Vet familie og venner at dere prøver?

[Lucy T og prinsessa ***]

Bare lurte på hvordan dere andre har det? Er det noe du og din kjære holder for dere selv etter så lang tid? Eller har dere fortalt det til andre? Vi har ikke fortalt det til noen, men er mange familie og venner som maser om ikke vi skal få baby snart... Er litt frustrerende med denne masingen, men vi prøver å gjøre det beste av det og le og svare at vi har god tid enda...

[Nøtt]

Da vi mistet i fjor (exu) skjønte familien og de vennene som visste om graviditeten at vi ville prøve videre, men ellers har vi holdt det hemmelig. Helt fram til jeg fant ut at vi vil komme til å slite skikkelig for å få det til. Er under utredning, skal til lapraskopi neste uke, og nå velger jeg å være åpen om det til venner og kolleger. Møter mye større forståelse, og jeg slipper heldigvis det evinnelige maset.

[Gjest]

Foreldrene våre har visst det fra vi begynte å prøve.. Jeg trodde det kom til å klaffe med engang, så trodde ikke det var noe vits å holde det hemmelig.. Da vi nå har prøvd i snart 2 år, har det vært vanskelig å la vær.. Vi har nylig giftet oss, og alle spør om vi ikke skal ha barn.. Og mange venner av oss får barn, så det blir fort mye mas.. Har vært ærlig overfor de som har spurt, og de aller beste venninnene mine, ellers vet ingen det.. Ingen på jobb vet det..

[Lucy T og prinsessa ***]

Her trodde mannen at det kom til å klaffe ganske fort, innen 4 måneder trodde han at vi skulle være gravid... Og her er vi 2,5 år etter uten en eneste positiv test i løpet av prøve tiden...

Jeg tenker også på å bare fortelle det som det er for tiden, men vi vil likevel holde det for oss selv, siden vi ikke helt vet hvordan folk vil reagere. Orker rett og slett ikke negative tilbakemeldinger. Kan tenke meg at enkelte slenger ut både det ene og det andre...

[Lucy T og prinsessa ***]

Ja da skjønner jeg at familie og venner vet det. Vi har ikke blitt gravid enda (2,5 år siden vi sluttet med prevensjon), så ingen som har skjønt noe på den måten her. Vi er også under utredning, men virker som utredning av "aldri blitt gravide" tar lenger tid enn de som har barn fra før eller opplevd sa/ma. Driver og tar blodprøver for å sjekke progesteron-s (tror det var for å se om jeg har eggløsning og sånn) og dette måtte gjøres i 3 sykluser. Mannen skal sjekke svømmerne i løpet av denne tiden, før vi skal til legen igjen og høre om de har funnet ut noe...

 

Vi får krysse fingrene for at vi greier det selv!! Det hadde vært noe det! Hehe. Lykke til videre.

[Mrs. icsi og småen]

Her vet de fleste at vi prøver.

Vi ble lei av maset etter at "alle" vennene våre fikk barn, og forklarte dem kort og godt at "ja, vi ønsker oss barn, vi prøver, men det ser ikke ut som om vi skal få det til!"

Har fått masse forståelse og sluppet mas etterpå.

 

Men det de ikke ver er at vi har prøvd i snart tre år og at vi nå skal i gang med prøverør! hehe, noe må man da holde for seg selv!

- Kan heller fortelle det om det går bra!

 

 

Foreldrene våre vet det også forresten.

[AniBer]

Rundt oss vet alle at vi prøver og at vi sliter.. Har valgt å være veldig åpne rundt det. Fortalte først da vi begynte å prøve, fikk en masse tilbakemeldinger etter som tiden gikk; prøv å ta det med ro.... Ikke stress... dere er fortsatt unge og har god tid.... har dere prøvd .... ? osv....

Det ble masete!

Da vi fant ut at det faktisk er en grunn til at vi sliter har vi vært helt åpne rundt det også! Sluttet å komme med "gode" råd da.. Nå er alle veldig forståelsesfulle og det er flere som på egenhånd har lest litt omkring det med prøverør og infertilitet. Er kjempeglad for at vi har vært såpass åpne hele tiden, får mye mer støtte og forståelse nå!

Vet ikke helt om vi skal fortelle så mye når vi kommer igang med prøverør, det får vi ta som det kommer da! Da lar vi magefølelsen styre det!

Har en fantastisk støttende mor og svigermor (hun er kjempeglad for at vi er så åpne).

Vi har hittil bare gode erfaringer rundt det å være åpne om at vi sliter!

[Lucy T og prinsessa ***]

Vi begynte på utredning for noen måneder siden, og vet ikke enda om det er noe i veien med noen av oss. Av og til har jeg lyst til å fortelle det, bare for å slippe mas. Men mannen vil ikke fortelle dette til noen. Jeg har blitt nødt til å fortelle om det til min mamma, fordi legen lurte på om det var flere i familien som hadde vært i samme situasjon, og det har visst mamma. Men i forhold til resten av familien, så er det mange som ikke ville greid å holde det innen familien, og vi vil absolutt ikke at det skal ut til andre...

Lykke til med prøverør, vi får krysse fingrene for at vi får en spire snart!

[*mary had a little lamb]

Vi startet utredningen i januar, jeg føler også av og til at det ville vært deilig å bare fortalt det til familien og til de nærmeste. Men mannen min vil absolutt ikke at noen skal vite det.. Tror det har noe med stolthet/manndom å gjøre... Det er jo ikke sjelden vi får slengkommentarer som: "Dere da, når kommer barna? Vet ikke Mannen din hvordan han skal gjøre det? Hehehe"

Veldig sårende for han og for meg. Spesielt tror jeg det er fordi hans prøveresultat ikke har vært så bra....

