jeg får så utrolig vondt i hjertet av å gå fra gutten min gråtende i barnehagen!

[Anonym bruker]

Vet det er mange som sier at sånn er det bare. At de har godt av det. At det går fort over. At det er verst for foreldrene.

 

Men jeg får det ikke til å stemme med følelsene mine. Jeg kan ikke tro at han synes det er OK sekundet etter at jeg har gått, han er helt fra seg. Han er snart 16 måneder og har akkurat begynt i barnehagen. Vi har vært veldig mye sammen siden han ble født, siden jeg er mamman og han er godgutten min. Han har også møtt andre barn, men ikke hver dag. Og det er jo ikke det at han ikke er vant til andre barn, det er det at jeg går som er problemet.

Begynner å lure på om jeg skal slutte i jobben og være hjemme med han litt til. Tror 3åringer har godt av å være i barnehagen, men min er for liten.

Skulle ønske jeg ikke bodde i Norge hvor mor må ut i jobb med en gang for å bli sett som tilregnelig.

Jeg tror at han får en utrygghet som kommer til å være med ham videre. .. Hva tror dere?

[Anonym bruker]

MIn gutt gren i tre uker. DET var ikke noe særlig. Men halvparten av disse tre ukene savnet han meg, og halvparten av tiden lekte og koste han seg. Altså begge deler. Etter disse tre ukene ble det mer og mer moro og lek for han, og mindre savn etter mamma. Nå-elsker han barnehagen :-)

Det heter ut av syne ut av sinn. Tenk litt på det. Når mamma er der, vil han være med DEG, når du går ser han deg ikke mer, og tenker ikke sååå mye på deg....

Nødvendigheten for han å kunne spa i sanden hver dag, lære sanger, i den grad det er ulig for disse småttissene:) er noe vi mammaer kanskje ikke er flinke nok til hjemme. Du gjør sønnen din er bjørnetjeneste at han får delta på alt dette sosiale... :-)

Hent han heller tidlig de dagene du har anledning, ta han ut av barnehagen når muligheten er der med tanke på jobb og fri..... og kos dere MASSE i helgene.

Det er DU som har det vondt, ikke guttungen :-)

[Anonym bruker]

takk, takk.

Men er det så bra med det sosiale, når det innebærer at han gråter?

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er en av de som synes barn har det best hjemme fram til ca. 3års alderen. Når småbarn blir skilt fra mamma/pappa på denne måten, synes jeg ikke det er riktig. Å si, sånn er det bare, blir feil. For slik skal det ikke være. I den alderen er de altfor små til å skilles fra foreldre. De har ikke forståele for det og skjønner heller ikke hvorfor mamma/pappa gjør det.

I den alderen trenger de ikke å ha andre barn rundt seg. Mamma/pappa er det viktigste.

 

Min sønn er 3,5 år og begynte i barnehagen nå. Det gikk uten problemer, selv om han nesten aldri har vært sammen med andre barn før, og heller aldri blitt skilt fra mamma/pappa. I denne alderen har de fått en solid binding til foreldre som gjør dem sterke nok til å være borte fra mamma/pappa. De tåler å være borte, mens små barn tåler det ikke så bra.

 

Synes du burde vente litt med å sende ham i banehagen, derosm du har mulighet til det.

 

Hilsen

[mammatiltosøtesmå]

Du trenger kanskje ikke slutte i jobben, men du kan jo evt søke om et års ekstra permisjon. Jeg synes også at barn under 2-3 år er for små til å være i barnehagen. Heldigvis har mannen min forståelse for dette slik at jeg kan begynne å jobbe igjen når jeg mener det er aktuelt.

Jeg synes du skal følge hjertet ditt og gjøre det du vet er best for dere.

Med min eldste prøvde jeg park fra han var 1 1/2 år, men da hjan bare gråt tok jeg han ut derfra. Han var 2 1/2 da han startet i barnehage og det var en mer passende alder.

[Himmel og hav]

Jeg tror at du skal gi både deg og gutten din en sjanse til å mestre dette! For det første: ikke dra ut avskjedsseremonien(vet ikke hvordan du gjør det i dag). Gjør den kort og tydelig. Har du sagt hade, så går du, uansett om han gråter eller ikke. Hvis du drøyer eller kommer tilbake når han gråter, så lærer han at dette er måten å gjøre det på.

