Gå til innhold

Fødselshistorie...


Anbefalte innlegg

 

22:55 12.07.2007

Klokken er 24, og jeg resignerer nok en gang og står opp av sengen. Slik har det vært mange netter de siste to månedene;det er urolige ben og armer som gjør at jeg ikke får sove. Halsbrannen har også vært plagsom, så ille at jeg har kastet opp på det verste. Det sies at om en har mye halsbrann i svangerskapet, får barnet en bærer mye hår... Jeg vet ikke om det har noe å si, men jeg har hatt gode drømmer om den nydelige jentebeibien min, at hun har store øyne og masse hår..

Jeg har vært i mitt livs form under dette veldig ønskede svangerskapet, og er forundret over at jeg klarer meg med så lite søvn som jeg gjør. Det er som om jeg er en uutømmelig brønn av overskudd og livsglede, og med all verdens tålmodighet i forhold til det som skal skje.

Denne våkenatten er annerledes enn de andre. De siste to nettene har jeg hatt modningsrier som har dabbet av for å stanse helt opp på morgenen. Nå har jeg en forventning om at riene skal få overtaket og at jeg endelig skal få møte jenta mi. Jeg prøver å dorme litt på sofaen, men søvnen finner meg ikke. Jeg begynner å skrive opp tidsintervallene på riene. Timene går og det er ikke noe system på riene mine, bortset fra at de blir sterkere og vondere. Fra klokken 03 må jeg henge over en lenestol når riene ruller innover kroppen min. Det hele er vakkert midt i smerten. Barnet er aktivt selv under riene og akkurat nå består natten av henne, meg og fødselsarbeidet vårt.

Klokken blir halv seks, og jeg går inn til mannen min. Han rister søvnen av seg og går for å ringe sykehuset. Han er så rolig der han saklig informerer og forteller om natten min. Vi har en times kjøretur foran oss, og halv sju sitter vi i bilen. Det virker som om bilkjøringen stimulerer rieaktiviteten, de er hyppige og vanskelige å håndtere i bilsetet.

På sykehuset blir vi tatt godt i mot og gjort klar for undersøkelse.

En student spør om lov til å få kjenne på meg under kyndig veilledning av jordmor. Hun er konsentrert mens hun leter med fingrene sine inne i meg. Jeg tror det er fire cm. sier hun. Jeg får beltet rundt magen for å måle rieaktiviteten, men å ligge på rygg er ikke gunstig for meg. Riene dabber av og er ikke sterke, selv om det er aktivitet hele tiden. Jeg blir skrevet inn og får sakene mine inn på rommet jeg skal ha. Jordmor og student ønsker lykke til, det er vaktskifte og min kjære og jeg går for å spise litt.Etterpå tusler vi i korridoren og småprater mens jeg kjenner at riene igjen begynner å øke på. Klokken 10 kommer jordmoren som skal føge oss gjennom det hele. Hun undersøker meg og punkterer samtidig vannhinnen. Jeg blir forbauset over at jeg ikke kjenner noen form for lettelse i magen. Jeg får på nytt målt rieaktiviteten, men etter 20 minutter er det bra, jeg vil opp og gå! Jordmor virker fornøyd med det og gjør klart til at jeg kan benytte meg av dusjen som smertelindring. Dusjen har en helt utrolig effekt! De varme strålene skyller over mage og rygg, jeg kjenner riene komme, men de gjør ikke lenger vondt! Det blir dampende og varmt inne i dusjen, og jeg er så inderlig trett, hodet bikker stadig ned mot brystet mitt. Jeg sitter i nesten en time og er temmelig groggy når jeg går ut av dusjen. Riene blir straks mer merkbare. Jeg puster meg gjennom dem og prøver å slappe av i bekkenet. Det er vanskelig, kroppen har lyst til å spenne seg mot smertene. Mannen min masserer ryggen min og støtter meg. Jeg må i dusjen igjen, men etter 20 minutter har jeg fått nok. Mannen min henter jordmor og sier at jeg er klar for noe smertelindrende. Jordmor ser at jeg har det vondt og sier at vi skal inn på fødestuen der jeg skal få lystgass. Klokken er 14 og jeg har fremdelses bare fire cm. åpning. Jeg er spent på lystgassen, har prøvd det en gang før uten å bli så veldig overbevist om effekten, men det er mange år siden nå.. Jeg tar noen dype drag i masken og blir lett som bomull i hodet mitt og deilig ruset. Gassen tar faktisk toppen av smertene! Nå blir det hele veldig intenst, riene bombaderer kroppen min i ett sett, jeg får ikke skiftet stilling før en ny er i gang. Jeg henger litt i en prekestol for å hjelpe barnet nedover, men må raskt tilbake til sengen og lystgassmasken. Min kjære holder i masken hele tiden, jeg klamrer meg til den mens jeg klemmer den andre hånden hans til den hvitner. Når jeg ber om å få økt mengden lystgass gjør jordmoren feil og øker oksygenmengden i stedet med tilsvarende reduksjon av lystgassen.Jeg blir helt i fra meg og kjenner at jeg holder på å miste kontrollen. Jeg kapitulerer og ber tynt om å få epidural, men får beskjed om at det er alt for sent! Jormoren finner ut av lystgassen, samtidig som jeg kjenner et begynnende rop starte langt inne i kroppen min for så å presse seg ut gjennom masken. Jeg kjenner ikke denne kvinnen eller de gutturale ropene, jeg er helt fjern av smertene og vil gi opp. Jordmor ber meg om å sende ropene ned i kroppen og mot rumpa, at det er pressrier jeg har og at jeg må jobbe med dem. Hun ber meg kjenne med fingrene for å kjenne barnets hode, men jeg kjenner ingenting. Jeg får det for meg at jeg blir lurt, at det er for at jeg ikke skal gi opp, så ferdig er jeg. Jeg trykker på og roper inn i masken mens jeg har blikket boret inn i min manns blikk, jeg kjenner selv at jeg ordløst trygler ham om å hjelpe meg. Det gjør han gjennom å se meg stødig i øynene og forsikre meg om at beibien vår snart er her!

Jeg oppmuntres og drives fremover, jeg skjønner ingenting, jeg har bare vært på fødestuen en liten stund!? Jeg har født før, og de fødslene strakk seg over mange timer. Jeg får sterk saft og blir vasket på ryggen med kald klut, jeg registrerer det knapt, men det har nok sin effekt på moral og krefter. Jeg kjenner at nå gjelder det og bruker alt av krefter mens jeg stadig blir oppfordret til å presse på. Det kjennes ut som om rumpa mi skal sprekke da jenta mi presser seg hele veien ut på en ri, og med navlestrengen to ganger rundt den ene foten sin, som om kroppen min ikke helt vil gi slipp på henne. Hun skriker og fekter med armene sine og jeg har henne straks på magen min. Der ligger hun mens jeg får sprøyte i låret og etterbyrden fødes. Morkaken er vakker og veier hele 750 gram, navlestrengen er 80 cm. Jordmoren sier at barnet vårt har hatt gode vekstvilkår.

Jeg er fryktelig sliten og veldig lykkelig og vet ikke helt hvordan jeg skulle ha klart dette uten den gode mannen min. Jeg har gått fra fire til ti cm.åpning på en time for så å presse i en halv time, det er derfor riene og smertene har blitt så intense. Samtidig er jeg stolt over jobben jeg har gjort!

Laurine kom kl.15.37 og var 54 cm.lang og 4520 gram.

Hun er søt og rar og har store øyne og masse langt hår!

Dukkedeisi,

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/10152239-f%C3%B8dselshistorie/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...