NERVEVRAK!!!

[Anonym bruker]

Heia:)

06.05.07 fødde jeg ei nydelig lita pie,men det hvar en dødfødsel..pluttselig stoppa hjertet hennes i uke 24+5, krybbedød i mors liv.

 

Nå er jeg gravid igjen,vært på sykehuset å legen sa han ikke kunne si så mye om hvordan det sto til i magen siden det er så tidlig i svangerskapet enda..så jeg tok en blodprøve for å se hormon nivået i kroppen,så skal jeg ta en ny blodprøve om 9 dager(da skal de sammenligne de å se om den lille i magen lever)skal tilbake om 10dager for å få svaret.

 

Er drit nervøs nå, men heldigvis så har jeg ikke hatt noe tegn til at noe skal være galt.

 

Så jeg er vel 6 uker på vei nå trur jeg, ifølge menskalkulator er jeg uke6+1.

 

Vil så gjerne at det skal gå bra denne gangen,krysser fingrene!!

Jeg VIL IKKE gå igjennom det sammen som sist gang..er så redd!

Og om alt er bra,så kommer jeg til å bekymre meg for at noe kan gå galt..uff,. tortur det her.

 

Flere som har går igjennom noe lignendes?

 

Hilsen

¤S¤

[Dette skal gå bra]

Hei!

 

Kalte de det krybbedød, eller fant de ikke ut hva som skyldte dødfødselen? Jeg gikk gjennom en dødfødsel i 30 uke i Juli i år, og venter ennå på svar fra obduksjonen, men så langt har de funnet tegn til at det kan ha vært blodpropp i navlestrengen. Jeg har også veldig lyst til å bli gravid igjen snarest, men er så redd for at det skal ta lang tid. Tok det lang tid før kroppen din kom igang igjen med menstruasjon? Jeg har akkurat fått min første mens, så nå håper jeg at det skal gå like raskt å bli gravid som forrige gang. Legen min sier at siden jeg har blitt gravid raskt med begge mine svangerskap (har ett barn på snart 5 år også), så er det sannsynlig at jeg blir det igjen.

Jeg bare håper at han har rett, selv om jeg også gruer meg til å gå gravid igjen med den frykten det kommer til å innebære.

 

 

[Anonym bruker]

Uffda...det er så utrolig fælt at folk skal oppleve at sitt eget lille barn skal dø,det er det verste som finnes.

Hvordan går det med dere da?

Det er jo ganske nylig dette her for dere..ikke 1 mnd engang..

Har dere gitt beibin navn?

Har dere egen grav?

Gutt eller jente ?

Du trenger ikke å svare..jeg forstår dette er vanskelig.,men min personlige erfaring er at det hjelper å snakke masse om bebisen og om hva som skjedde osv.

 

De sa det hvar krybbedød i mors liv ja...

Vi fikk den foreløpige obduksjonen for en stund siden(venter fortsatt på den endelige obduksjons rapporten),og det hvar ingenting galt(de tok masse blodprøver fra meg,tester fra underlivet,fostervannsprøver,navlestrengen,morkaka,og av alle organene fra lille pia)

 

Jeg stoppa å blø 15 dager etter fødselen..så gikk det 22 dager så fikk jeg mensen,fikk den ganske fort tilbake jeg da:)

 

Men det tok 1 år og 1 mnd før jeg hvart gravid første gangen, og denne gangen tok det bare 2 mnd.

 

Når fant dere ut at dere hvar klar for å prøve på nytt da?

 

Mine tanker til dere:)

Kondolere.

 

¤S¤

 

[Dette skal gå bra]

Han skulle hete/het Adrian. Ja vi valgte å ha en grav å gå til, og det er jeg glad for. Det letter trykket på de dagene da savnet er størst.

 

Nå begynner det vel å gå bedre, og lysten på å bli gravid igjen kom ganske så raskt. Bare noen få dager etter at det skjedde. Men kroppen tok lengre tid på å heles etter fødselen, så prøvingen er vi vel bare nettopp kommet igang med..

 

Vår Adrian var også helt fin, og det var ingen synlige "feil" på ham. Derfor ble jeg lettet da vi fikk foreløpig obduksjonsrapport og de hadde funnet en grunn.

