Tanker rundt amming og samvittigheten.

[Olebrumma 4 barnsmor]

 

Dette er ikke lagt inn for å provosere noen, bare så det er sagt, men jeg har gjort meg noen tanker rundt dette med amming, flaske,fast føde og ammepolitikken i Norge. Norge er et flott land å få barn i, vi er et av de landene i Europa som har lagt det mest til rette for å få barn. Norge kan også smykke seg med å være et av de landene som ligger øverst på ammestatistikken, og det har resultert i mye usikkerhet blant mædre i dag syns jeg. Det er ikke til å komme ifra at amming er en heeelt naturlig greie, alikevel er det en temmelig stor del kvinner i dag som ikke greier å amme av forskjellige årsaker. Politikken i Norge har alikevel vært å legge mest mulig til rette for at kvinner skal amme, koste hva det koste vil, og minst mulig til rette for flaske. Ja, flaskene og mme fins å kjøpe, men det finnes ingen offentlige sider,brosjyrer, eller annet som gir kvinner som må bruke mme saklig og god informasjon om dette. Og det forundrer meg litt. En annen ting jeg også stusser litt over er utviklingen av når ! man skal innføre fast føde til ungene våre. Jeg har fått barn på 80 tallet og nå i 04 og 07, og anbefalingene og reglene for når man skulle begynne med dette har jammen forandret seg. Før så var det helt normalt at barna begynte å få grøt, most banan o-l allerede fra 3 mnd alderen, dette var noe de aller fleste gjorde i tillegg til ammingen. Anbefalingene da gikk på at grøt skulle man begynne med fra denne alderen fordi barnet trengte det jerntilskuddet de fikk gjennom grøt, derfor var alle grøter jernberiket. De fleste ammet jo selvfølgelig til barnet var mellom 6 - 12 mnd, de som ammet da, og så det som helt naturlig å trappe ned ammingen når ungen nærmet seg året. Nå skal man visst helst amme til ungen er både ett og to år, og samvittgheten tar deg hvis du bare ammer i 6 mnd. Det er også et problem veldig mange treffer på i dag, når de begynner så sent som 6 mnd eller senere med fast føde er det veldig mange barn som ikke vil !! De sliter med å få ungen til å ville spise. Og jeg må si jeg skjønner ungen, det er mye mer krevende å spise fast føde enn å drikke hele tiden. Jeg har opplevd mødre som ikke får ungen til å ville spise annet enn en type grøt o.l frem til de er nærmere 18 mnd. For meg er det helt naturstridig, når barnet er ett år virker det mer riktig for meg at smaåen sitter ved bordet med resten av familien og spiser ( og griser) med sin egen tallerken med mat og "deltar" i familien på den måten også.

Og så er det jo mundighetene da som kommer med disse anbefalingene, men de begrunner jo ikke noen steder hvorfor man skal vente lengre med fast føde, ja hvorfor gjør de ikke det ?

Jeg har fire barn, jeg har aldri kunnet amme, min første fikk i tre måneder, da var det ikke mulig å kryste en dråpe melk ut av brystet, jeg har aldri hatt brystspreng eller noe slikt, jeg er rett og slett ikke velsignet med så mye melkekjertler. Det er faktisk ikke uvanlig har jeg fått vite av en lege. Han vokste opp på flaske, fikk fast føde fra tre måneder, sov natta igjennom fra 3,5 mnd. aldri noen sinne hatt problemer med intoleranser eller allergier, det samme er tilfelle med nr. to. Nr.3 fikk vente til 4 mnd med fast føde, hun sov natta igjennom fra det øyeblikk, er frisk og sunn, sliter ikke med noe intoleranser eller allergier. Min siste, nå 3,5 mnd. har akkurat begynt med grøt, han er også flaskebarn, han klarte jeg å amme i tre og ei halv uke, ved hjelp av brystpumpe fra ammehjelpen og stor innsats fra meg. med amming hver 3 time, og pumping mellom hvert måltid greide jeg å produsere nøyaktig 10 ! ml melk pr. måltid. Så han måtte få tillegg hele veien gjennom hjelpebryst. Utrolig slitsomt !!Nå sover han natta igjennom, bæsjer hver dag, spiser grøt og banan, og er frisk og glad. Og det er for meg det viktigste. Glade friske mette barn som er fornøyde med livet og føler seg elsket. Jeg har ønsket mange ganger at jeg kunne amme, men jeg syns det er trist at så mange skal slite med samvittigheten over hvordan de velger å ernære barnet sitt. Bruk sunn fornuft og se an barnet, de er like forskjellige og har like forskjellige behov som voksen.