 

Vis gutten din at du har tillit til barnehagen. Pass på kroppsspråket ditt når du leverer. Om du med ord, tonefall eller på annet vis viser at dette liker du dårlig, så signaliserer du til sønnen din at "dette er skumle greier". Barn er smarte - de fanger opp de utroligst nyanser.

Stol på tilbakemeldingene fra personalet, hvilken grunn skulle de ha for å lyve til deg?

 

Be barnehagen ringe deg så fort han har sluttet å gråte. Det gjør vi i barnehagen min til de som ønsker det i oppstarten. Ikke sjelden ringer jeg før mor/far har kommet seg til bilen. Det kan godt hende at han slutter å gråte lenge før du tror om han er aldri så utrøstelig i det du går ut døra. Prøv også hvis du har mulighet å "spionere" på sønnen din før du henter han ved å se fra et vindu, kikke i dørsprekken e.l. så vil du kanskje se at han har det suverent! En annen ting er: hvis han spiser og sover i barnehagen så har han det ganske greit.

 

Og nei, jeg tror ikke han kommer til å bære på en utrygghet resten av livet. Tvert imot så tror jeg han vil oppdage at det er flere her i verden som kan ta vare på meg, trøste meg, hjelpe meg og være glad i meg enn mamma, og det vil hjelpe han på hans vei mot selvstendighet. Barn på hans alder har stor glede av hverandre, og utvikler sine sosiale ferdigheter på en måte som voksne ikke kan gi han. Du kan aldri bli en gjevnbyrdig lekekamerat for barnet ditt.

 

Til sist: Dine følelser er "ditt problem". Pass på at du ikke overfører dine kvaler og savn til han. Det er ikke sikkert at han føler som deg.

 

Lykke til! Etter 17 år i barnehage har jeg ennå ikke vært borti et barn som ikke har trivdes etter en stund, men jeg har vært borti maaange foreldre som har det som deg. Det er sårt og vondt å levere fra seg det kjæreste man har, men det er en tilvenningsprosess for deg også. Gi det ihvertfall tre uker før du "gir opp".

[Anonym bruker]

Jeg mener du skal høre på magefølelsen din. Jeg så i Foreldre og Barn at en av de største feilene foreldre gjør i dag, er å ikke ha tro på seg selv som foreldre. DU VET BEST SELV! Og du er også verdens beste mamma!

 

Jeg skjønner hva du mener med at "mor må ut i jobb med en gang for å bli sett som tilregnelig". Det man skulle tro var et ganske normalt valg for en kvinne, nemlig å ta vare på egne barn, er ikke det lenger i dagens samfunn. Men du er verken gal, dum, ressurssvak eller psykisk ustabil om du velger å ta vare på eget barn. Tvert om tror jeg man i dagens samfunn må være meget ressurssterk, moden, fysisk og psykisk sterk for å ta det valget og gjennomføre det.

 

Selv om vi blir flasket opp med at all omsorg (eldre, syke, barn) skal gis i institusjon, er det ikke nødvendigvis verken bra eller riktig at det gjøres slik. Kjærlighet og omsorg er en livsnødvendighet for mennesket. Hvem er best på det, mamma og pappa - eller en institusjon?

 

Vi vet at de første leveårene er helt grunnleggende for et barns utvikling og psykiske helse fremover i livet. Tør du overlate dette ansvaret til en omsorgsinstitusjon når magefølelsen din skriker at det ikke er til beste for ditt barn? Han er 16 måneder og lærer at mamma ikke kommer selv om jeg griner meg svett i flere uker på rad. Så fint med litt avledning og underholdning da, men det avhjelper ikke det faktum at ungen kapitulerer. Mamma kommer ikke, ingen ting er sikkert lenger.

 

Ikke føl deg alene om du velger å være sammen med barnet ditt de første leveårene. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste "oppegående" husmora her. Du må bare lete litt, så finner du oss, skjønner du.

[Janusina]

Synes absolutt ikke du bør ta han ut igjen av barnehagen.. Hvis alle skulle gi opp etter så kort tid ville alle barn vært hjemme da?

