Min fantastiske fødsel! -gled dere jenter :-)

[SusyQ]

Nå har jeg endelig fått samlet tankene litt, så her kommer min fødselshistorie:

 

Det hele startet på onsdag for innskrivningen. Snakket med jordmor, lege og anestesilege etter tur. Fikk forklart hva som skulle skje dagen etter trinn for trinn og kommet med mine spørsmål og ønsker. Ba om emblaplaster før kanylene skulle settes, at kateteret skulle settes etter bedøvelsen, tok urinprøve, blodprøve, lyttet til min og babyens hjertelyd og målte blodtrykk.

 

Så fikk jeg utdelt en flaske klyx som skulle settes ved åtte tiden samme kveld. Ugh! Kjente jeg grudde litt for den, men det var heldigvis ikke noe vondt å sette, bare litt...rart.

 

Fikk velge om jeg ville barbere meg selv eller om de skulle gjøre det så da valgte jeg å fikse det selv. I så fall måtte det gjøres så sent som mulig kvelden før. Fikk beskjed om å møte opp klokka halv åtte neste morgen. Kunne drikke fram til klokka sju (to timer før tidligst mulig operasjonsstart) og spise fram til klokka to. Var veldig rart å sitte og vente på barselavdelinga og se damer med nyfødte babyer og stolte pappaer med sykehusbagger og vite at vi også ville være foreldre om et døgn!

 

Dagen etter sto jeg opp tidlig (hadde ikke sover siden klokka tre likevell, hehe), og styrtet en halvliter eplejuice og drakk masse vann. Blir så humørsyk av å være sulten, så ville ha i meg mest mulig næring før sperrefristen satte inn (fikk lov til å drikke juice, så lenge den var uten fruktkjøtt).

 

På sykehuset fikk vi et rom med seng og TV å vente på, jeg ble kledd i sykehusskjorte, fikk på navnelapp og satt på emblaplasteret. Var forberedt på lang ventetid så hadde med en bunke blader og aviser, men fikk ikke lest så mye. Var helt absurd å ligge der og kjenne datteren vår sparke i magen og vite at vi skulle få møte henne om bare noen timer!

 

Etter en knapp time –og lenge før jeg rakk å bli sulten- ble jeg trillet ned på operasjonsstua. Der fikk jeg satt kanyler i hver arm (gjorde ikke vondt. Leve emblaplaster!) og tok på sykehushette som dekket håret. Fikk blodtrykksdempende inn i kanylene (merket bare at armene ble litt kalde) og satt på hjertemonitorer på brystet. Da de skulle sette bedøvelsen gikk mannen min inn på et siderom og skiftet. (Han så skikkelig bra ut i sykehusgrønt, skikkelig ”Doktor McDreamy”, hehe)

 

Den første bedøvelsen kjentes som et vepsesting. Den sved i ca 20 sekunder. Det var -helt seriøst- det vondeste ved hele fødselen. Så satt de spinalen. Da lå jeg på siden og krummet ryggen som en katt. La forresten litt på siden under hele operasjonen, fordi magen de siste månedene har gjort det ukomfortabelt å puste når jeg ligger flatt på rygg, og de ville jeg skulle ha det så komfortabelt som mulig. Spinalen fikk bena mine til å krible litt som om de skulle sovne. Var bekymret for at det skulle føles som om jeg ble lam, men man beholder følelsen i bena, er bare smertene som blir borte. Digg! Merket derfor heller ingenting til at kateteret ble satt inn rett etterpå.

 

På dette tidspunktet begynte jeg å bli ganske nervøs –situasjonen var så absurd!- og selv om jeg ikke var kald begynte jeg å skjelve endel. Men så kom mannen min inn igjen og satte seg helt oppe ved hodet mitt, og da jeg så øynene hans slappet jeg plutselig helt av og sluttet å skjelve. Nå skulle vi bli foreldre!

 

En supersøt sykesøster satt ved siden av meg hele tiden, og forklarte meg alt jeg spurte om. Et grønt forheng ble hengt opp omtrent midt på magen min. Så kjentes det ut som om de tegnet og trykket litt på den for å markere hvor de skulle begynne. Mens jeg egentlig bare ligger å venter på at de skal starte på ordentlig sier sykepleieren: ”Nå vil du kjenne et trykk på magen.” Jeg kjenner at noen presser helt øverst på magen min så sier kirurgen: ”Vil pappa reise seg og titte over skjermen?” Og det er da vi hører verdens nydeligste lyd. Spebarnsgråt! Både mannen min og jeg brast ut i gråt, før jeg får en nydelig liten, burgunderrosa bylt opp på brystet. Dekket av mykt fosterfett, med mannen min sine øyne og mine farger. Fortsatt varm av min kroppsvarme. Datteren vår!! Det var den vakreste, mest ubeskrivelige lykkefølelse jeg noen gang har kjent.