Skal bli spennende å se hvilke anbefalinger det er når barnebarna mine begynner å komme.

 

 

[aanonym]

Fikk et barn i 2000, da het det seg at man kunne innføre fast føde fra 4-6 mnd alder. Nå er det 6 mnd. Storebror var en stor baby og hadde en voldsom appetitt, det var rett og slett nødvendig å gi ham mer næring fra ca 3,5-4 mnd. Og lillebror i magen ligger an til å bli like stor, tror jeg kommer til å gjør det som er naturlig når den tid kommer.

 

Var heller ingen "melkeku", ingen brystspreng og pumping var meningsløst. Storebror fikk tillegg fra 1 mnd alder, og ammet mindre og mindre frem til 8 mnd. Da pakket jeg sammen, og han så ikke ut til å savne det heller.

 

Jeg er glad jeg ikke er førstegangs denne gangen. Har snakket med min mor, med voksne helsesøstere og vet at anbefalinger kommer og går. Det som er rett i dag er ikke nødvendigvis det i morgen. Jeg ska stole på meg selv og forsøke å huske at jeg har en frisk og kjernesunn 7-åring som ikke led noen nød av å få fast føde og mme tidligere enn det som er anbefalt i dag!

[Expat]

Heldigvis er det så gode forhold i Norge at man trygt og greit kan flaske opp barna på mme om amminga ikke klaffer. Det er flott!

 

De stadige forandringene i anbefalingene viser at forskningen går fremover, det er et svært aktivt forskningsfelt! Det var kjempeflott at du fiksa litt mm til barna i begynnelsen, det er godt for bittesmå. Men noen (omtrent 5%) får enkelt og greit ikke melken opp, de bare er sånn, som du sier.

 

Husk de andre tingene som er annerledes, dette med "denne siden opp" kampanjen, sov dine første på rygg? Det var vel sent på 80-tallet den kom. Med den kampanjen ble krybbedøden kraftig redusert med en gang. Våre bestemødre og oldemødre fødte ikke med lystgass med kloroform! Og våre mødre fikk beskjed om at man skulle amme etter klokka, hver 4de time, ellers ble man såre (og ikke overraskende mista nesten alle melka...) Hvem satt bakovervendt i bilsetene på 80-tallet? Eller hadde overhode sele? Så verden går fremover.

 

Men som sagt, mme er ikke gift eller syndig, men det er grunner til å oppfordre DE SOM KAN å forsøke å få amminga til!

[Anonym bruker]

En kollega av meg var skeptisk til endringene i rådene (har to barn med en del år i mellom), for hun syns det virka som om lengden på anbefalt periode for fullamming ble tilpassa etterhvert som permisjonslengden ble utvidet. Kanskje hun er inne på noe, men min konklusjon er omvendt av hennes; da nærmer vel rådene seg det som er "riktig" (hva som er riktig for det enkelte barn vil jo selvfølgelig variere, snakker nå om generelle råd).

 

Selvfølgelig er det ikke galt å gi barnet sitt mme. Enten grunnen er at man ikke kan amme, eller man ikke ønsker å amme. Men det er ikke galt å fullamme i minst 6 måneder heller, eller amme lenger enn ett år, for de av oss som ønsker det.

 

Men jeg er veldig glad for at jeg har små barn nå, når anbefalingene føles så naturlige for meg (og når de også, slik jeg har opplevd det i hvert fall, er nøye med å understreke at barn er forskjellige, og at man må gjøre det som føles riktig for seg), enn slik det var før der alt skulle styres av et rigid skjema med bestemte klokkeslett for amming, stell og soving. Og historiene man hører fra barsel fra de som er litt eldre enn oss (med barn som lå på barnestuer, og ble trillet inn til moren for å ammes hver fjerde time, med veiing før og etter amming for å kontrollere hvor mye barnet fikk i seg osv) høres jo ut som en perfekt måte å få usikre førstegangsmødre til å miste melka på.