 

Tror du at du er den eneste mammaen som har grått sine modige tårer etter levering i barnehagen? Dette er en helt normal reaksjon! Jeg tror jeg ville blitt svært bekymret dersom barnet mitt aldri var lei seg eller trist, før han skjønner "koden". Er jo det som er den verste tiden, tiden inntil de faktisk skjønner at foreldrene kommer å henter..

 

Se på andre faktorer også, spiser han, hvordan fungerer han sosialt, osv. Ring de i løpet av dagen å hør hvordan det går.

 

Det er helt ok å følge magefølelsen i visse situasjoner, men her tror jeg bare du må gi det litt tid.

 

Jeg er fryktelig fornøyd med barnehagen i utgangspunktet, så det hjelper voldsomt på holdningen vår også.

[Anonym bruker]

Anonym over:

"Men du er verken gal, dum, ressurssvak eller psykisk ustabil om du velger å ta vare på eget barn. Tvert om tror jeg man i dagens samfunn må være meget ressurssterk, moden, fysisk og psykisk sterk for å ta det valget og gjennomføre det. "

 

Jeg er så enig!!

 

Jeg begynner å få lyst til å rømme, til et annet samfunn, hvor det ikke er naturlig å plassere barn og gamle i underbemannede institusjoner. Vi liker å tro at vi er så likestilte og moderne her i Norge, men det er jo helt latterlig. Tror at mer tradisjonelle kulturer - og vi trenger ikke dra helt til Afrika med turban heller - har løst det på en bedre måte.

Kvinner i Norge blir lurt til å tro at de har like muligheter, gjennom skolegang og utdanning og de første årene i jobb. Men så...

Får man lyst på barn, og så kan man plutselig ikke fatte hvordan noen kan late som vi -far og mor- er like! Vi er jo ikke det. Bare den fysiske kjensgjerningen at barnet vokser i moren, får melk av moren og trøstes best av moren den første tiden.

 

Holdningen er at jeg som husmor vil være uten utdannelse og hjerne, hvis jeg velger å følge hjertet og være hjemme med barnet.

 

Samtidig som jeg mener dette, har jeg sendt ham i barnehagen!

Jeg får vannvittig dårlig samvittighet over valget mitt.

VI er nå snar inne i uke 3, vet ikke hvor lang tid jeg vil gi det .

Blir irritert når jeg hører at det er en "naturlig reaksjon" å gråte. Selv om det er naturlig reaksjon, er vel det noe helt annet enn ønskelig!

 

Naturlig fordi hele samfunnet er sykt.

 

Den eneste i den offentlige debatten som mente at barn har det best hjemme hos mamma, kom fra Frp og ble følgelig også latterliggjort.

 

Hvor er alle stemmene til de reflekterte mødrene som har valgt å være hjemme? Jeg vil høre flere av dem!

[annnonym]

vil dele min historie med deg;

 

gutten min var 14 mnd ifjor da han skulle begynne i barnehage. de første dagene i barnehagen gikk ganske greit (når jeg var med ham hele tiden og vi bare var der i noen timer) men når jeg da etterhvert skulle la ham bli igjen så begynte han å hylgråte og springe etter meg. OG JA: hjertet mitt gråt av smerte! hele situasjonen føltes HELT FEIL. jeg stolte ikke et grad på de som jobbet der, og når lederen ble sykemeldt og det kom inn vikar, og han måtte forholde seg til flere nye tok jeg gutten bort og avslutta utdanningen (tok bare fag, så d gikk bra). har ikke angra et sekund, følte at det var det eneste rette i den situasjonen.

 

Nå har jeg begynt å studere. og etter å ha elta gutten min gråtende i bhagen 2 ganger, slutta han med det. men så har de en kjempeflink barnehagetante der, så jeg kan nok mest takke henne for at det gikk så bra. pluss at gutten min nok var mer klar for barnehage nå som han er litt større..

 

kan også nevne at han ikke har vært mye borte fra meg ellers..

 

følg hjertet ditt..

[ettie]

Det at barn ikke trenger å ha andre barn rundt seg er jo din subjektive mening! Det er ingen nyere forskning som støtter deg der....

