Samtale om fødsel på sykehuset

[chianti70]

Ja, da var dagen her som jeg har hatt blandede følelser for. Hva var resultatet av undersøkelsen av bekken og hvordan skulle vi planlegge fødselen legen og jeg.

Bekkenet mitt har mål innenfor normalen!!! Jeg er så lettet, men... Kan ikke klare å føde barn som nærmer seg 5 kg, men det tror jeg ikke at jeg får heller. Forrige mann var 3310 og han kom på overtid. Den gangen måtte jeg settes i gang to uker over UL-termin, men etter at jeg hadde forsøkt å føde han endte det hele i akutt keisersnitt. (Trodde inntil i dag at det hadde vært hastekeisersnitt, men definisjonen er vel kanskje ikke det viktigste.) Hodet hans festet seg aldri og han var en stjernekikker. De måtte hente han ut fra nede i bekkenet og panna hadde fått en noe merkelig form etter trykket der nede, men det rettet seg raskt etter fødselen.

 

Denne gangen vet jeg fremdeles ikke så mye mer etter dette legebesøket på sykehuset annet enn at jeg har normale bekkenmål, for jammen ser det ikke ut til at det blir en stjernekikker til! Vel, håper fortsatt at han ikke vil holde nesa i sky da. Mye kan fortsatt skje frem til fødselen. Er 34+2 på vei og skal til ny UL i uke 37 for å se om han har tenkt til å bli litt mer ydmyk og legge ned haka litt så bakhodet kan være rambukken ut!

Er han fortsatt en stjernekikker i uke 37 skal vi vel diskutere dette, men tror nok at jeg blir gående frem til termin før noen avgjørelse blir tatt. Det er i grunn greit. Vil jo gjerne føde normalt om det er mulig, og det er bra om barnet blir så stort som mulig - håper bare at det ikke blir et nytt akutt keisersnitt! Det tok så lang tid å komme seg sist gang...

 

Men det var jo herlig å se ham igjen da! Han har perfekte mål og veier ca. 2.300 g som jo er perfekt for alderen. Han er jo bare deilig! Svømmer rundt i 14cm (?) fostervann, normal mengde. Han har det bra, sa legen. Denne UL'en hadde en voldsom virkning på meg, og jeg måtte gråte litt på vei hjem. Tenk så heldig å få oppleve et så lite menneske i magen sin som er så perfekt! Priviligert er jeg!!!

 

Ville bare dele dette med dere! Klem fra

[nungo]

Fint at du blir fulgt opp, men jeg skjønner det gir en viss uro ikke helt å vite om det kommer til å gå greit. Det er jo ennå god tid for han å snu seg rett vei.

 

Om det kan hjelpe litt, kan jeg fortelle at min svigerinne har vært gjennom noe tilsvarende. Førstemann var stor og lå seteleie, men legene insisterte på at hun skulle føde vaginalt. Vel, det ente også med akutt keisersnitt midt i fødselen. det var en veldig barsk opplevelse for henne og det gikk mange år, før de fikk nestemann. Hun har nå fått to barn på helt normal viss etter det.

 

Lykke til!

[chianti70]

Takk, for lykkeønsker nungo! Jeg må innrømme at jeg er litt urolig, kanskje fordi jeg ikke vet helt hvordan jeg skal forberede meg. Og så vil jeg jo gjerne være der for storebror også når vi kommer fra sykehuset.

Og ja, det var en barsk opplevelse for meg med akutt keisersnitt. Alle på keisersnitt debatt-sidene er opptatt av selve operasjonen ved et planlagt keisersnitt, og det er jo forståelig, men jeg følte meg snytt for noe av opplevelsen ved å bli mor. Det tok jo lang tid før jeg kom til meg selv og fikk se han, og da jeg endelig fikk se den lille nydelige gutten hadde jeg ikke krefter til å løfte han opp engang og ikke kunne jeg holde øynene oppe lenge heller og ble nesten glad når det kom en sykepleier for å spørre om hun kunne ta han med ut på barnerommet. Jeg elsker ungen min over alt på jord og morsfølelsen kom fort, men føler meg likevel litt snytt. Men, men det er over og alt er bra, men vil gjerne få oppleve noe annet med neste mann da.