 

Sykepleieren annonserte at vesla var født fem minutter etter operasjonsstart. Vi fikk ha med kamera inn på operasjonsstua, så mannen min knipset nydelige bilder av de første minuttene med mor og barn. Etter en liten stund (aner ikke hvor lenge, mistet helt tidsperspektivet) sier sykepleieren ”Nå skal vi ta henne med inn på sideværelset og stelle henne litt, men vi kommer straks tilbake. Pappaen kan være med”. Der tørket de av henne litt blod og fostervann og klippet navelstrengen hennes skikkelig, før jeg fikk henne tilbake på brystet igjen.

 

Sykepleieren hjalp meg å legge henne til brystet mitt så vi kunne gjøre de første forsøkene på å amme. Så lå vi bare der, datteren min og jeg og kikket på hverandre. Føltes som bare noen minutter (men vet det var tjue minutter de brukte) var legene ferdige med å sy meg sammen igjen, og fødselen var over. Ble sydd med selvoppløselig tråd i tre lag, med det siste laget sydd innvendig (spør meg ikke hvordan), så ser ingen sting utenfra.

 

Mens jeg ble koblet fra tubene og løftet over i en ordentlig sykehusseng gikk mannen min og datteren vår ut sammen med sykepleieren som ga henne en vitamin K sprøyte. Hun kunne også informere oss om at vesla hadde scoret maks på Apgaren sin, og at hele fødselen hadde foregått helt som ønsket. Deretter trillet vi sammen opp på oppvåkninga. Her fikk mor drikke så mye vann og isbiter hun ville (jippi!) og datteren vår lå på brystet mitt, mens vi bare strøk på henne, prøvde litt mer amming og koste oss.

 

Etter en times tid begynte hun å bli urolig, og det var uansett snart dags for meg å bli stelt og sjekket ut av oppvåkninga, så mannen min og vesla dro i forveien opp på barsel. Jeg hadde på dette tidspunktet fått igjen følelsen i beina og kunne vifte med tærna, men hadde heller ikke nå noen smerter. Etter at jeg var stelt ringte pleierne til barsel og sa de kunne komme og hente meg. I mens lå jeg og tittet og på bildene av den vesle babyen vår på digitalkameraet mitt, og prøvde å samle tankene om den uvirkelige hendelsen jeg akkurat hadde vært en del av.

 

Da jeg kom opp på barsel satt mannen min på rommet vi skulle ligge på og holdt babyen vår i armene. Resten av dagen gikk med i en lykkelig, ammetåket rus. Den stolte far ringte de nybakte besteforeldre, tanter og onkler og sendte han SMS til alle våre nærmeste venner. (Hadde laget klar en gruppe på forhånd så det tok null tid). Pleierne kom innom med smertestillende, en jordmor viste far hvordan han skulle skifte bleie og stelle, og jeg fikk enda flere råd om hvordan jeg skulle mestre amminga.

 

Fikk beskjed om at noen keisersnittfødende var oppe og gikk neste morgen, men allerede samme kveld tok jeg de første skrittene rundt sykehussenga. Var selvfølgelig rart og litt slitsomt, men ikke vondt. Ellers drakk jeg drakk massevis av vann så pleierne måtte skifte 2 liters posen til kateteret omtrent en gang i timen. (Hadde fått beskjed om at det var bra å drikke så mye som mulig, så jeg kjørte på.)

 

På kvelden begynte jeg å få magekramper. De kom i bølger og ble verre når jeg ammet. ”Fanken” tenkte jeg ”Så er vell keisersnitt litt vondt allikevel. Men, men er hvertfall bedre enn 20 timer med veer. ” Kjentes som skikkelig skikkelig harde kynnere eller første dag av mensen ganger ti. Da jeg fortalte det til pleierne og spurte om en ekstra paracet kunne de berolige meg med at dette var bare etterier som man fikk i større eller mindre grad uansett hva slags fødsel man hadde hatt, og at hormonene som ble sendt ut under amming gjorde at livmoren trakk seg raskere sammen, så det var på en måte ”bra” at jeg hadde vondt. Disse etterriene hadde jeg under amming de nærmeste dagene, og var det nest mest vonde med fødselen. Heldigvis tok den ekstra paraceten knekken på dem.

 

Neste morgen var jeg i dusjen selv fikk fjernet kateteret (var litt ubehagelig, men ikke vondt), og gikk, om enn noe sakte rundt på barselavdelinga som normalt. ”Hadde ikke du keisersnitt i går??” spurte en av pleierne, hehe. Legen rådet meg også til å ikke overanstrenge meg, og huske på at jeg faktisk hadde født i går, selv om jeg ærlig talt ikke hadde vondt. Eneste gangene jeg merket noe til såret var når jeg glemte meg bort og brukte magemusklene, f.eks når jeg hostet, lo eller skulle reise meg opp/legge meg ned i sengen.