 

Det går vel opp og ned med oss. Vi prøver å fokusere på den flotte datteren vi tross alt har som er 4,5 år. Hun takler det forresten veldig bra. Hun spør om alt hun lurer på, og ellers så leker hun akkurat som før. Hun fikk se babyen på sykehuset og si hadet til ham. Det var rådet vi fikk fra jordmødrene, og det var det beste rådet vi har fått. Tror det gjorde det hele mer fattelig for henne.

 

[Anonym bruker]

Fint navn da:)Hu vårres heter Sharlis Alexandra og vi har også egen grav å gå til:)

Med det første ville vi ikke gi henne navnet fordi vi følte hun ikke hadde fått tid til å bruke det,men det hadde jo hun alikavell gjort mens hun hvar i magen:)

Så alt falt mere på plass da vi gidde henne navnet.

 

Det virker jo som at dere har takklet og takkler det veldig bra..hvordan går det mellom dere to da?

Har dere blitt mer sammensveiset eller mer fra hverandre føler du?

Det er jo veldig tøft av datteren deres å se på lillebroren sin da:)

Hvordan reagerte hun når hun så lillebroren sin da?

 

Vi fikk også lyst til å starte med å prøve på nytt ganske fort.. Men er som sagt livredd for at det skal skje noe lignendes på nytt!

 

Håper dere blir fort gravide og at dere får et problemfritt svangerskap:)

 

Hvordan trur du det går når termindatoen kommer da?

Min termindato hvar 23 august,bare noen dager siden..det hvar tungt,det hvar skikkelig tungt ca 2 uker før..trudde ikke jeg kom til å reagere så sterkt.

 

¤S¤

 

[Lunis]

Hei *S* og "klar for flere barn"

 

Vondt å høre at dere også har mistet for kort tid siden. Vår lille Nikolai ble hentet ut med hastekeisersnitt etter fullgått uke 34 i begynnelsen av juli, etter det ble helt stille i magen. Han levde i fem dager. Legene tror ut i fra skadeutviklingen på hjernen at han på ett eller annet tidspunkt fikk for lite oksygen det siste døgnet han var i magen. Men de klarer ikke finne spor i forhold til hvordan eller hvorfor da alt så normalt ut der de vanligvis finner spor i slike tilfeller. Venter på obduksjonsrapporten..

 

Forstår tankene rundt det å være gravid igjen, kommer også til å ha det knalltøft dersom vi skulle bli så heldige igjen. Vi brukte 2 år på å få til Nikolai.. håper det går raskere neste gang..

 

Ønsker dere begge lykke til!

 

[Anonym bruker]

Heia Lunis:)

Uffda...det er ikke så mye man kan si når slikt skjer, men kondolere så utrolig mye.

 

Hvordan går det med deg/dere?(skjønner dette er det verste dere har opplevd og at dere har det helt jævlig, men ut i fra situasjonen..)

 

Jeg er no gravid no da..og jeg er et STORT nervevrak..hver minste lille ting,da trur jeg det verste!!Blir så nervøs at jeg føler jeg svimer av pluss at hjertet slår seg nesten ut av brystet...

 

Føler du deg klar for å prøve på nytt da?

 

Lykke til og føler med dere:)

 

¤S¤

[Lunis]

Forstår godt at du har det slik - blir nok min situasjon også om (når) vi blir så heldige at en ny liten spire melder seg. Vil aldri føle meg trygg tror jeg..

 

Her går dagene mye opp og ned, den store klumpen i halsen har blitt en velkjent følgesvenn de siste månedene.. Sambo har det relativt greit, tror det noen gang kan være fordel å være mann.. Hvordan står det til med deg og din?

 

Ja er klar for å prøve på nytt. Sorgen og tankene om han vi har mistet vil alltid følge oss, men tror ikke de hadde vært mindre om vi ventet. Tror heller at det hadde blitt en ekstra belastning om vi ikke kunne ha startet om kort tid..

 

 

Håper du finner mer ro etterhvert..