[ettie]

Har du noen erfaring med barnehage? Det høres nemelig ikke slik ut. Kan forsikre deg om at i de fleste "instutisjoner" jobber det oppegående mennesker som faktisk blir glad i dem de jobber med og gjør en super jobb.

 

Tror også det er mange kvinner (særlig de med høy utdaning) som ønsker seg ut i jobb igjen etter endt permisjon.

[Thesunshines]

Jeg vet det er vanskelig å tro at alt går bra når du forlater et hylende barn i barnehagen, men det gjør faktisk det!!

Jeg jobber selv i barnehage, og dette har jeg gjort i 3 år.. Det er veldig mange barn som gråter og har det vondt akkurat når foreldrene går, men det går alltid over!! Hvis ikke det gjør det, og barnet gråter og gråter og ikke får roa seg-blir det ringt til foreldrene etter en stund.. Du må bare stole på personalet!!!

[Gjest]

Jeg har veid for og imot å ha barnet vårt i barnehage. pappan stoler på mitt valg. min lille jente er 5 mnd så i teorien skulle hun begynt i februar 08. jeg er gravid igjen så spørsmålet blir egentlig forskyvet litt. hun blir nok hjemme ja. JEG føler at det er best for henne og jeg stoler på meg selv som mamma. jeg har en søster som jobber i barnehage så vi vil besøke henne endel(liten barnehage på landet) hun får sjansen til å møte andre barn nesten daglig og vi er flinke til å lese og synge her hjemme allerede nå.

for oss føles det riktig, og jeg vil nok være hjemme de første årene. heldig som har muligheten men har planlagt livet sånn jeg da. kommer nok til å jobbe litt ekstra etterhvert på kveldene da.

[Anonym bruker]

Jeg er de som hater barnehage til alle under 2,5-3 år. Jeg synes så synd på de stakkars små babyene som blir levert til fremmede for en hel dag. Hvis foreldrene er friske og oppegående så har de ingenting i en barnehage å gjøre. De som har rusforeldre, kronisk syke eller mødre som MÅ ta skolen er noe helt annet. Jeg prater om friske og raske mødre. Hvorfor kan ikke regjeringen legge opptil 2 års mammapermisjon, eller 1 år til mor og 1 år til far? Jeg vet i mitt hjerte at alle barn i 12 mnd alder sliter med barnehagetilvenning når de er så små.

 

Jeg skjønner heller ikke alle de som jobber i barnehager, hvorfor kan ikke deres barn også få være sammen der som mor er? Mor kan passe andre sine barn, men ikke sine egne? Det blir helt feilt for meg dette.

 

Jeg er hjemme på 7. året og har 3 barn under 7 år. Jeg storkoser meg og er den hjemmeværende mammaen med ferske boller og kakao regjeringen vil til livs, minus KRF da. Jeg elsker min rolle hjemme, mine barn er trygge. Min mann og meg har et godt og harmonisk forhold.Han kommer hjem til ferdig middag hver dag og vi slipper SFO. Hva er så galt og undertrykkende med dette? Jeg passer da mine egne barn, gir dem kjærlighet og trygghet.. Ingen institusjon skal gjøre dette når jeg er frisk og oppegående og kan greie den jobben selv. Tenk med hjertene deres og snu litt på krona så kan flere være hjemme lengre.

 

Hvem si skyld er det da at husene koster flesk? Det er jo alle oss kvinner det. Når 2 mann er i arbeid, tjener vi mer, Med to inntekter kan man kjøpe mye dyrere og flottere. Hvis alle kunne greie seg med en inntekt ville ikke husene ha steget sånn heller, og nå er det så mange barnehager i landet at det blir for mye. Hva om de ender like tomme som alle bedehusene? Hvem skal huse dem?

 

Nei, alle følg hjertene deres.

 

Hilsen hjemmeværende mamma som elsker rollen sin hjemme med sine kjære så elskede barn.

 

 

 

 

 

[Gjest]

hei anonym over:)

blir så glad nå jeg!!! at det er flere som faktisk tenker sånn.

[Kose-KU]

Mitt råd til deg; følg hjertet ditt, og hvis det er å bli hjemme lenger, blir du det.

