ensom...

[Anonym bruker]

jeg føler meg så utrolig alene og ensom! etter jeg ble gravid har vennene mine trekket seg unna, og da gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke har noen virkelige venner. jeg kan ikke støtte meg på kjæresten hele tiden, det går forresten ikke an å snakke med han og jeg får bare inntrykket av at han synes jeg syter for mye. jeg merker jeg blir sjalu når han er ute med venner mens jeg sitter alene hjemme og griner, da synes jeg så umåtelig synd på meg selv, noe som fører til sinne.

på forelesningene mine er jeg usynelig og har ingen studie venner. har funnet ut at jeg har null tiltrekkningskraft ovenfor andre mennesker, uansett kjønn.

akkurat nå hater jeg å være gravid fordi jeg må gå igjennom dette helt alene, ingen å dele opplevelser med.

[Snuppelure85]

Hei hei

 

Skjønner hvordan du har det. Du får legge deg ut med nicket ditt så vi vet hvem du er. Så er det mange andre som har det som deg. Men da er det så fint at vi kan møtes å være sammen om det. Eller man kan være med på treff. Og da ser man fort at man ikke er alene lenger.

 

Kos og klem til deg

[Anonym bruker]

Det må være tungt å være student i tillegg til å være gravid. Studentlivet er jo ganske "egosentrisk", på den måten at man jo kun jobber med og mot seg selv på en måte ( huff det hørtes så negativt ut....) Jeg mener at man jobber for sin egen utdannelse, ikke som en arbeidstaker liksom. Å være gravid er i tillegg veldig spesielt og noe som jeg opplevde var nesten bare mulig å dele sorger og gleder med andre gravide eller som har vært gravide.

Kanskje du kan komme i kontakt med andre gravide, som går gjennom det du gjør, er det noen som går til samme helsestasjon som deg, eller noe ?

 

[Tony Soprano]

Hei der ensomme stakkar

 

Uff, kjenner meg så igjen. Jeg er i tillegg 100% sykemeldt, så jeg går ihvertfall bare rundt hjemme hele dagen og kjeder vettet av meg. Får altfor mye tid til å tenke og synes synd på meg selv.

Føler også at de fleste vennene mine har veldig liten tid til å treffe meg. Dessuten føler jeg liksom at jeg har mindre og mindre å snakke med dem om. Har ingen nære venner som har eller venter barn, så de fleste er opptatt av helt andre ting enn meg -festing, flørting, studier osv...

Synes ofte det er kjempe stusselig å være gravid. Jeg gleder meg jo til å få babyen, men akkurat nå er ting så tungt og trist. Mest lyst å grine.

Og i dag er det for helvete fredag kveld og jeg sitter hjemme alene. Samboeren min er på jobb og jeg har ingen venner som jeg kan treffe. Det er jo fredag, så de fleste skal vel ut eller noe.

Og på toppen av den hele jævla kaka er det nydelig vær og strålende sol ute, men jeg sitter bare inne foran pcen fordi jeg er for trøtt og sliten og trist og ensom til å gå ut!!!!!!!!!!!!!

 

[Anonym bruker]

det er jeg som har hovedinnlegget. begynte å grine en skvett av svarene jeg fikk, ble veldig rørt. tusen takk for at dere bryr dere:) vi burde start en klubb eller noe, så kan vi i det føle oss ensomme sammen:)

[Anonym bruker]

Hei:) Har det også sånn. Har lite kontakt med vennene mine etter jeg ble gravid. Ingen som har barn eller skal ha med det første. I tillegg jobber samboeren min på havet, og er borte 4 uker om gangen. Er ikke lenger så glad for at jeg skal få baby, når jeg ser hvordan det kommer til å bli.. Veldig ensomt!! Er ikke lenger noe glede med å gå gravid:( Har vært på noen treff, men er så vanskelig å bli kjent med nye folk. Er ganske sjenert av meg:( Så sitter mest hjemme alene og gråter...

[Tony Soprano]

Det er kjipt å ha det sånn her!

Man har så mange forventninger til det å være gravid og få barn, og så blir man plutselig gravid og så er det ikke i det hele tatt som man trodde det skulle være...

