For dei usikre

[Anonym bruker]

Heisann!

 

Jeg vil bare si noen ord til dere som er usikre! Jeg vil fortelle min historie.. Jeg er så utrolig redd (!!!) for at flere skal få det slik som meg.. (ett helvete etterpå)!!

 

Jeg fant ut jeg var gravid i begynnelsen av juli.. Både jeg og samboeren min hadde diskutert flere ganger at vi ikke var klare, jeg er 21 år og han er 24, begge har fått topp utdanning, og vi har vore i lag i 5 år! Egentlig så hadde jeg veldig lyst på, men våget ikke si det til han.

 

Fordi jeg ikke våget å si at jeg hadde så utroolig lyst å beholde, sa jeg bare at jeg var usikker.. var vell kanskje litt det også, siden jeg har noen fag jeg skal ta opp igjen til høsten pluss noen reiser... men han var egentlig ganske sikker, på at nå passet det ikke så det måtte bli abort..

 

Det ble abort.. fordi jeg var redd.. viste ikke.. følte på en måte jeg måtte for det var det riktige nå for både meg og han.. men mest fordi jeg var redd!

 

Nå griner jeg hver dag(det er 3 uker siden)!! Angrer så enormt!! Begynner å grine om jeg ser en gravid dame, noe på tv osv.. Føler meg så utrooolig egoistisk, for at jeg tok abort BARE fordi jeg var utrolig redd og viste ikke.. Det er virkelig ikke noe grunn en gang!! Jeg liksom bare gjorde det.. som å bli kvitt ett "problem".. noe det ikke var, det var min litte skatt inni der, som allerede elsket meg, og jeg elsket innerst inne han/hun...

 

Nå er dette 3 uker siden, og i ettertid som sagt har jeg grene hver dag, før jeg legger meg osv. Humøret er helt vekke, jeg er liksom bare der.. Samboeren min har jo sett dette og han og er helt i fra seg, og har innrømet i ettertid at han også angrer enormt og er så utrolig lei seg.. Vi gjore en utrolig tabbe.. snakk om god komunikasjon hæ?? Vi har det helt FANTASTISK sammen, men dette kom liksom så brått på begge, at vi ble helt stumme, og ingen av oss vågde å si at vi ville beholde... ganske komisk egentlig.. for ett forhold..hehe....

 

Uansett, nå skal vi prøve på nytt!! Vi er super klare og gleder oss veldig! Men den første lille komer jeg aldri i hele mitt liv til å glemme! Og jeg kommer alltid til å angre og tenke på den!!

 

Dette er selvfølgelig til dere som er usikre og kanskje er i litt av den samme situasjonen som meg... Jeg måtte bare få det ut her, for denne ettertiden har vore helt jævlig!!! Jeg var egoistisk.. slik føler jeg det, pluss 1000 andre ting...

 

Jeg viste ikke om denne siden her, skulle ønske jeg oppdaget den før, så jeg kunne se andre erfaringer og råd her inne, for de som var/er usikre!

 

Bare vær 100% sikker når du tar abort!! 100% IKKE 99,9%!!!

 

 

Ønsker ingen andre å ha det så vondt som det jeg har det!! Det er det verste jeg har opplevd hele mitt liv!

 

 

Klemmer fra KH

 

[Gjest]

Hei!

 

Det var et fint innlegg! Håper det hjelper mange som er å vei til å gjøre samme feilen som du gjorde. Når en blir gravid er det mange hormoner som endrer seg i kroppen, og de forsvinner ikke ved en abort.

 

Har lest en plass at de fleste som velger å ta abort, blir gravid (og beholder) innen to år etter.

 

Håper at du etter hvert kan tilgi deg selv og samboeren din, og legge aborten bak deg, men du må jo bare bruke den tiden som trengs til å sørge.

 

Håper også at du blir gravid igjen snart! Lykke til med prøvingen!

[Anonym bruker]

Hei igjen:)

 

Ja, jeg håper virkelig at ingen gjør den dumme feilen som meg.. Jeg skjønner rett og slett ingenting i ettertid.. hvordan kunne jeg??.. Og hvorfor? Det hadde jo blitt så fint! Men det liksom bare "skjedde"..!! Herreguud.. så dum jeg har vert!!...