 

Fortalte det til mamma tidlig i sommer da jeg skull inn og ta HSG undersøkelse og trengte skyss til sykehuset. Men resten er ikke innviet og fortsetter mas og spøking rundt dette med barn.... Sukk..

[Lucy T og prinsessa ***]

Ja, det er rart folk ikke tenker seg om... Når de maser og maser over lang tid, streifer ikke tanken dem at kanske vi prøver å få barn, men at det ikke er alle som får det til på første forsøk... Man blir deppa av det. Men er bra man kan snakke med mannen sin om temaet da, hehe. Min mann er den beste jeg kunne finne, og han er kjempe flink til å trøste meg når det står på som verst. Han finner alltid de rette tingene å si for å få meg i bedre humør igjen. Gode mannen min.

 

Men en dag skal vi også greie det, om vi så må få hjelp. Tipper at jeg syns lille nurket er verd hver eneste masete kommentar vi har fått opp igjennom årene da *drømme litt*

[hannetroll]

Familien fikk vite at jeg var til laparaskopi i sommer, og at jeg fikk fjernet en cyste og endometriose. Men de vet ikke at jeg ble henvist etter en spontanabort, så de tror at vi begynner prøvingen nå. Jeg fortalte det til noen av mine beste venniner da vi startet prøvingen for et år siden, men ønsker ikke å dele dette med flere.

 

Det er litt rart kanskje, men jeg opplever det som veldig privat og synes det er invaderende å få spørsmål om vi tenker på å få barn. Vi har passert 30 begge to, og jeg blir stadig overrasket over at folk rundt oss ikke tenker seg om to ganger før de slenger fra seg kommentarer omkring familieplanlegging. Jeg vet veldig godt at ingen mener noe vondt, men det er sårende like fullt. Særlig når man ikke selv på noen måte har antydet at det er et ønsket samtaleemne...

 

Jeg begynner å bli sliten og tynnhudet etter hvert, så jeg håper ikke det går for lenge før vi har gode nyheter å dele med de rundt oss!

[Snooopi]

Familien vet at vi er i prøverørkarusellen og de har fått beskjed om å ikke spørre. Vi er og veldig sliten av maset dems. Det var ikke meningen de skulle vite noe, men da jeg var midt i en ma som legen trodde var exu kom det for en dag...

 

De på jobben vet intet og det er best sånn!

[Mamma til 2 søte jenter]

Jeg lurer også på det samme. Har prøvd i snart 2 år - skal nå til utredning. Mannen min er ikke helt for å si det - så familien våres vet ingenting foreløpig, men når vi skal til Rikshospitalet til utredning og vi bor på Sørlandet - og trenger barnepass - kan det godt tenkes vi allikevel må si noe - i alle fall til foreldrene våre. Regner med at det ikke bare er en gang vi må inn der...

Har ei venninne - som har vært gjennom det samme som vet, samt 2 kollegaer på jobb. Jeg har ikke klart å holde det hemmelig - må fortelle noe videre til noen få...

[Kakedeig]

Jeg fortalte tidlig til søstera mi og noen få nære venninner at vi prøvde å få barn. Når det gikk lang tid uten at det skjedde noe skjønte de jo at vi sliter. Ellers holdt vi det hemmelig for de aller fleste i lang tid. Når vi endelig innså at det var et problem for oss og søkte hjelp bestemte vi oss for å fortelle det til folk vi ser ofte (folk på joben og sånn). Har bare opplevd positive reaksjoner og at folk har fortalt at de har slitt selv osv. En av de jeg jobber med sleit i 6 år før de fikk det til, så det er håp for flere der ute! Og det var til og med på den naturlige måten. Jeg synes det var fryktelig slitosmt med alle spørsmål og kommentarer før vi fortalte at vi sliter, og opplever at folk setter pris på at jeg er ærlig, slik at de også åpner seg for meg. Så jeg er veldig fornøyd med at jeg fortalte det på jovbben min hvertfall. Ellers har jeg fortalt det til en del venninner som jeg vet at sliter eller sleit før de fikk det til. Jeg opplever at det er god støtte i å snakke med venninner som sliter eller har slitt med det samme. Vi har også fortalt det til familen til mannen min, men ikke til alle i min famile. Det skyldes at det er alvorlig sykdom i nær familie og at jeg ikke vil at de skal bekymre seg mer enn nødvendig. Men jeg regner med at vi kommer til å fortelle det også til familen min hvis det blir snakk om prøverør. Ellers har ikke familien min mast noe om barn enda, men hvis de spør så må jeg nok fortelle sannheten.

 

Dette var bare noen tanker fra lille meg.

 

Håper dere tar det riktige valget for dere!

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Mamma vet at vi har prøvd lenge og også er sendt videre til utredning (og jeg skal ha lap i slutten av mnd). Svigermor vet at vi prøver men at det tar tid, samme med mine 3 beste venninner. 2 på jobb (hvorav hun ene skal slutte snart og spurte meg så direkte at jeg svarte ja i forfjamselsen (sa jeg skulle ordne litt opp i underlivet som "hadde grodd litt igjen" (unnskyldningen på jobb for 2 dagers sykemelding pga lap i annen by) og hun sa "er det i forbindelse med å prøve å få nr 2?"...) vet det også - men ikke noen "over" meg. Syns det er greit å slippe mas om søsken til snuppa vår, eller gode råd - gode råd funker ikke dersom egglederne er tette, i alle fall ikke råd om stillinger og urter. Og så blir det dobbel glede når vi endelig får det til (må jo satse på at vi får det til!!) :oD