Røre..

[Anonym bruker]

Jeg og samboern min hadde planlagt barn,jeg har en sønn fra tilligere forhold som fyller 7 år..ville gi han et søsken og vi mente vi var klare for det..Men når jeg først ble gravid skjærte alt seg...jeg vil ikke ha samboern min lengere,helt ærlig føler jeg avsky for han og biter av han hode hver gang han åpner munnen..Helt ukontrollert.I tilegg kaster jeg opp 24 timer i døgnet og har omtrent ikke overskudd til noe som helst.Han bor ikke lenger i hus,takler han ikke.Jeg har time til abort om få dager men er alikevel litt i tvil..Er det hormonene som spiller meg et puss,eller er det sanheten som skinner igjennom en gang for alle?Uff,tragisk situasjon,kjenner meg snart ikke igjen.

[Anonym bruker]

Dette er ikke en lett situasjon i det hele tatt. Har selv hatt en provosert abort for halvannet år siden og det var helt riktig for meg da. Men jeg var fast bestemt på at det skal jeg ikke gå gjennom en gang til. Jeg var på det tidspunktet ikke sammen med barnefaren, selvom vi hadde et forhold. Noen mnd senere så fant vi ut at vi ville satse på oss, og var veldig forelsket og flyttet etter hvert sammen. Litt over ett år etter aborten ble jeg gravid igjen. Jeg ville bli gravid, mens han ikke ville det. Vi hadde hatt det litt vanskelig tiden för jeg ble gravid og 2 uker etter at jeg fant ut at jeg ventet barn, så kastet jeg ham på dör. Jeg trodde at jeg skulle gå under av smerte og sorg. Mye fordi jeg ikke ville föle så mye vondt rundt det å väre gravid. Det ble noe veldig lite hyggelig for meg! At han sa at han ikke elsket meg gjorde at jeg sto helt alene, og angsten tok tak i meg som aldri för. Gikk til samtaler med både jordmor og lege. Folk rundt meg måtte passe på at jeg fikk i meg mat og at jeg rett og slett ikke tok livet av meg. Men jeg hadde jo lovet meg selv og mitt kommende barn at jeg ikke skulle ta det bort en gang til. Men tankene suste rundt. Visste ikke om jeg ville klare å stå alene med dette. Jeg hadde bare kommet til uke 6, så jeg hadde litt tid på meg. Men det endte med at jeg beholder barnet. (Jeg vet at jeg ikke hadde villet ha ham hvis jeg hadde tatt abort.) Ting har fått en helt annen retning på dette halve året. Vi er igjen nyforelskede og gleder oss masse til å bli foreldre sammen. Han har ikke flyttet tilbake, men ting fungerer så bra som det er nå.

Selvom ting, for deg, ser håplöst ut nå, betyr ikke at de vil väre det om noen mnd. Alt så helt svart og dött ut for min del. Og uansett om vi hadde funnet tilbake til hverandre eller ikke så vet jeg at jeg hadde värt sjeleglad for mitt valg. Han og jeg har värt gjennom 2 store kriser i forbindelse med graviditet, begge med´helt forskjellig utslag, men det har blitt bra uansett. Siden jeg vil ha barn, så beholdt jeg det fordi jeg vil gi et nytt liv en sjanse, ikke for å barn sammen med noen. Det er et töft valg, og det er du ene og alene som står med fasit i hånd. Uansett hva du gjör, så er det rett for deg!!! Det må du vite. Det er ingen som kan dömme deg eller fortelle deg at ditt valg er rett eller feil, for dette er höyst personlig. Lykke til!!!

[Gjest]

Jeg ville tatt opp dette med avskyen med legen. Jeg har hørt om flere som har reagert slik på mannen sin da de ble gravid pga hormonene. Jeg tror det kan ha skjedd her også. Du sier jo at du ikke kjenner deg selv i gjen. Eller er det noe bestemt han har gjort?

 

Jeg ville ikke tatt abort hvis jeg var deg. Dere ønsker jo dette barnet!