99,8

[Gjest]

 

Det var min kroppsvekt igår kveld.

 

Det er 200 gram fra 100 kilo det *grøss* Og når man er 169 cm høy, er ikke 100 kilo det mest kledelige man kan bære på....

 

Jeg hadde et mål - gå ned fra 94 til 80 før august. Kan vel trygt konstantere at det gikk i dass...

 

Hvorfor må hver lille kilo jeg mister erstattes med angst?

 

Det er det samme hver jævla gang; vekta viser et par kg mindre, jeg får noia og burer meg inne og trøstespiser.

 

VIL IKKE LEVE SÅNN!

 

Jeg er så redd at enda flere minner om faren min skal komme ramlende ned i hukommelsen min når jeg går ned. Jeg vil ikke at kroppen min skal minne det minste om slik den var da han ødela meg. Jeg vil ikke syns.

 

Samtidig er jeg jo glad i livet mitt. Det er godt å leve, når jeg tør. Jeg vil ikke gjemme meg i beskyttelsesflesket mitt, for f@£n!

 

Og mellom de to ytterpunktene vipper jeg.

 

Vektøkning = deppa

Vekttap = angst

 

Fuck it.

 

Det er dessverre enklere å være deppa enn å ha angst. Ikke at det er så himla stas å være deppa, men det er iallfall lettere å takle enn angsten.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal orke å røske skikkelig tak i det faren min gjorde mot meg. Jeg har sakte men sikkert tatt alt det andre, men denne biten...blir kvalm ved tanken.

 

Hvordan lever man videre, om man får den endelige bekreftelsen fra hukommelsen på at ens far lå med en?

 

Hvordan skal jeg kunne se på meg selv som en hvilken som helst annen, verdifull person, om jeg tar det som har hendt inn over meg?

 

Og samtidig; uten å ta det inn over meg og jobbe med følelsene rundt det, blir jeg aldri kvitt denne faenskapen.

 

Jævla enkelt opplegg! *grrrrrrr*

 

Men den som gir seg er en dritt.

[Anonym bruker]

Hei.

For det første, det du har opplevd får jeg frysninger av langt nedover ryggen. Det er noe som hadde satt dype spor i alle og enhver. Tenk at en person kan ødelegge så mye. TRAGISK!!!

 

For det andre, jeg håper du har noen rundt deg som du kan prate med og at du har proffesonell hjelp.

 

Jeg har ikke opplevd det du har opplevd, men jeg har 100% forståelse for at du sliter. Selv om selvfølelsen er i kjelleren må du huske på at du er en VERDIFULL PERSON. Fullt ut. Det din far gjorde med deg er sikkert forferdelig vanskelig å bare legge bak seg, men det hører fortiden til, du har selv valget om du vil la deg rive med lenger ned i dypet eller om du vil prøve å karre deg til overflaten. Det er sikkert ikke enkelt ,som sagt, men likevel.. Vil du la din far ødelegge hele livet ditt??

Har han ikke ødelagt nok allerede? Jeg håper du har proffesjonell hjelp som kan helpe deg til overflaten, det er veldig vanskelig -hvis ikke umulig å ta den kampen alene.

 

Håper eg har vært litt til help... Føler med deg!!!

 

Stor klem fra meg...