Da gikk det galt......:-(

[Turva med ♥novembergull♥]

Da gikk det slik jeg hadde fryktet mest av alt!! Den lille spiren min er død, den sluttet å utvikle seg allerede i uke 6. I går var jeg til UL, var 11+4 og han kunne ikke finne hjertelyden og så var spiren så liten. Jeg skal tilbake for ny UL neste fredag og blir da evnt. henvist til utskraping. Men i går etter jeg kom hjem har jeg blødd litt og jeg tror jeg blødde spiren min ut. Jeg har ingen erfaring med dette så jeg vet jo ikke. Gynekologen sa at jeg måtter bare gå hjem og leve som normalt, men hvordan i all verden mener han at det skal gå???? Vi er helt knust og jeg lurer på hvordan jeg skal komme meg igjen!! Har ikke sjangs å gå på jobben, tårene og gråten kommer helt ukontrollert. Hvordan har dere andre som har opplevd det samme klart å komme igjennom hverdagen etter noe sånt?

 

Lykke til dere andre her inne, håper dere får lykkelig svangerskap.

[Gjest]

Det er trist å lese at du har mistet.

Jeg mistet selv i fjor vinter, i uke 18 og det var tungt.

Man trenger tid til å sørge og vi har nok alle ulike måter å takle det på.

Jeg gikk relativt raskt tilbake på jobb da jeg følte det var bedre enn å sitte hjemme alene å gruble for mye.

Noen uker etter at jeg mistet hadde jeg også en god samtale med fastlegen som hjalp for meg.

 

Det er neppe noen trøst akkurat nå, men for meg gikk det bedre etter hvert. 3 måneder etter vi mistet satt spiren igjen og den har nå vokst seg stor og jeg er i uke 29 og alt ser fint ut. Og jeg har forsonet meg med at det første svangerskapet ikke var forenelig med liv.

[Gjest]

Så trist å høre. For det er bare det; trist og meningsløst. Jeg mistet også min første spire i 9. uke. Da hadde vi brukt 2,5 år på å få det til, sto i prøverørskø og jeg kjente på tidspresset. Gleden var så stor da det endelig klaffet for oss. Og sorgen ble så intens da det gikk galt. Rart det der, fra enorm lykkerus til altoppslukende sorg på samme dag. Så vanvittig urettferdig. Husker jeg hadde en liten seremoni for meg selv hvor jeg tente et lite lys for spiren min. Jeg kjente på takknemlighet over å ha fått oppleve 9 uker med glede og forventning som hadde styrket vissheten om at vi ønsket oss barn, men selvsagt også på en stor sorg. Høres kanskje helt ko-ko ut, men det var godt å "ta farvel" på et vis...

 

Jeg tror jeg "lå nede" og bare gråt i 2-3 dager. Trodde det aldri skulle gå over. Så ble jeg overrasket over hvor raskt jeg begynte å se framover igjen og få nytt håp. Trøstet meg med at vi hadde jo fått det til på naturmetoden og stolte på at kroppen min ville ta vare på det som var friskt. Denne spiren var nok ikke det. Men vi kunne få det til igjen!

 

Det gikk heldigvis bare tre måneder før det klaffet igjen. Leser av flere innlegg her at det for mange ikke tar så lang tid før det klaffer etter en SA/MA. Håper inderlig det blir tilfellet for dere også!

 

Gi deg selv tid til å sørge du. Det tar den tiden det tar. Så håper jeg at du ser håp og lys i tunellen om ikke så lenge.

Ønsker deg lykke til!

[Turva med ♥novembergull♥]

Takk for oppmuntrende ord, liten kuling og EllaPåSmella. Det er godt å høre sånne historier, det gir håp!

 

Ha en fin helg!

[Dolly Duck]

Dette var fryktelig leit å lese Turva!

Jeg vet også (desverre) hvilket sjokk det er å få en slik beskjed på UL.

Jeg håper bare du har noen som kan ta vare på deg nå, og at du snart klarer å se fremover igjen. Heldigvis skjer det sjeldent mer enn en gang, og forhåpentligvis er du snart ruger på en frisk og fin spire igjen.

 

Stor klem og masse lykke til videre!

 

[Anonym bruker]

Dette var virkelig trist å høre.Vet ikke hva jeg skal si for å trøste.

 

Jeg har en gutt som er ni månder,før jeg fikk ham mistet jeg også en spire da i uke 7.Jeg begynte å blø,så jeg blødde nok ut den lille spiren min og dagene etterpå var ikke til å holde ut. Legen sa at dette var veldig vanlig at folk mistet så tidlig,men det var jo ikke noe trøst for meg.

 

Vi var knust begge to,men ønsket begge å bare fortesette å prøve,så to månder etter,var jeg gravid igjen og gleden var stor da vi fant ut det.

 

Uansett om jeg nå har en herlig gutt,så tenker jeg av og til på spiren jeg mistet.

 

Håper at dere klarer å prate om dette,det er viktig å så ta vare på dere selv.

 

Håper at det ikke går så lang tid,før en ny spire sitter,når dere forsøker på nytt.