hva kan jeg gjøre?

[Anonym bruker]

jeg jobber på en avdeling i barnehage for barn med spesielle behov. det er en jente der som har vært voldelig mot meg i et halvt år, og det sliter på meg veldig psykisk nå som jeg har blitt gravid. Jeg er redd for slag mot magen, da jeg blir både slått å kastet ting på. det høres helt forferdelig ut, ja, det er i en barnehage, men sånn er det iallefall. Jeg jobber som ped.leder og har på en måte blitt uvenn med mange ansatte på de andre avdelingene, da de mener jeg ikke gjør jobben min. og blir kjeftet på og baksnakket ofte. (selv om jeg har alt på min side, men det bryr de seg ikke om) jeg har for et halvt år siden vurdert å sykemelde meg fordi jeg var ganske deprimert, men nå har det toppet seg litt. jeg har ikke termin før februar, og har mest lyst å bli sykemeldt ut tiden min, men vet det er innmari lenge. jeg er redd før å være deprimert å utbrent når jeg skal bli mamma og ta på meg et stort ansvar. Hva skal jeg gjøre? jeg er helt rådvill. vet jo at jeg kan spørre om sykemelding, men så lenge liksom. Har sett meg etter nye jobber, men finner ingen. er det overhode mulig å få sykemelding så lenge? jeg kommer jo til å bli tullete av å gå hjemme også.. joben må jeg ha, må jo ha pengene!

jeg begynner iallefall å bli ganske sliten nå. å sitter hjemme mange kvelder å gråter å er veldig sliten. samboer må jo bli gal av meg snart.

[Anonym bruker]

Stakars deg!

Sykemeld deg for en periode, hvor lenge avgjør jo legen. Når denne perioden er over så vurderer du på nytt om du vil fortsette å være sykemeldt. Jeg ville ha vasket opp i arbeidsforholdet, og få lagt alle kort på bordet, det å la snakk bak ryggen på deg fortsette fører jo bare til at ting blir værre. Ta det opp på et møte, forbered styrer på dette i forkant, det virker ikke som om ting kan bli mye værre og kanskje kan det bli bedre. Lykke til!

[Anonym bruker]

tusen takk for svar.

jeg har vurdert lenge å ta d opp med verneombud og styrer, men er så redd for at det skal bli verre. Det er sånne damer som virkelig ikke har noe liv å baksnakker for alt. Jeg er redd jeg rett å slett ikke takler noe mer på den arbeidsplassen. det kan jo fort bli bedre, men er skikkelig nervøs for at det skal bli verre. da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. synes det er vanskelig å be om sykemelding, da jeg vet mye av det fortsetter når jeg kommer tilbake. Hu jenta som "terroriserer" meg blir vell ikke å slutte med det første. Hva om noe skjer den lille i magen min? jeg må jo ha høyt blodtrykk mange ganger om dagen.

Men jo flere som "pusher" meg til å ta det opp med styrer jo lettere kanskje jeg gjør det.

takk for svar værtfall, litt godt å få snakke om dette med noen som ikke kjenner meg. Det eneste jeg får fra familie og venner er; sykemeld deg, sykemeld deg!!! men er så vanskelig, det er så lenge til jeg skal ut i permisjon og aller helst vil jeg bort fra hele plassen NÅ! men trenger pengene!!

[Anonym bruker]

Mulig jeg er litt slem i mitt svar nå... Men, å sykemelde seg (bli sykemeldt) er nok ikke løsningen. Vi møter jo alle tøffe tider i arbeidslivet, og du har tydeligvis møtt veldig store utfordringer. Min anbefaling er å gjøre noe med problemet - dvs ta det opp på arbeidsplassen, og blir det verre... ja, så er det jo ikke snakk om at du sykemelder deg, men at du faktisk må bli sykemeldt av din lege.

 

Det er klart det er fryktelig vanskelig å skulle takle sånne utfordringer som du har, det skjønner jo alle. Men, av og til tror jeg at man må ta utfordringene og være "voksen" (bra uttrykk...)

 

Når det gjelder den lille i magen din så tror jeg nok at den egentlig ligger ganske trygt, men jeg skjønner at du er redd. Jeg går selv og vokter magen når det er fare for at jeg skal få meg en dult eller noen skal krasje inni meg.

 

Jeg håper du klarer å løse problemene på din arbeidsplass og få litt respekt for måten du takler det på.

Uansett hva du velger å gjøre så ønsker jeg deg lykke til. Det er jo ikke så lett å gjøre "det rette" når man er gravid når noen av oss har mest lyst å gå i hi..

