Min fødselshistorie - hastekeisersnitt som heldigvis gikk bra!

[En gullgutt og snart ei tulle!]

Tirsdag 21.august våknet jeg kl 08.00 om morran med temmelig vonde rier. Ikke vonde og lange nok til å reise på sykehuset, men ganske så plagsomme. Dette fortsatte utover hele dagen. Jeg holdt meg aktiv for å prøve å få dem til å bli verre, men ingenting forandret seg. Jeg kjente ikke noe særlig til babyen, men regna med at dette var på grunn av at riene herjet og magen var så og si hard hele tiden.

I 21 tiden reiste vi til mine foreldre for å spise mat, skikkelig sterk mat med tanke på at dette kanskje kunne gjøre riene mer "aggressive". Fortsatt hadde de ikke forandret seg noe siden morran, og de kom ganske ofte, alt fra 6-15 min i mellom, så jeg var temmelig sliten! Vi reiste fra mine foreldre 22.45.

Da vi kom hjem og innenfor døra foreslo samboeren min at vi skulle ringe føden for å høre om dette var normalt, og om de hadde noen råd for å få riene til å bli verre.

 

Jeg ringer føden med èn gang, og får beskjed om å komme med èn gang. Sykehuset ligger 8min unna, så vi var der temmelig raskt. Vi regnet med å bli sendt hjem igjen, men tok allikevel med fødebagen som ble igjen i bilen.

Ble lagt til registrering 23.15, og etter få minutter sier jordmor at babyen er usedvanlig rolig... og har litt for jevn og lav puls. Da begynner det å gå opp for meg at jeg har jo omtrent ikke kjent noe fra han siden morgenen! Riene har gjort til at jeg har ikke har tenkt over at babyen har vært så rolig. Jordmor tar en gynekologisk undersøkelse og fastslår at det er veldig lite modent og ser ikke ut til at fødsel skal starte i nærmeste fremtid. Hun dytter på babyens hode, for å se om dette kan gjøre til at han beveger på seg, men ingen reaksjon..Så henter hun sterk saft med sukkerbiter til meg for å se om dette kan live han opp. Fortsatt svært lite bevegelse. (Åh gud som hjertene våre dunket og svetta rant!!)

Så kommer det en lege inn som sier: "Babyen må ut. Den må ut nå!" Jeg kikker sjokkert på kjæresten min med tårer i øynene og klarer ikke å få frem ett ord.

Etter dette blir alt kaos, alarmer som ringer, lamper som blinker, noen kler av meg klærna og trekker over sykehusskjorte og hette over hodet. Så kommer det inn en seng og jeg blir løftet over, og vips farer det nedover gangen i full fart med kjæresten på slep. Han bar på veska og klærna mine og så helt fortumla ut stakkar!

 

Jeg rekker ikke å si hade til han engang, før jeg er inne på et operasjonsrom hvor det står leger, jordmødre, barnelege og barnepleiere klare. 9 stk til sammen. Sprøyter blir stukket inn både her og der, og så kommer den "herlige" epiduralen da....siden de ikke hadde tid til å vente til normal dose skulle funke, så gav dem meg dobbel dose. Den var ikke deilig!! Jeg hadde gitt opp å tenke, og hadde bare gått inn i en likegyldig modus ovenfor meg selv, så lenge babyen kom seg ut frisk og fin. De tok så ett testsnitt i magen for å se om bedøvelsen hadde begynt å funke, og siden jeg ikke gav fra meg noe lyd, så begynte de rett på operasjonen. Epiduralen hadde allerede begynt å virke, men jeg kjente de røsket og dro fælt i magen. Dette var skikkelig ekkelt og gjorde meg uvel! Sengen var satt på skrå så det var rett før jeg trillet ut på siden, men det stod to leger og holdt meg. Dette hadde visst noe med at blodet å gjøre. Etter få minutter hører jeg barneskrik og får lagt gutten min opptil ansiktet:) Han var rosa og fin tross at navlestrengen hadde vært snurret rundt halsen hans, i tillegg til at den kun var 30 cm lang!!! Det hadde aldri gått an å føde han normalt, og for hver rie jeg hadde så ble han trykt lengre og lengre nedover, og dermed ble også strengen strammere. Det var derfor han hadde ligget så rolig, for å spare krefter. Flinke gutten:) Han var ute 23.54, kun 6 minutter etter at jeg ble trillet fra undersøkelsesrommet hvor registreringen ble foretatt. Det kan man kalle effektivt personale og virkelig ett hastekeisersnitt!

 

Etter dette ble gutten tatt med ut til sjekk, men han var visst så fin at barnelegen trengte ikke å ta han med opp til sjekk. Han fikk topp score på apgare score med èn gang:) Han veide 3710 g og var 52 cm lang, 36 cm rundt hodet.

Så ble jeg sydd sammen, og DA kjente jeg epiduralen virkelig virket! Siden de hadde gitt dobbel dose, så ble mye av brystet mitt bedøvd, og det ble tungt å puste. Fikk skikkelig panikk og holdt på å kaste opp i lomma til han ene som holdt meg ved siden av senga:p Utrolig ekkelt å ikke ha følelse i kroppen.

 

Så ble jeg trillet opp til overvåkninga, hvor jeg fikk et stort firemannsrom for meg selv. Etter 10 min kom kjæresten og gutten vår ned til meg, og vi var bare helt målløse og ingen av oss klarte å få fram ett ord. Gutten vår var helt perfekt, og vi var så skremte over at vi faktisk kunne hatt mistet han. Legene mente at han sannsynligvis ikke hadde overlevd til dagen etterpå, for han kunne ha dødd av hjertestans eller kvelning. Takker gud for at vi ringte sykehuset den kvelden!

 

Nå har vi kommet hjem og alt er bare fint! Amminga går ganske greit, og han er såå snill!

 

Da takker jeg for meg her på BIM, kan hende jeg kikker innom av og til, men jeg beveger meg nok over til Din baby:)

 

Lykke til alle dere andre!

[Gjest]

Hei gratuler så mye med den lille, var bra alt gikk greit til slutt, veit hvordan haste snitt kan være. Lykke til vidre