 

Ene bestemoren til mannen min "gjorde opprør". Første barnet hennes trivdes ikke, gråt og hadde det ikke bra. Så hun begynte å amme når hun mente barnet var sultent, selv om det ble uregelmessig og med kortere intervaller enn 4 timer, og plutselig hadde hun en blid og fornøyd unge. Så hun ga blaffen i de stivbente "reglene" etter det, både med førstemann og de to neste. Og betrodde meg at legen hennes hadde sagt at hun gjorde helt rett da hun fortalte ham hvordan hun gjorde det :-)

[aanonym]

Forskninga drives fremover, og det er bra. Samtidig skal vi huske at det finnes mange felt der man har gått tilbake på tidligere anbefalinger. Tidligere anbefalte man ikke å legge ungene på rygg, da de kunne drukne i sitt eget spy. (Og på et tidspunkt mente man lobotomi kunne fikse psykiske problemer...)

 

 

Frem og tilbake, med andre ord. Dvs at det som er "sant" i dag ikke nødvendigvis er det i morgen. Kanskej vil man snu og gå tilbake på en del anbefalinger? Dessuten nekter jeg å tro at våre formødre gjennom alle år har gjort alt feil. Man skal ikke kimse av erfaring og kjennskap til egne barn heller.

 

Det gjelder å finne en god balanse mellom det å stole på de nyeste forskningsresultatene og å stole på erfaring...

[Anonym bruker]

Nå for tiden skal barna være sammen med mor på barsel og ammes kontinuerlig, uansett hvor medtatt mor er etter fødselen. Etter noen dager på firemannsromm med en unge som skrek i ett, var jeg i ferd med å bli gal. Å få pleierne til å se etter barnet mens man fikk seg en dusj eller en time på øyet var veldig vanskelig. (Hadde en meget hard fødsel.)

 

Alt pleierne interesserte seg for var å dra meg i puppene slik at jeg kunne amme, amme, amme... Var helt fra meg av søvnmangel til slutt.

 

 

[Mormor Tralle Tone Troll]

Jeg fikk også barn på 80-tallet. Nærmere bestemt i 87. Da SKULLE barnet ligge på rygg, evt på siden. Jeg ammet henne uten problemer slev om hun ble veid før og etter amming så lenge vi var på sykhuset. Fikk være der i 7 dager den gangen! Deilig.Det ma vel nevnes at hun var født ca 5 uker før termin, fikk gulsott og var bare dryle 2,5 kg.

Hun var ikke fullt 3 mnd da jeg introduserte banan for henne. litt over 3 mnd, 3,5 kanskje begynte jeg med litt grøt og etterhvert annen mat også. Tok det ganske gradvis. Ammet til hun var 9 mnd, da ville hun ikke ha mere. Nektet totalt å ta puppen, smilte bare og puttet tommelen i munnen istedet!

Fra hun var 6 mnd fikk hun vanlig helmelk fra tutkopp å drikke sammen med maten. Det var anbefalingen den gang.

Fikk en sønn i 2002. Kranglet meg til å være på barsel i 5 dager. Fikk ikke dreis på amminga i det helet att. 8 uker gammel gikk vi over på flaske og mme. Dette pga SVÆRT liten vektøkning. 30 gram på 2 uker! Ammet forsatt, så ahn fikk de dråpene jeg hadde. 1 times pumping ga ca 15 ml! Han fikk også grøt fra rundt 3,5 mnd, mulig vi venta til 4 mnd. Han var flink å spise og la godt på seg. Da han ble større ble han voldsomt plaget med mandlene. Halsbetennelse støtt og stadig. 6 gsnger i løpt av vinteren. 1,5 år gammel fjernet vi mandlene og siden har han vært frisk. Om dette hadde sammenheng med mme kontra mm vet jeg ikke!

MEN begge disse har sovet hele natta fra de var rundt 3 uker gamle.

Har nå ei lita tulle på 1 mnd. Lurer fælt på kordan ting blir å utvikle seg med henne. Foreløpig ser det helt greit ut med amming. Til tider holder hun nesten på å "drukne" fordi melka strømmer på så hun ikkeklarer å svelge unna fort nok! Deilig.

Ble sendt hjem fra føden 3 dagen, og det syns jeg var alt for tidlig. Selv om jeg har 2 barn fra før, så var jeg veldig usikker på dette med ammingen, og slet og strevde for å få det till. Vi kan fortsatt ikke sitte å amme, da får hun ikke i seg nok amt. Våkner etter kort tid å vil ha mer. Når vi ligg å amme sover hun 3-4 timer før hun er sulten igjen!

Dette var bare noen tanker, og mine erfaringer ang forskjellen ,mellom det å ha baby på 80 tallet og nå.