 

 

[Anonym bruker]

neida det var ikke slemt. jeg har vært fullstendig klar over at jeg må ta det opp. men jeg har bare grått med engang jeg har snakket om det, slik at jeg har ventet til jeg ble klar for det, for jeg har tatt det så utrulig tungt. så skulle jeg ringe på onsdag for å avtale et møte med ledelsen, men da var min enhetsleder sykemeldt ut uka, så da fikk jeg ikke tatt det opp. og på fredagen ble det en kjempe krangel igjen, og jeg fikk mye kjeft, og resten av dagen var kjempe tung. Uansett hvor jeg gikk, så sto det damer å baksnakket meg, også ble det helt stilt når jeg gikk forbi. Ufattelig tungt. men to av dem merket ikke at jeg kom så jeg overhørte mye av den dritten dem prata om, å det merka dem så hu ene gikk i skikkelig forsvarsposisjon og snakket til meg med pekefingern helt i øya på meg. jeg fikk mye kjeft, og store anklager om at jeg lyver bla bla. så jeg gikk inn etter vi eller HU var ferdig, gjorde meg ferdig på jobb og tok helg. og i helga har jeg grått mye, og blir kvalm når jeg tenker på det. får mageknip når jeg tenker at jeg må på jobb. Jeg tror ikke jeg takler det. så jeg vurderer å ikke gå på jobb imorgen, men ringe ledelsen og fortelle hva som har skjedd. Jeg kan godt stille på møte, men akkurat nå er jeg så langt nede etter måneder med baksnakking. det var ingen som sa hadet tilbake når jeg gikk på fredag. Jeg vil aldri tilbake!! og jeg har det utrolig tungt akkurat nå.

Kanskje er det feigt av meg, men akkurat nå makter jeg ikke å møte opp på jobb. jeg blir kvalm av tanken, og tårene bare renner.

[Anonym bruker]

prøvde idag tidlig med et oppvaskmøte, synes ikke det ble noen kjempe suksess. nekta på noe av det de har sagt, og mente det var urettferdig at bare dem kom på møte, for det var flere som var verre, også konkluderte de med at; uff; du er jo gravid, ikke rart du tar ting så lett til deg.. litt provoserende syns jeg.

Men dro til legen, og han ville sykemelde meg i 3 uker, men jeg fikk sykemelding for 14 dager slik at det ikke blir så lenge til jeg skal tilbake å få ordnet opp mere. blir det så lenge til, kommer jeg til å grue meg så fælt til å gå på jobb igjen, at jeg kanskje ikke klarer det..

takk for svar og synspunkt jeg har fått i denne saken!

nå skal jeg bygge opp meg selv igjen, ta vare på meg selv og kjæresten min og den lille babyen min. så får vi se hvordan det går på jobb igjen om 14 dager.

[Brunetta =)]

Jeg syntes du er tøff jeg. Jeg ble sykemeldt i sånn periode og det hele svangerskapet og søkte meg ny jobb etter permisjonen. Man kan ikke gå sånn og tenk på deg selv og barnet. Jeg sa det rett til legen og i tillegg til at jeg hadde bekkenplager.

Stå på!

 

[Anonym bruker]

Har du også opplevd sånne ting på jobb? uff, det er jo helt tragisk. At man kan oppføre seg slik, jeg fatter det ikke. Jeg kjenner jeg har veldig godt av den sykemeldingen her. Har enda litt tung pust, men den har roa seg idag. Kjenner meg ikke så stressa lengre. Jeg har heldigvis bare et vikariat, så jeg skal ikke tilbake etter permisjon.

Bra du fant deg en annen jobb. Håper du trives der!

[Anonym bruker]

Jeg har hatt et lignende tilfelle et sted jeg jobbet før. Det er ikke riktig at man skal gå å grue seg til å gå på jobb. Så er man helt på tuppa hele dagen, og helt utslitt når man kommer hjem. Sannsynligheten for at man får ordnet opp og at det blir helt bra er vel ikke så veldig stor. Selv fikk jeg en sykemelding. Det er ikke lurt å vente så lenge at man blir deprimert. En av de andre der jeg jobbet ble lagt inn på psykiatrisk, så det var helt klart noe med arbeidsmiljøet og ikke bare meg. Flere som ble sykmeldt også! Det var utrolig godt å si opp å finne seg et annet sted å jobbe. Og hvis du kommer fra en barnehage, er det ikke noe problem å få seg jobb i en annen barnehage, ikke for meg hvertfall. Uansett! Lykke til!