 

Det er lov å velge annerledes enn mainstream. Ikke bry deg om dersom andre ser på deg som ikke tilregnelig e.l. Jeg planlegger selv å bli hjemme med min datter til hun er to til tre år, og deretter jobbe deltid. Jeg er utdannet pedagog så jeg vet godt at det ikke er nødvendig å sende barn under 3 år i barnehage. Det blir lettere med barnehage når du kan fortelle barnet at mamma kommer og henter deg om noen timer, og barnet forstår dette. Barn er også forskjellige, og noen barn godtar lettere enn andre at andre voksne enn mamma og pappa skal passe på dem.

 

Hva har du kommet fram til at du skal gjøre?

 

[Vanilla83]

Hei!

 

Jeg har det akkurat som deg nå. En gutt på 16 mnd som har begynt i barnehagen nå, og det er forferdelig hver gang jeg går derifra. Jeg må, jeg er NØDT til å jobbe for vi har kjøpt leilighet og klarer ikke alle utgiftene med bare 1 i jobb. Skulle så gjerne gått hjemme lengre med han, men...

 

En annen grunn til at han er der er fordi han begynte å kjede seg hjemme sammen med meg. Ikke noe jeg gjorde var bra nok lengre hehe. Men når vi fik andre barn på besøk var han heeelt i hundre, så tenkte det var vel på tide.

 

Jeg går derifra med hjertet i halsen hver gang, han står i vinduet å gråter etter meg. Men det varer ikke så lenge skal du tro, etterhvert venner dem seg til det. Barnehagepersonalet er veldig dyktige nå til dags og tar godt vare på ungene våre:)

 

Lykke til hva enn du gjør, men prøv iallefall en liten stund til. Det er mitt råd til deg

[nickoline og supermann]

Min gråter når jeg går, men han har knyttet seg til ansatte i barnehagen. Bare det er en han liker kryper han på fanget en 5 minutters tid før det er full rulle hele dagen. slik de forteller at han er. Er slik jeg opplevereie han også. Altså normal oppførsel når vi har gått.

 

Men ja, det gjør vondt. Jeg føler meg tom når jeg kjører derfra..... Men det går over, fordi jeg vet og stoler på at de ringer meg om det er noe.

 

Men det er lov å føle det tungt......... vi er foreldre!!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Grøss og gru for noen supermoralske gufs fra fortiden det var her da! En ting er å stole på seg selv og sine følelser - men å tro at det bare er Mor som teller sier mer om deres eieforhold til deres stakkars små barn enn at hvordan det faktisk er å være i en god barnehage. Jeg har en genuin tillit til barnehagen til min sønn - men samtidig prøver både Far og jeg prøver å jobbe kortere dager nå i starten. Vi kutter ned på bollebaking og kakaolaging (hi hi) - men prioriterer tid, lek og samvær hele familien. Men han trives så utrolig godt sammen med de andre små - og store!

Han var ca 15 mnd da han startet - og gråter litt innimellom - på samme måten som han gråter av fustrasjon over å ikke få gå ut når han vil, ta borti stikk-kontakter, klatre i trapper etc - valg som vi tar for ham!

Vi lever i et flott samfunn som gir oss foreldre (MOR OG FAR) muligheten til å både jobbe/forsørge oss selv og ha gode trygge, lekende tilbud til våre barn. Det er jeg glad for.

[Anonym bruker]

Her kommer nok et gufs fra fortiden. Jeg er altså kvinne, med livmor og patter. Og en stor hjerne. Men den store, universitetsutdannede hjerne kommer heldigvis ikke i veien for morsinstinktet.

 

Jeg trenger ungen min. Den er MIN. Jeg gir mat, omsorg og varme. Og beskyttelse mot enhver trussel. Med livet som innsats. Uten meg ville ungen nemlig dødd. Det vet kroppen min. JEG skal hjelpe dem ut i verden. Og de trenger meg. Selvsagt gjør de det.

 

Så får sånt jåleri og tilfeldigheter som samfunnsutvikling, ernæringsindustri og skandinavisk sosialdemokrati bare være.

 

Jeg lever i kroppen min, nyter å være kvinne og mor. Og jeg har rett til det. Selv om jeg er høyt utdannet og lever i Norge 2007.