 

Jeg er både glad og litt skremt av å tenke på en vaginal fødsel. Tenk om jeg tar en feil avgjørelse nå da ved å prøve å gå i normal fødsel og det skjer noe galt. Samtidig har jeg blitt lovet ordentlig oppfølging og det beroliger jo. Dette skal nok gå bra!

 

[nungo]

Ja, det skal nok gå bra :-) og du er i trygge hender, vet du. Jordmoren og legen lar deg ikke ta en "feil" avgjørelse kan du være sikker på, og du og babyen blir jo overvvåket hele tiden. Jeg skjønner godt at du er lei deg for å ha gått glipp av en god fødseslopplevelse, men det kan jo bli denne gangen. Det skulle jo være usannsynlig uheldig om du skulel oppleve samme dramatikk som sist; tror ikke det skjer ofte, så du har nok vært gjennom din del av og mere til.

[Sweet tooth]

Kjære Chianti, så herlig at alt ser så bra ut med den lille (gutten?) inne i magen din- Håper han legger seg litt annerledes før fødselen, du har jo flere uker igjen sannsyneligvis, så mye kan skje! Blir spennende å høre hva legen sier på 37 ukers kontrollen.

 

Så spennende at du også nærmer deg målstreken. Det er bare så utrolg godt å ha fått barn nr 2, alt kjennes så mye lettere denne gangen, både amming og nattesøvn går mye bedre. Og det har gått veldig fint for storebror (så langt) å tilpasse seg den nye situasjonen. Vi er utrolig lykkelige og føler oss veldig priviligerte som har to friske nydelige barn... :-) Snart er det deres tur!

 

Klem,

[chianti70]

Snufs! Så fint du beskriver det Sweet tooth! Ja, snart er det vår tur. "Bare" drøye 5 uker igjen til termin. Vi gleder oss veldig til å møte lillegutt! Vi er også spente på hvordan det vil bli for storebror. Han er veldig opptatt av babyen nå og titter stadig inn i navelen for å se om han kan se han.

Jeg kjenner ofte på lykkefølelsen av å ha et friskt barn, da jeg tror jeg har fortalt at vår lillegutt er hjerteoperert. Jeg vet at det ikke er en selvfølge å ha friske barn og blir ofte overveldet av taknemmelighet for at alt har gått bra og at han er frisk nå både til sinns og i kropp.

Gleder meg til en annerledes barselstid denne gangen hvor jeg skal få til både amming og noen timers søvn uten så store bekymringer og avbrudd med medisinering. Alt ser så bra ut denne gangen og jeg gleder meg så veldig!

 

Flott at det går så bra med dere! Hva har dere gjort i forhold til sjalusi hos storebror?

 

Kjempeklem tilbake!

[Sweet tooth]

Så utrolig bra at storebror er blitt helt frisk. Det må ha vært en forferdelig påkjenning forrige barseltid med medisinering, operasjon og bekymringer...det er utrolig godt at han er blitt frisk som en fisk og at alt ser bra ut med den lille i magen!

 

Når det gjelder sjalusi tror jeg det hjelper å snakke endel om det å bli storebror i forkant..forbrede han, at det ikke er bare enkelt å få en baby i huset osv. Forelle hva babyen gjør og ikke kan gjøre mv. Vi leste litt bøker, bl.a. "Emma får en lillebror" som viser at en kan bli sjalu osv- og gjør det legitimt for barnet å føle det. Så også på video av han selv som liten baby. Vi passer på at både jeg og mannen min får alene-tid med storebror slik at det ikke blir så stor endring for han, i tillegg til at vi viser og sier hvor stolte og glad vi er i han - slik vi alltid har gjort- lar han være med på stell av lillebror osv, og roser han for at han er flink til å hjelpe oss med lillebror osv. Så langt har alt gått kjempefint, han er veldig naturlig omsorgsfull mot lillebror, henter smokken hans hvis han gråter, synger litt for han osv. Han blit mer og mer interessert i å ha han litt på fanget osv. Har faktisk ikke merket noe sjalusi ennå, men regner med at det kommer. Han er jo i trassalderen nå, så vi har jo noen utfordringer innimellom, men det har ikke blitt mere etter at lillebror kom. Håper det fortsetter slik, og at det blir like enkelt for dere. Alle barn er forskjellig, og det er selvfølgelig ikke noe nederlag om barnet viser og føler sjalusi, det er jo bare naturlig og skulle bare mangle når tilværelsen blir så endret- men det er jo selvfølgelig godt for alle parter dersom det blir minst mulig av det :-)