[Anonym bruker]

uff, så utrolig bra at du kom deg bortderfra! for som du sier, sånn skal det ikke være. Men man vil jo gjerne prøve å ordne opp. også prøver man og prøver man til slutt får man en liten smell. Jeg kjenner det i kroppen at jeg er sliten, men heldigvis så holder ultralyden som jeg var på nå meg i sjakk. For den var magisk

er sykemeldt en uke til, så er jeg spent hva som har skjedd på arb.plassen. Mange er sikkert sure for at jeg gikk å sykemeldte meg så lenge pga de. eller, så har de fått tenkt litt igjennom det og kanskje angrer. Slik jeg kjenner de er det tvilsomt at de angrer, men er jo lov å håpe. Jeg skal heldigvis flytte til en helt ny by like før termin, så jeg skal aldri ha noe med dem å gjøre. Veldig bra!

jeg hadde heldigivis ei som jeg likte kjempe godt, og som støtta meg i alt. hadde det ikke vært for hu, så hadde jeg aldri holdt ut så lenge.

[Leontine]

Du skal ikke være nødt til å sykemelde deg. Det er noe som heter "Tilpassing på arbeidsplassen fro gravide". Her kan du med hjelp av jordmor eller lege fylle ut en søknad om å få tilpasset arbeidet eller bli omplassert. I ditt tilfelle da kanskje til en annen avdeling. Du fyller ut hva som er årsaken til at du har behov for å omplasseres. Her er det jo være fare for skader på foster og unødvendig stress for deg. Så skal arbeidsplassen vurdere om de kan legge til rette eller omplassere deg. Dersom de ikke se at de kan gjøre dette, kan du faktisk bli tatt ut av jobben, og få sykepenger. Da slipper du å bruke sykemelding for å få et bedre arbeidsmiljø mens du er gravid.

 

Se:

 

http://www.arbeidstilsynet.no/c26983/veiledning/vis.html?tid=28047

 

http://www.arbeidstilsynet.no/c26987/skjema/vis.html?tid=28135

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

idag går sykemeldingen min ut, så på mandag skal jeg tilbake. gruer meg så forferdelig mye. har ligget med hodepine i 2 dager nå, og har grua meg hele uka. hadde håpet at jeg ikke skulle grue meg før på søndag, så siste sykemeldingsuka har vært slitsom. men jeg må bare hoppe i det. snakka med ei på avdelingen her om dagen, og det var fullstendig kaos der, så jeg må også regne med høyt tempo når jeg kommer tilbake... puh...

[Anonym bruker]

vet ikke om noen leser disse innleggene, men jeg oppdaterer.. Jeg gikk på jobb etter 14 dager med sykemelding. En halvtime etter jeg begynte kom det ei som kjefta meg opp, å spurte om det var dette jeg var sykemeldt for, for da var det helt latterlig. å at jeg måtte bare passe meg. mye kjefting, å litt truing. Nå vil jeg ikke tilbake. og styrer driver å maser om at jeg må komme tilbake. jeg kjenner jeg ikke greier. hun sier liksom; husk på det er andre på jobb enn de som har gjort dette mot deg, og det er jo kjempe fint. men jeg vil ikke på jobb å møte slike folk noe mer. når jeg går ut i permisjon så er jeg ferdig på den arb.plassen for da går vikariatet mitt ut imellomtia. jeg greier det bare ikke å gå tilbake di siste månedene. dette vet jeg lege er enig i. han mener det ikke er forsvarlig, for jeg har blitt plaget med vonde kynnere i tillegg. men er vanskelig når styrer driver å maser slik. blir så ekkelt å si, nei nå blir jeg sykemeldt i 3 måneder ut tia mi.........

[mor.monsen]

Sykemeld deg du. Og i permisjonstiden kan du jo se deg om etter ny jobb kanskje? Høres ikke ut som et blivede sted for deg det der,

 

Bruk di siste mnd før fødsel på å kose deg med magen, tren litt, gå turer, les bøker og slapp av!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

ja det er planen, men syns det blir så vanskelig å si det til styrer.. men jeg tror nok hun skjønner meg.

Jeg vil jo være opplagt å klar for å bli mamma, ikke sliten, lei og ustbil av jobben.

oppi jobb stresset har jeg jo nesten glemt magen litt.. nå som jeg har vært sykemeldt har jeg begynt å nyte graviditeten igjen og ikke minst forholdet mellom meg og samboer. alt er mye bedre, men tanken på at jeg skal tilbake er uutholdelig. jeg skal ikke tilbake til den jobben etter perm heller, for vikariatet mitt går ut og vi flytter til en annen by..

Takk for svar