Hvor i verden bor dere andre her forresten? Bor selv i Oslo. Hvis noen hadde hatt lyst å treffes, så hadde det jo vært hyggelig. Det HJELPER å klage og syte og få ut ting med andre!

[Anonym bruker]

jeg med hovedinnlegget bor også i oslo.... studerer på Blindern, noen andre som gjør det?

[Anonym bruker]

Ja, bokstavlig talt HATER studentlivet, jeg...

Jeg har et barn på 3 år, har vært alene siden svangerskapet ble bekreftet, og er dødssliten når jeg legger meg hver kveld, selv om jeg "ikke har gjort noe nyttig" ila dagen... Vennene mine har også trukket seg bort etter hvert, nå har jeg egentlig bare søsteren min som jeg treffer ukentlig...

Begynte på høyskole for 2. gang nå i høst, men har nok en gang bestemt meg for å droppe det, jeg holder det ikke ut, har ikke overskudd til barn og skole og alt det nye...

Det resulterer i at jeg går konstant trett og sliten og ukonsentrert. Sanver likesinnede og en kjæreste...

Ikke for å sutre, bare vil at du skal vite at vi er flere!

Keep up the good work, det ordner seg alltid!

Klem

[Anonym bruker]

heisann,

 

kjenner meg også igjen her ja. jeg for min del er uplanlagt gravid, begynte å studere i ny by før jeg fant det ut og fikk lite tid til å bli kjent med folk først. barnefaren virker velidig lite interessert i hele greia, har nettopp fått sagt fra til familie og har fått en del teite kommentarer derfra noe som ikke akkurat gjør hverdagen noe enklere å håndtere. klarer ikke å konsentrere meg om studiene for jeg føler jeg har så mange andre ting å ordne før barnet kommer og siden jeg blir alene vil jeg jo ha alt det økonomiske i orden i fh til lånekassen + at jeg vil bytte studiested etter jul slik at jeg er nærmere folk jeg kjenner/venner-familie. bosted, etc etc etc, listen virker endeløs.

så jeg sitter jeg her jeg og

det er også noe med det da, at når man har det vanskelig føler man seg mer shit og slik du sier har dårlig tiltrekningskraft overfor andre mennesker. det har med energien å gjøre og de man prøver å komme i kontakt med har kanskje sine "problemfrie" liv og man føler man trykker på stemningen ved å snakke om vanskelige ting. jeg skjønner deg så godt.

har hatt en ganske dårlig dag med et par teite tlf, la på to ganger, en gang til mor og en gang til eksen min som like etter ringte for å si t han ikke klarte å ha kontakt med meg nå. greit det, ha det sa jeg og la på. man har bare seg selv in the end of the day og det er bare SÅ viktig å ikke la negativiteten ta overhånd. prøv å se løsninger i stedet for problemer, det er vanskelig jeg vet det!! men det er kjempeviktig for både deg og babyen din. prøv å ikke la andres dårlige energi komme innpå deg, prøv å kose deg selv uten at din glede skal være avhengig av å ha noen andre der. ikke hat å være gravid, dette skal være en fin tid og selvfølgelig, jeg savner også å ha noen å dele opplevelsen med, men jeg har ikke det i det hele tatt! men jeg skal jammen meg prøve å kose meg så mye jeg kan med graviditeten for det, for min egen psykes del og for å kunne være opplagt til å pusle for babyen og ta meg av han/henne når den tid kommer.

for det gleder jeg meg tross alt kjempemye til. tiden går så tregt, he he.

så kan han som er far angre seg etterpå, det er en tid som aldri kommer tilbake.

 

lykke til, ser at innlegget ditt er en måned gammelt, håper du har det bedre nå!!

[Dancing Queen]

Jeg må virkelig si jeg kjenner meg igjen. blir alenemamma jeg da, bf er inntreset og vil være pappa, men jeg ser ikke mye til han. og jeg orker ikke engang å tenke på å se han med en annen jente.er ikke lenge siden det blei slutt og jeg har absolutt ikke kommet over han. så om han kommer til å se så mye til barnet når det kommer er usikkert. er så usikker på alt! og føler meg så ufattelig ensom!