 

Klem

[chianti70]

Takk, for gode råd! Dette skal jeg jammen skrive ut og benytte meg av! Vi hadde besøk i helgen av bl.a. et tvillingpar på to år. Jeg fikk ikke løftet eller vist disse to oppmerksomhet uten at gutten vår ble sjalu. Jeg har begynt å bli bekymret for hvordan dette skal gå.

Vi snakker om at han skal bli storebror og han virker veldig opptatt av det selv også. Han ser på bøker om babyer og vi ser på film av han selv da han var baby. Vi har snakket om at babyer ikke kan alt det han kan og at babyen vil trenge oss veldig alle sammen når han kommer.

Vi har fortalt gutten vår at vi er veldig stolte av ham og at vi kommer til å være like glad i ham selv om vi også blir glad i lillebror. Likevel har han en periode nå som han leker baby, klenger voldsomt og er veldig opptatt av at jeg er hans mamma.

Vi har snakket om at han kan hjelpe oss med stell av babyen og at han skal hjelpe til med å trille og leke med babyen osv.

Vi har også planlagt å sette av "alene-tid" sammen med han, men å lese den boka "Emma får en lillebror" tror jeg er en veldig god idé. Gutten vår vil være 4 år og 5 måneder når lillebror kommer, og vi har allerede snakket om ulike aktiviteter vi skal gjøre med storebror når lillebror kommer. Fotball, svømming osv.

 

Jeg har kanskje vært for "snill" med gutten vår i og med at han er hjerteoperert og det å legge sterke begrensninger/grenser rundt han ikke har vært førsteprioritet. Jeg forsøker å bli strengere med ham, men han vet hvilke knapper han skal trykke på for å få viljen sin, og noen ganger er jeg for sliten til å holde igjen. Nå skal og må det bli andre boller nå som jeg må fordele meg mer, og mye av tilpassningen til det å ha en baby i huset betyr nok også litt mindre frie tøyler for storebror.

Vel, vi får ta en dag om gangen og et problem om gangen, og så får vi gjøre så godt vi kan.

 

Så bra, Sweet tooth, at du ikke har forlatt oss her på Bim helt, selv om du sikkert er over på Dib nå! Takker!

Klem

[Sweet tooth]

Hei igjen, Chianti

 

Dere høres jo ut til å gjøre alt dere kanfor å forbrede storebror på den nye tilværelsen, og det vil dere helt sikkert nyte godt av når babyen kommer. Fint at han er fire år så det er lettere å prate med han om det som skjer, og hvordan han har det. Tror det er veldig vanlig at de leker litt baby og blir litt mer klengete for å forbrede seg på alt som skal skje. Jeg tror det kommer til å gå fint med dere, jeg. En må jo regne med litt reaksjoner fra søsken, og det er jo bedre at de viser at de ikke har det helt bra enn at de lider i stillhet. Jeg kjenner meg også igjen med at det er vanskelig å være "streng"/kosenkvent med de store barna når en er sliten og gravid...og at de ofte tester ut grensene våre...:-) Det er som du sier ikke mulig å gjøre noe annet enn å ta en utfordring om gangen og gjøre så godt en kan- og (forsøke å) være fornøyd med det :-)

 

Vi snakkes!

 

Klem