Da vi fikk en gutt i vår lille familie :)

[Gjest]

 

18. januar kom Bjørn Fabian. Litt treig med å skrive hehe....

 

Om morgenen 17. januar kjente jeg at NÅ skjer det snart noe! Endelig! Termindato var 22., men jeg var drittlei av å være en vindskeiv flodhest.

 

Herren i huset skulle være borte hele dagen, så jeg la meg på senga og leste og halvsov, og håpet at guttungen holdt seg i ro der inne til pappaen hans kom hjem.

 

Utpå kvelden kom min kjære, og han lyste opp da han så den irriterte rynken mellom øyenbrynene mine.

 

"Har du vondt?" gliste han.

"Jepp."

"Dritkult!"

 

Kynnere ble til noe som minnet mistenkelig om veer utpå natta, og den stolte pappa ringte føden. Men de ba oss vente. Så jeg vralta rundt på soveromsgulvet og peste en times tid til, men da fant vi ut at NÅH! Nå drar vi!

 

På sykehuset var de kjempehyggelige, og snart satt jeg med sånn måledings rundt vommen og leste gamle blader. Min bedre halvdel var en herlig kombinasjon av forventningsfull, livredd, stolt og hyper....

 

Det bar inn på Selve Rommet ganske kjapt - jordmora som undersøkte meg meldte om fire cm åpning og hadde mistanke om at det var en travel baby under det stripete mageskinnet mitt.

 

Det er mye jeg ikke husker. Alskens målinger og koselige sykehusfolk, min kjære som bælmet kaffe og savnet røyken - alt bare fløt sammen i ei suppe mens veene sto på.

 

Til og begynne med hadde jeg ambisjoner om å kopiere suksessen fra forrige gang; holde meg oppreist så lenge som mulig og få hjelp av tyngdekraften. Men det kunne jeg bare glemme!

 

Istdet ble det lystgassinhalering og masse banning på kne i senga hehe.

 

Vannet gjorde ikke mine til å ville gå, men akkurat da jordmor sa "nå må vi nesten ta det" sa det SPLOOSJ, og hele senga blei klissblaut.

 

"Så ekkelt!" vrælte jeg. Og spøy ned puta mi.

"Motbydelig!" sutret jeg, mens snille pleieren tørket spy.

 

Epidural. Finnes det er vakrere ord å få høre når korsryggen holder påå sprenges i filler?

 

Nåledama klarte ikke finne årene mine. Både den blivende pappa og jeg prøvde innstendig å forklare at det ikke var vits i å prøve på armene mine, men neida. etter ørten forsøk ga hun seg. "Tror vi må sette den i foten." No shit da?!

 

Så var det selve epiduralen.

"Sitte stille nå," fikk jeg beskjed om, og prøvde å ikke brette meg selv i to når veene kom. Det gikk heldigvis fort å sette herligheten, og ikke tok det lang tid før den begynte å virke heller

 

Derfra tok det kanskje 20 minutter, og så var det visst alvor! Jeg kunne kjenne at en diger basketball befant seg rett innenfor åpningen, og nå begynte panikken å komme...

 

"Å ta i!" oppmuntret jordmor.

Jeg tok i. Men angret med en gang! Og dermed sto denne hersens basketballen bom fast i åpningen, og jeg hylte som en slakteklar gris!

 

"Det går jo ikke!" jamret jeg.

"Joda," lo jordmor hjertelig.

"Ikke f@£n om det gjør!" drev jeg på.

 

Cd-spilleren sto på i bakgrunnen, med musikken jeg selv hadde plukket med meg hjemmefra. "You make pretty daisies, pretty daisies" sang Tori Amos, og jeg tenkte bittert at "daisien" min ikke kom til å være mye "pretty" etter dette!

 

Jeg grep tak i min lykkelig glisende kjæreste og trakk trynet hans ned inntil mitt.

"Det her funker ikke i det hele tatt!" hveste jeg. "Tissen min kommer til å RYKE, for helvete!!"

Men han gliste bare enda breiere og sa at nå var jeg søt.

 

Og så, plutselig, kom en ekstra jævlig rie, og endelig løsnet det! Magen sakk sammen som en tomsekk og hele kroppen trakk et lettelsens sukk som skjøv lillegutt ut i friluft.

 

Alt vondt ble glemt! :oD

 

Brått var verden et helt fantastisk sted å være, og en liten bylt lå i favntaket mitt, med sin pappas hender vantro kjærtegnende over den lille kroppen. Lille dunungen.

 

Fabian veide 4150 gram og målte 50 cm

 

 

 

 

[Firkløvern]

Gratulerer på etterskudd!!! Morsom historie;-)