vanskelig å takle. I tillegg har jeg en relativt ufølsom svigermor som til stadighet liker å påpeke at vi har ventet altfor lenge før vi begynte å prøve, eller at vi ikke må stresse for mye da hennes sønn ( min samboer) har så mye å tenke på med nyjobb, husbygging etc. Men NEI, jeg er absolutt ikke enig. Dette er jo noe vi begge ønsker veldig sterkt og da kan ikke slike ting komme i veien. Har også fått slengt kommentarer om at vi må stresse ned- så ordner det seg nok. Men etter 3 års prøving, kan jeg absolutt bevise at vi ikke har stresset hver runde. Denne uttalelsen har selvfølgelig kommet fra noen som fikk det til på¨første forsøk.... Relativt provoserende.....

 

Vi leker selv med tanken på om vi en dag lykkes, skal uttrykke en spesielt stor takk til IVF avd på Riksen i fødelsesannonsen, så kanskje en del av maserne rundt oss hadde fått noe å tenke på...

 

Uff dette ble litt småkynisk innlegg, men godt å få ut.

 

Ønsker dere lykke til videre Vi får glede oss til den dagen vi selv kan komme med en kjempe positiv kunngjøring!!!! Tenk det da dere. Dette har jeg lenge drømt om og drømmer fortsatt!

 

[ikø29]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i disse innleggene..Det er vondt og vanskelig å bli konfrontrert med at vi snart må komme i gang etc.. Vi har fortalt det til noen utvalgte.

Den dagen vi fikk innkallelse til samtale (og jeg ble skuffet fordi det var lenger frem i tid enn jeg hadde sett for meg..) "snakket" jeg med en bekjendt på msn. Hun hadde nettopp fått barn og spurte om ikke vi hadde planer om å få smått snart. Det var nok ikke den rette dagen for spørsmål som det og jeg klarte ikke å la være å si at det ikke er like lett for alle. Sa hva vi gikk i gjennom. For å si det sånn så har vi ikke snakket sammen siden det... Det er ikke en nær veninne og vi bor ikke lenger på samme sted og det var nok urettferdig av meg å si det til henne. Hun mente bare godt. Det gjelder nok de aller fleste som har sånne kommentarer men jeg mener flere "fortener" å høre at det ikke er så lett for oss alle. Det er mye uvitenhet rundt temaet. Vi som ikke er åpen rundt det er med på å opprettholde denne uvitenheten noe jeg er blitt mer og mer bevisst på. Det er selvsagt viktig at vi som par er samtemt rundt hva vi sier og til hvem samtidig mener jeg at dersom en av partene har behov for å si det til noen så bør det være mulig. Vi har alle ulike behov....

Jeg tenker det vil komme for en dag uansett..

En trenger ikke si at vi skal til med prøverør men kanskje det er nok med at "vi prøver så godt vi kan??"

 

Jeg har sagt til de jeg har fortalt det til at jeg ikke vil at det alltid skal være fokus når vi treffes. Jeg vil selv bestemme når jeg er klar for det. Bakgrunnen for at jeg har sagt det er at det går litt opp og ned for tiden På den andre siden hjelper det ikke å alltid tenke og fokusere på det at vi prøver. Nå er det opp til helsevesenet og vi må stole på at de får det til. Stor optimisme hos oss for tiden og det ønsker jeg å bevare :-)

 

Lykke til alle sammen :-)

[mamma270974]

Hei. jeg støtter det i dette, jeg er selv i min 63 pp og sliter stort. vi har fortalt foreldrene våre det men ikke venne par, jeg har så mange venne par som får baby nå, 3 stk har akkurat fått men 1 ukes mellomrom men jeg har ikke vært på sykehuset eller noe, klarer ikke å finne glede i det. men som sagt så har jeg vel gitt opp nå, orker ikke flere nedturer og tårer, det er ikke flere tårer igjen heller.

 

*ønsker dere lykke til videre men prøvingen*

 

 

klem til alle