 

Tusen takk for fint svar! Trenger slike ting nå... Så håper jeg at dette kan hjelpe noen! Og huske på at hvis det ikke passer nå, når passer det? Det blir så fint når du bare venner deg til tanken! Shokket er jo størst, og helt "forferdelig" men etter en uke eller to, så er det helt fantastisk!! Ta ingen forhastede beslutninger her! For dette er stort! Og en veldig vondt ting og angre på... Spesielt om du er så følsom som meg.. tenker på ALLT!!..

 

Og lykke til til alle sammen videre! Uansett hvilket valg en måtte ta!

 

 

Jeg skal sette i gang og prøve på nytt, og gleder meg mye nå!!

 

KH

[Anonym bruker]

Ja, det er nok viktig å være sikker. Jeg var nok bortimot 100 % sikker da jeg tok abort og har ikke angret en dag siden (dette er snart 7 år siden).

 

Nå gleder jeg meg til å bli foreldre sammen med en mann jeg er glad i og som jeg faktisk vil ha et barn sammen med.

 

Husk at det bare har gått tre uker, dette vil nok gå over skal du se.

 

Lykke til med prøvingen!

 

 

 

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver HI, jeg torde heller ikke si jeg ville beholde. Det kom så brått på, jeg trodde jeg var uansvarlig hvis jeg valgte å beholde. Dette skjedde for ca 3 år siden. Angrer på det idag. Jeg ble gravid ett halvt år etter og venter en til igjen også. Så jeg vil si til andre, våg å ønske barnet selv om det ikke er planlagt. Det er lov å ønske det, det er ikke uansvarlig. Vi er mennesker og vi blir gravide som vi har blitt siden vi kom på jorden.

[Anonym bruker]

Ja, du får liksom bake shokk og blir stum og "uviten".. alt stopper liksom bare opp, jeg gjore noe dumt, uten å virkelig få ut ordene så jeg hadde så lyst og få frem..! Kommer nok alltid til og angre jeg også.. Jeg sliter nå hver dag med å tilgi meg selv, men prøver og se litt frem over, og ta dagene som de kommer, og har veldig lyst og prøve igjen. Det er det jeg virkelig vil nå!!

 

Gratulerer med barn nr 2 og masse masse lykke til videre!!! :) Det har ordna seg kjempe fint for deg!! Håper det gjør det med meg også

 

Til deg oppforbi og! Masse lykke til med beibisen:) Det er så koselig!!

 

 

Klemmer far KH

[Anonym bruker]

Men saken er desverre at veldig få klarer og være 100 % sikker på dette valget!Men som min lege sa til meg:Kanskje du angrer på dette i ettertid, men da må du tenke på at du klarer ikke å se inn i fremtiden!Du måtte ta et valg, og det var det rette for deg der og da!

Jeg har ALDRI angret på det valget jeg tok for mange år tilbake, for jeg trøster meg med at der og da var det det rette for meg, uansett hvordan fremtiden ble!!!

[Anonym bruker]

Ja, du har nok rett i det! Jeg må prøve og slutte og angre, fordet om det ikke er lett! for jeg angrer jo, noe så enormt, og det er jo fordi jeg ikke ville ta abort.. men nå ser jeg frem over.. har kommet over det verste, tror jeg, håper jeg.. skal ut med vennene mine i dag, for første gang siden begynnelsen av juli.. gleder meg litt... Håper jeg klarer og ha det gøy..

Tusen takk for alle innleg.. det hjelper faktisk mye å få ukjente sine ord. Føler meg ikke så alene og dum lenger da..

 

KH

[Anonym bruker]

du har rett i at du må prøve å komme videre. Men det er viktig som HI sier, det er lov å ha lyst til å beholde. Det var det jeg følte jeg ikke hadde lov til. Jeg var uansvarlig da. Det er lov å ta abort uten å angre og det er lov å beholde selv i en håpløs situasjon

[Lukkelukken og bebibror]

Utrolig fint innlegg

 

Håper det ordner seg snart...

 

[Anonym bruker]

tusen takk..

 

ja, det håper jeg også..