 

[Anonym bruker]

Heia Lunis:)

 

Det er jo fortsatt kjempe tøft og kjenner selv den klompen i halsen veldig ofte...spesielt 23 august(terminen min).

I går fødde søstra til kjæresten min ei jente(vi fikk jo en jente), og hun hadde termin 1 uke etter meg..og kjenner når typen min snakker om det så blir jeg utrolig lei meg inni meg,greier nesten ikke å holde på tårene.

Jeg vet ikke når jeg føler meg klar for å se det lille barnet eller søstra og typen. Jeg vet at de er så utrolig happy å alt er bare blomster og fioler..så hvis jeg besøker de kommer de til å snakke masse om det,og det kommer jeg ikke til å klare å høre på.

 

Har en liten følelse inni meg som ikke er så bra..vet ikke om det er flere som har mistet som opplever det. Men jeg ønsker ikke noen å miste, men føler alt er så utrolig urettferdig og jeg klarer ikke å glede meg på andres vegne når de får beibi..jeg kjenner bare frustrasjon å sinne.

Kan ikke noe for det,har virkelig prøvd å glede meg,men det går ikke. Liker ikke å ha slike tanker,men kan ikke fornekte de heller.

Tenker du slikt?

 

Det virker som om at folk tenker at i å med vi ikke ble "ordentlige" foreldre..så har vi bare en hvis kort periode å vise at vi sorger å er lei oss..Og etter den lille perioden, så skal vi være happy og i syvende sky.

Og hvis jeg er lei meg og noen ser det,så spør de..hvorfor er du lei deg,så sier jeg..nei det vanlige.."hva da?" for jeg spørsmål om..da har jo de glemt mer eller mindre at vi mistet dattra vårres.

 

Er glad for at jeg er gravid igjen og magen begynner å vises ganske godt for de som kjenner meg:)

Men detter kommer til å bli tøft,for det er det allerede!

 

Skal kjøpe meg en MAS babywatcher, og hvis barnet kommer ut etter 9 mnd skal vi kjøpe noe som heter baby sense(du legger under puta eller madrassen eller noe, på senga til bebisen ..så slår alarmen ut om babyen stopper å puste)GENIALT spør du meg:)

 

Ble masse skriving her..bare fortel om hvordan du har det om du føler for det..jeg "hører" på

 

Klem

[Lunis]

Forstår godt reaksjonene og tankene dine mht det nyankomne barnet i familien din. Hadde nok hatt meget vanskelig for å forholde meg til det i starten jeg også, med tanke på at de skulle være så tette i alder, og alt det bringer med av tanker på det man skulle ha opplevd sammen..

Og så lykken da - for det er jo sikkert ikke det det er mest av i ditt liv nå..

 

Gjennom jobben min har jeg vært i kontakt med mange som ikke får barn eller har mistet. Veldig mange klarer ikke å glede seg når andre blir gravide eller får barn, eller skjermer seg fra denslags, orker ikke være i nærheten. Tror det er en veldig vanlig og naturlig reaksjon. Jeg har det heldigvis ikke sånn (ennå). Blir veldig vemodig når jeg ser gravide, nyfødte, små barn ol, må som regel kikke litt ekstra (les:glane). Og tenker på hvor heldige de er, og alt som skulle ha vært. Tenker ikke så mye for urettferdighet, eller rettferdighet, men skulle ønske at det hadde gått bra med oss også.. Unner ingen de skoene vi står i nå..

 

Kjenner igjen det du sier med "ikke ordentlige foreldre". Jeg har av samme grunn fundert over om folk hadde vist samme omsorgen og sagt at vi ville sørge lenge, ta den tiden vi trenger ol, dersom Nikolai hadde dødd i magen og ikke noen dager etter han ble født. Virker som om folk "rettferdiggjør" dødsfallet eller måler tapet etter antall uker i magen eller levedøgn.. Er jo ikke slik det funker.. Man har jo ikke bare mistet barnet, men også alle drømmene, planene og forestillingene man hadde om hvordan alt skulle bli.. Mye som må innstilles på nytt.. Mye som ikke blir som det skulle..

 

Hvor langt er du på vei nå?