 

Hadde grudd meg litt til første gang jeg måtte ”ordentlig” på do, men var flink til å spise linfrøene og sviskene som sto framme på avdelinga hver kveld, så det gikk helt greit. Anbefales.

 

Melkeproduksjonen var det heller ikke noe i veien med. Råmelka var der samme kveld og melka sprutet etter tre dager. Da så puppene mine ut som to halve håndballer, lakk konstant og var harde som bowlingkuler. Venninnen min med silikonpupper som var innom så ut som hun ikke hadde kommet i puberteten en gang. Veldig sprøtt syn!

 

Etter et par dager begynte jeg å glemme å ta smertestillende. Kuttet alt annet enn paracet etter fem dager, og droppet paraceten etter en uke. Fikk beskjed om at jeg ikke trengte plaster på såret etter 4 dager. Skal bare la det lufttørke litt etter at jeg har vært i dusjen. Nå, 9 dager etter fødselen, merker jeg fint lite til at jeg akkurat har født. Såret gror fint, og er et nydelig rosa smil helt nederst på magen min. For alltid et minne om den beste dagen i livet mitt. Dagen jeg ble mamma..

 

[Fridulf]

Tusen takk for denne kjempefine fødselshistorien! jeg skal ha KS 18 september og gruer meg ikke noe særlig etter jeg leste historien din:)

 

Men hva er kateter? noe inni kroppen som de setter?

 

Kan jeg få se bilder av den lille?

 

GRATULERER SÅ MYE!!!! <33333

[SusyQ]

Så koselig at jeg kunne hjelpe til å berolige deg. Grugledet meg endel til KSet selv, men det har virkelig gått over all forventning. Kunne gladelig gjort det igjen i morgen!

 

Kateter er et rør de setter inn i deg, for å samle opp urin så du ikke må gå på do. Røret er forbundet med en pose som henger ved siden av senga di, og som pleierne bytter ved behov. Hadde fått tips her inne om at det kunne være litt ukomfortabelt å sette inn, så derfor fikk jeg de til å gjøre det etter at bedøvelsen var satt, noe legene hadde full forståelse for, -og som sagt-da merket jeg fint lite til den.

 

Lykke til med fødselen da, Rita20. Jeg er sikker på det kommer til å gå helt fint :-)

 

 

[Willy Wonka]

ååå...dette var rørende lesing. Jeg skal ha ks på Bærum sykehus mandag 8. oktober og har nedtelling for fullt. 5 uker og 2 dager....føles som leeeeeeeeeeenge til.

 

du fødte om morgenen. Når tok du i mot besøk? vi tenkte at vi skulle være alene det første døgnet for å bli kjent med gutten jeg har i magen, men jeg vet jeg kommer til å være så sprekkferdig av stolthet og vil vise frem gutten også.

 

Lykke til...så "sees" vi for fullt på småtroll 0-1 år om ikke så lenge. Er der innimellom for å lære litt osv, da....hehe...

 

5 uker...2 dager...hehe

 

Hilsen Mineliten

 

som nå heter:

[Focusina]

Tusen takk for at du ville dele opplevelsen din med oss!

Jeg har vært helt uttafor i det siste fordi jeg gruer meg slik til ks, men denne historien fikk det virkelig til å smile i mage! :-)

 

Jeg så en video om ks for noen mnd siden. Den skremte meg, men etter å ha lest din godt skrevne historie puster jeg igjen ut..

 

Lykke til med den lille keiserinnen framover :-))

 

Selv venter vi vår først 19 november :-)

 

 

[Snupsipus]

Tusen takk for en fantastisk fødselshistorie SusyQ! Jeg skal snart til samtale på sykehuset, der det skal vurderes KS ved fødsel. Gruer meg noe vanvittig til samtale, men må si at jeg føler meg enda sikrere i min sak nå. Forrige fødsel var både traumatisk og vond, og føler at KS er eneste alternativ for meg nå. Keisersnitt har for meg vært noe ukjent og skremmende, men etter beskrivelsen din må jeg si at jeg føler meg beroliget!

 

Tusen takk igjen! Hva skulle vi gjort uten informasjonen og svarene dine her på Keisersnittdebatten! Lykke til videre med den lille jenta!

 

*Klem*

[Anonym bruker]

Så flott å lese.Jeg bare gråter og gråte rnår jeg leser dette. Gleder og gruer meg så mye til ks om 4 uker........

 

Takk for at du delte dette med oss....