[Anonym bruker]

Til KH,

jeg kjenner meg igjen i det du skriver, jeg har opplevd det samme. Greit nok, jeg er noen år yngre enn deg, men jeg har vært igjennom det samme, å tatt abort, men ikke vært helt sikker, og så angret noe fryktelig i ettertid. Det er nå 4 mnd siden jeg tok abort, og fortsatt så tenker jeg på det hver dag, og angrer fryktelig hver dag! kjæresten min også angrer på at han aldri inrømte at han hadde lyst til å beholde det, men frykten og usikkerheten tok overhånd, og det gikk som det gikk.

Vi skal også prøve igjen, snart=)

 

Jeg er glad du skrev dette innlegget, så folk som vurderer å ta abort, eller å beholde det får vite at de MÅ være absolutt 100% sikre på avgjørelsen sin, de må være sikre på at de ikke angrer etterpå!

 

signe

[Anonym bruker]

Hei, takk for fint innlegg! Jeg må dessverre tillegge at det er umulig å väre hundre prosent sikker i en slik situasjon. Hvis jeg skulle ha ventet med å ta en beslutning til jeg var det, så hadde det blitt med å beholde, men det passet rett og slett ikke...

 

Jeg husker så godt hvordan det föltes å ligge på sykehuset og vente på å bli kjört inn og få det 'unnagjort'. Det skar i hjertet, jeg gråt og gråt og sa unnskyld til det lille livet som fortsatt vokste inni meg. Jeg ville innerst inne beholde det. Og det tror jeg at de fleste kvinner vil, men nå har man valget, og jeg valgte å fölge planen min.

 

Hadde jeg ikke gjort som jeg gjorde, så hadde jeg ikke värt der jeg er i dag, og det er jeg veldig takknemlig for. En tanke som holdt meg oppe i den värste tiden rundt aborten var at hvis dette barnet virkelig ville komme til meg så kommer det til å komme. Og vips var jeg gravid igjen litt over et år etterpå!!! Dette er med den samme mannen, og jeg er glad for at vi har gått noen runder etter aborten, for nå er vi virkelig klare begge to til å bli foreldre sammen. Det var vi ikke da.

 

Det finnes ingen oppskrift på hvordan man skal eller kommer til å reagere, men uansett hva man velger så må man kunne stå for valget i ettertid, for sin egen del.

 

Det er trist å höre at folk angrer, jeg gråter innimellom når jeg tenker på det også, men jeg angrer ikke. Jeg kan ikke det, for det vil bli å benekte livet mitt hvordan det er i dag. Jeg er veldig takknemlig for hva jeg har nå. Det hadde jeg värt uansett... Håper dere ikke misforstår.

 

Jeg har snakket med veldig få mennesker om dette temaet, så det var godt å få luftet litt.

 

Til deg som har skrevet hovedinnlegget; du har ikke gjort feil... Du valgte bare en annen vei, og nå vet dere begge to at dere vil. Og jeg vet at det å gå inn i en önsket graviditet er mye lettere enn en uventet. Da får man tid til å glede seg over det fra starten av! Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Hei igjen!

 

Og tusen takk for fine ord og meninger! Lenge siden jeg har vore her inne nå. Har vore ute og reist litt for og komme på bedre tanker.. Og kan vell ikke si at det har hjulpet meg stort.. Tenker fortsatt på det hver dag, og er nå bare kjempe sinna på han. Har funnet ut at jeg skal skylde allt på han.. stakkaren.. Og vet virkelig ingenting lenger hva jeg skal gjøre osv. Mer lost en ever er jeg nå. ødelagt! og veldig sliten av å tenke på det hele tiden og å gå å deppe! Jepp, jeg har det virkelig ikke bra. Og han stakkaren aner ikke hva han skal gjøre, for uansett hva han gjør, så er det jo "galt" i mine øyner.. vanskelig å forklare, men slik er det. Og jeg er fullt og helt klar over at det er jeg som er teit her. Men klarer viiirkelig ikke å ta meg sammen!.. Da jeg var i USA, så jeg ett skilt der det var ein baby inni mammas mage, 10 uker på vei eller noe, der babyen sa: I love you momy, pleas, dont take me away.. Og der knakk jo jeg totalt sammen, og får aldri det skiltet ut av hodet mitt!! Kjenner hjertet mitt bare vrir seg når jeg tenker på det! Og synes det er så feil og bare "lage en ny baby", som om det skulle hjelpe nå.. plaster på såret liksom, nei, det er så uretferdig!! Og nå synes jeg bare at alle rundt meg blir gravide.. Livet er hardt for tida, og kanskje for mye syting fra mi side.. jeg vet ikke... Men jeg håper virkelig at når ting nå har fått roet seg litt, at ting og tankene blir bedre. Kjæresten min har verfall STOR tålmodighet med meg! Den skal han virkelig ha!! hehe... Jeg håper jeg kommer sterkere ut av dette, og at dere andre angrede gjør det også! Dette er virkelig en erfaring, det må jeg si... ikke at jeg ønsket den...