 

Jeg har også bestemt meg for å kjøpe de to remediene du nevner dersom jeg blir gravid igjen og det barnet kommer ut i live.. Kommer til å vokte på det som en hauk, lille stakkaren.. for enhver unormalitet..

 

 

 

[Anonym bruker]

Lunis:)

 

Jeg er like nyskjerrig selv når jeg ser nyfødte babyer, todlere, osv..Men når det gjelder akkurat søstra å co til typen min..så er det annerledes..

 

Lisj jenta vårres ligna veldig på pappan sin, og den nye bebisen ligner også veldig på typen min(onkeln sin).

Det er for nært for meg akkurat dette..jeg har jo en vennide som er gravid med sitt andre barn, men merker at jeg ikke har det samme følelsene som ovenfor søsteren til typen min. Jeg kjenner at jeg kan glede meg pittelitt, og jeg er veldig knyttet til første barnet til venninden min:)

 

Nå er jeg vel 7+1 uker i følge menskalkulatoren, så har termin den 19 april for øyeblikket.Så skal jeg til sykehuset på torsdagen 06.09 å sjekke at alt er bra (forhåpentligvis).

 

En ting jeg merket når jeg hvar gravid med lille jenta vårres...noe jeg ikke er ellers..jeg ble veldig eie-syk, "MIN baby!!" ..det har jeg aldri opplevd før.

Jeg har opplevd en del negative ting i livet mitt, å det skal ikke barnet mitt få oppleve(det er derfor jeg trur jeg blir så eie-syk..jeg er jo til å med eie-syk angående gravplassen.Selv om hun er død,så er hun like mye dattra mi.)

Så kommer nokk til å passe barnet mitt som en hauk jeg også, følge med at den puster og har det bra.

Men det der kommer vel av seg selv også

 

Mange nye føleleser og tanker når du blir gravid, både på godt og vondt.

 

Klem

¤S¤

 

 

 

 

 

[Gjest]

Hei=)

 

godt å høre at det er flere nervevrak her=) går selv og er dritnervøs fordi vi mista etter 4mnd,Juni 07(vår første). nå er jeggravid ijen å er kjempenervøs for at noe skal være galt,er nå 7 uker på vei. jeg har kjennt litt stikkinger i magen og har de 2 siste dagene ikke hatt de kvalme-toktene som jeg har hatt iløpet av dagen tidligere, er derfor redd at jeg holder på å abortere ettersom disse symptomene er borte=( Hvor lenge er det egentlig vanlig å ha disse symptomene

 

Holder på å bli GAL av å tenke på dette!!!!!

 

hilsen Vote

[Anonym bruker]

Heia vote:)

 

Uffda:( .. jeg er jo 8 uker på vei jeg..(jeg mista i mai 5 1/2 mnd på vei).

 

Du må huske på angående kvalmen og de andre gravidites symptomene, de kommer og går som de vil... Jeg har ikke vært så kvalm den her gangen som sist graviditet.

 

Det trenger ikke å bety noe som helst det at symptomene forsvinner,.,mest sannsynlig så er det ingenting galt...

Hvis du spontanaborterer så kjenner du det...dessuten mister du nå så er det ingenting du kan gjøre noe med utenom å håpe.

 

Å spontanabortere er noe man tar sjangsen på med å bli gravis ,uheldigvis:(

 

Prøv å fokusere på noe annet, og spis sunt, ikke røyk, ikke drikk alkohol..å gjør ditt beste for at barnet skal holdet seg fast..resten er opp til den lille i magen:)

 

Dette går bra,krysser fingrene for deg og meg

 

Hilsen ¤S¤

[Gjest]

Hei ¤S¤

 

godt å høre noen trøstende ord. Har snakket med div helsepersonell og fått litt mer ro. går ikke så mye å tenker på det lenger, men det var noen tøffe dager med redsel.......

 

Trist å miste noe en gleder seg så mye til!! enda verre for deg som sikkert hadde begynt å merke litt mere av fosteret enn det jeg var. vi får håpe allt går bra denne gang!!!

