Normal eller gal? Gravid og "i kjelleren"...

[Anonym bruker]

Nå er jeg veldig usikker her, og må bare få ut litt frustrasjon og engstelse.

 

Er til vanlig en oppegående, fulltidsarbeidende alenemamma, rasjonell og rolig, med stort sett godt humør. Så hva pokker er det som skjer? Jeg bare griner. Har permisjon fra jobben for å videreutdanne meg, men får ikke gjort noen ting. Huset flyter. Står opp, får i barna mat og sender dem av gårde, for så å sitte alene i leiligheten og gråte store deler av dagen. Orker ikke snake med noen, tar ikke telefonen når det ringer. Har til tider sterke selvskadings-impulser, men har hittil greid å holde det igjen. Jeg tenker mye på fødselen- altfor mye, tror jeg- har ingen gode erfaringer og gruer meg ekstremt. Husker det som en ydmykende og fryktelig pinig opplevelse, jeg takler ikke å miste kontrollen foran andre og vil helst være helt alene. Ikke bli beglodd av leger og jordmødre eller kjæresten min. Har tvangstanker om at jeg ikke komme til å klare å reise til sykehuset i det hele tatt, men blir værende hjemme alene- til fare for babyens helse. Vil ikke gå på flere svangerskapskontroller heller. Helst vil jeg bare "glemme" alt om babyen fram til den er vel ute og alt er bra igjen. Får ikke sove om natten, og er derfor veldig trøtt på dagtid. Redd for at døgnrytmen skal komme helt ut å kjøre, det kan jeg ikke tillate meg når jeg har eneansvaret for barn.

 

Det har svingt litt i tidligere svangerskap også. Men ikke så ille om dette. Allikevel tenker jeg derfor at det kanskje bare er hormoner, og at det ikke er noe å gjøre med, annet enn å holde ut de siste fire månedene. Holde ut, og skyve tankene mest mulig vekk.

 

Er dette normalt? Eller er jeg i ferd med å tilte helt? Det eneste lyspunktet i svangerskapet er at for hver dag som går, er det en dag mindre igjen. Bortsett fra det er det totalt gledesløst. Heldigvis klarer jeg å "ta meg sammen" nok til at det går rimelig greit med de andre barna, selv om de reagerer på at mamma gråter mye (pleier aldri å gjøre det til vanlig).

 

Og forresten, jeg er kjæreste med barnas far, men vi bor ikke sammen. Han har ikke mulighet til å passe barna. Han er en snill og sympatisk mann, men jeg orker ikke snakke med ham om dette i det hele tatt. Gjør gode miner til slett spill og prater om vind og vær. I de verste periodene, når jeg bare griner, lar jeg bare være å ta telefonen og låser døra. Vil ikke at han skal se meg sånn, og bli bekymret.

 

Dette ble fryktelig sutrete. Beklager. Men jeg lurer altså på om det er "vanlig" å ha det sånn, eller om jeg burde gjøre noe med det. Det siste frister riktignok veldig lite da... er ikke typen til å snakke om følelser i det hele tatt, og er enormt skuffet over meg selv fordi jeg er så svak og elendig. Noen som kan berolige meg med at dette ikke er uvanlig?

 

_MammaMøMedMagefrø_

[Gjest]

Dette er ikke normalt. Få hjelp nå.

Du er ikke sutrete. Det er helt riktig av deg å be om hjelp nå.

Kontakt legen din.. Mye som tyder på at du er deprimert, og det

er derfor viktig å ta tak i dette så fort som mulig.

Legg alle kortene på bordet hos legen din.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for svar- selv om det kanskje ikke var det jeg ønsket å høre aller mest... Det er jo så mye snakk om hormoner, og at det kan fremkalle mange reaksjoner er det vel ingen tvil om. Hvis jeg hadde kunet skylde ene og alene på dette, så hadde jo løsningen vært å bite det i seg og holde ut resten av tiden...