 

Og til alle dere usikre der ute, som hun sa oppforbi, du er nok aldri 100% sikker, men følg hjertet ditt/magefølelsen din! Det vet best! Ikke la noen ta valget for deg! Dette er ditt valg og din avgjørelse. Det er ikke alltid "lettest" å ta abort, for det kommer en tid etter også, og den kan virkelig ikke bli lett for noen av dere! For meg ble den 100 ganger verre! og nå. 4 mnd etter er det som verst.. Nå kommer det bare enda mere fortvilelse, synspunkter og følelser frem.. Begge angrer bittert, og jeg har aldri sett han gråte mere, han som var "100% sikker" på at det var eneste utvei, pga utdannelse økonomi osv.. Dette har ødelagt verfall for oss.. nå snakker jeg så klart ikke at dette vil skje alle, men det skjedde for meg..

 

Gu for ett langt og rotete innlegg.. hehe.. men håper dere forstår litt hva som fåregår oppe i det rotete rare hodet mitt.. vet en som ikke er helt sikker hverfall.. hehe... huff...

 

Nei, jeg får legge meg, prøve å bli meg selv igjen! Må virkelig si det hjelper dette her, å få lufte tankene her inne! Igjen, tusen takk til alle som har gitt meg råd, ord og gode tanker her inne! Det er så godt og få tilbake tanker enn fra kun de rundt meg..

 

Tusen takk!!

 

Klemmers fra KH

 

 

ps. Om vi skal prøve på nytt igjen nå med en gang er jeg ikke lenger så sikker på.. Jeg må virkelig få hodet på plass igjen, og bli happy.. ikke ett tullete nervevrak som jeg er nå! MEN, jeg håper viiirkelig at den tiden kommer snaaart!! For jeg gleder meg virkelig, og kan nesten ikke vente:) KLEMMERS!!! <3 <3 <3

[Anonym bruker]

Hei!

Synes absolutt ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du tok abort. Kanskje var det det rette akkurat i det øyblikket. Og du får ikke gjort noe med det. Gled deg over at dere begge føler dere klare nå og så håper jeg du blir gravid igjen snart! Hvis du ikke allerede er det da...

Lykke til!

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Ikke døm deg selv så hardt!!! Det verste er dersom man ikke klarer å akseptere noe som alt er skjedd, det kan ikke gjøres ugjort. Og et nytt barn vil ikke alltid klare å dekke opp for et annet man ikke fikk. Hva med å bruke tiden til det du kan før dere er satt med barn. Bli ferdig med skole og få jobb. Og ikke minst som du sier, komme ovenpå igjen. Barnet vil komme og det er mange mange før deg som har gjort samme valg og angret. Men dersom man aksepterer vil kanskje ting bli levelig.

 

Hva med å få en eller annen å snakke ut med? Så du får bearbeidet sjokket? Det er alltid lettere i etterkant å tenke at man skulle handlet annerledes mend et er allikevel en grunn til at ting er skjedd..

 

masse lykke til. Håper virkelig at ting ordner seg og du får forsonet deg med hva som har skjedd.

 

Kjempefint at du skriver et innlegg som dette her forresten. Må jo være godt for andre å lese om tiden etterpå også. Og andres erfaringer. Bruk forumet som hjelp, syns du er flink til å¨beskrive og sette ord på det hele. Men jobb litt med deg selv og forson deg;)

[Anonym bruker]

Så trist lesning. Lykke til alle sammen.