Når har du termin? jeg har reknet ut termin ca 26.april

 

Hilsen Vote =o)

[Anonym bruker]

Hei vote:)

 

Det er kjempe bra at du får støtte fra helsepersonell:)

Men det er jo egentlig ikke til å unngå å være redd når du har mistet tidligere..jeg er det jeg å,men prøver så godt jeg kan å ta en dag om gangen og være fornuftig.

Som for eks: Jeg fikk vite av legen når jeg hvar på sykehuset at det mest sannsynlig så ut som om at graviditeten hadde gått til grunne på grunn av at spiren vistes litt svakt på skjermen..jeg ble jo selvsagt kjempe redd og engstelig.,men tenkte at "ja,ja ..om jeg mister er det ingen som kan gjøre noe med det,jeg gjør mitt beste for at spiren skal ha det bra,..dessuten det ville aldri overled utenfor magen ,og det er ganske vanlig at folk mister frem til 12 uker"

Så begynte jeg å se litt tegn på hormoner,hihi..jeg merka de helt fra begynnelsen av, men de ble verre..hehe..å det fikk samboern min merke(stakkar)

Så hadde jeg ikke hatt noen smerter i magen utenom stikking (som er vanlig),har ikke hatt noen blødning..

Da vil jo det si at jeg ikke har noe å bekymre meg for.

Så det gjelder å se det med det fornuftige øyet, og ikke med spørsmål om "hva med om det dør etc og bekymringer.

 

Skjer det så skjer det...uheldigvis.

 

Jeg hadde merket masse liv fra tidlig av i svangerskapet...men det betyr ikke at det er vanskeligere for meg enn for deg..du hadde jo dine drømmer og mål å alt det like mye som jeg hadde...dine drømmer ble jo knust akkurat som mine..

Dessuten du ble jo like glad i din baby som jeg i min,selv om du hvar kommet (1 1/2 mnd?) mindre enn meg..

 

Termin min ut i fra menskalkulator så er den vel fra 17-19 april:) så vi får kanskje i samme mnd vi da:)korslig

 

Er du kommet langt da(uker)?

 

Klem

¤S¤

[Anonym bruker]

Vote:)

 

Foresten, hvar til sykehuset for 2 dager siden å fikk svar på blodprøvene (hcg hormon nivået)..og alt hvar i orden,hcg hormonet hadd steget fra ca4.000 til nesten 50.000 på 14 dager..å det betyr jo at spiren lever å vokser der inne:) Så har ikke gått til grunne graviditeten nei,:):)gjett om jeg ble glad da:):)

 

¤S¤

[nattugle 4 barn og 2 engler]

Heia...

Du er ikke den eneste nei.... Holder på å bli gal for øyeblikket. Er 15 uker på vei og alt skal i følge ul være bra.... Men det hjelper ikke noe. Er i en tilstand av vakum, vil ikke forholde meg til at jeg er gravid igjen.Orker ikke glede meg for da overlever jeg ikke om jeg mister en gang til. De sier at det skal bli bedre når jeg paserer uke 23, det var da jeg mistet jentene mine. Vannet gikk uten noen forklaring så jeg fikk 2 levende små jenter som døde etter bare 5 min..... Nå kjenner jeg at fødselsangsten kommer også.... Føler at om jeg går ut hele svangerskapet kommer barnet ( bare 1 denne gangen) til å dø uansett... Men jeg vet også at det er naturlig å tenke slik... selv om jeg sier til meg selv at jeg må slappe av og ta til vett hjelper det ikke noe....

Så akkurat nå liker jeg ikke å være gravid... Men jeg håper det blir bedre etter hvert......

[Anonym bruker]

Heia nattugle 3 barn og 2 engler:)

 

Skjønner:)

Blir ikke avslappet jeg før jeg får barnet mitt i armene mine og det er levendes og har det bra.

 

Jeg mistet jo i 24+5..såååå om jeg kommer over det så kan det hende at jeg slapper av litt mere,men trur ikke det egentlig.

 

Som sagt,tar en dag om gangen..så får jeg bare vente å se.

uansett så vil jeg at barnet mitt skal føle seg elsket fra første stund av..så jeg gir alt av meg, mister jeg igjen,tar jeg det derifra:)

 

Du er no nesten gått halve svangerskapet:

Krysser fingrene for begge:)

 

¤S¤