 

Men jeg var jo i utgangspunktet i tvil om mine reaksjoner muligens er over "det nornale", så svaret var egentlig ingen overraskelse heller. Du har vel rett i at jeg må snakke med fastlegen, selv om det virker nærmest uoverkommelig. Har en grei lege, men han er vant til å se meg som en rasjonell og rolig person- ikke den sippende geleklumpen jeg er for tiden. Gruer meg veldig til å måtte ødelegge det bildet.

 

Men det er vel ingen vei utenom, for jeg kjenner at jeg er skikkelig redd for mine egne reaksjoner her, at det skal gå fryktelig galt på den ene eller den andre måten, at jeg rett og slett mister grepet. Og det kan man jo ikke tillate seg når man har ansvaret for barn.

 

I tillegg har jeg jo- når jeg kommer på det- veldig dårlig samvittighet for den lille som ligger der i magen og sikkert ikke har det godt i det hele tatt. Så jeg får prøve å manne meg opp.

 

Igjen, takk for svar.

 

_MammaMøMedMagefrø_

[Gjest]

Hei igjen!

Bare hyggelig, selv om jeg skulle ønske at jeg kunne gitt deg et mer oppløftende svar... Legger inn noe som kanskje kan få deg til selv å vurdere om du er depresiv... Jeg synes dette er en god beskrivelse.

 

Psykolog Lisbeth F. Brudal beskriver en fødselsdepresjon som en uro med søvnproblemer, intense følelsesmessige svingninger, angst, tretthet, nedsatt matlyst, skyldfølelse, aggressivitet, forvirring, selvmordstanker og tvangstanker. Omkring 10 % av barselkvinnene kan få slike reaksjoner. Hvor alvorlig situasjonen blir er avhengig av kvinnens ressurser og mengden ytre belastninger.

 

Lykke til videre!

Klem til deg )

[Anonym bruker]

Takk for klem og for en god definisjon. Jeg ser jo selv at litt for mange av symptomene passer.

 

Det har gått noen dager, og jeg har ikke fått ut fingeren ennå. Litt fordi det er pinlig å innrømme hva som skjer, men mest fordi jeg ikke skjønner helt hvor i systemet dette hører hjemme. Når en depresjon er utløst av et svangerskap, så dreier det seg jo om to ting på en gang. Det ene er svangerskapet og hormonene som hører med, og det andre er depresjonen med mulige underliggende forklaringer. Til vanlig er jeg som sagt relativt harmonisk og i godt humør- men jeg har hatt visse plager tidligere, bla. spiseforstyrrelser, som har sammenheng med andre ting.

 

Det jeg tenker, er at det kanskje blir for mye svangerskap og fødsel for en vanlig psykolog, samtidig som det er for dyptliggende for jordmor (det får være grenser for hva hun skal måtte forholde seg til...) Internettsidene til sykehuset nevner ikke svangerskapsdepresjon med et kvekk, så de har tydeligvis ikke noe opplegg. Så hvor henvender man seg da? Er redd for at det bare blir feil og dumt:-/

 

Hvis noen leser dette og har erfaringer, blir jeg glad for et tips eller to.

 

Handlingslammelsen lenge leve, ehem...

_MammaMøMedMagefrø_

[Gjest]

Hei igjen!

Jeg ville først ha snakket med legen min om dette. Han/hun vil da vite hvor du bør henvises videre. En psykolog takler nok dette fint(men om du ikke har en fra før, så er det vel lang venteliste),

Jordmor har garantert vært innom dette tidligere, så hun kan vel kalles ekspert på området. derfor vet kanskje hun best hvor du kan få hjelp?

 

Du skal ikke skamme deg over dette! Det viktigste er å ta det med rota så tidlig som mulig, slik at du kanskje ikke behøver å gå så lenge med det. Det blir ikke noe bedre etterhvert...

Jeg er ganske sikker på at det står inne her på BIM om fødselsdepresjon. Kanskje det finnes tips her?

 

Lykke til videre )