sorry hvis dette innlegget er veldig upassende her inne, men trenger bare støtte far dere! =(

[GRAVIDMedNr2*FØDEKLAR*]

Kan jeg spørre dere om noe?

 

Hadde en Ma for ca 2 og en halv uke siden, trist første gang jeg var gravid. Samoeren min på 28 var veldig glad for at jeg var gravid, spurte han hvis det skjedde noe med den lille om vi skulle lage en ny en og han svarte ja selfølgelig. Men nå så sier han at han vil vente i noen mnd og at han ikke bryr seg om det som gikk galt med ungen våres =(. Går bedre med meg nå, men er bare så lei meg for at jeg gledet meg til å bli mamma og ikke kommer til å bli det på lenge enda.

Som jeg sier til samboeren min så er det ikke bare å lage et barn i den mnd du vil, tar jo som regel litt lengere tid enn som så.

 

Vi har det bare økonomisk tjener ca 1,2 mil i året og har det bra sammen, samboeren min sier at han vil ha barn før han bli 30. Det er jo ikke bare han som kan bestemme når vi skal barn. han jobber jo ganske mye og fler meg bare så alene etter det som skjedde

 

Skjønner ikke hva problemet med å prøve å lage barn er hvis vi uansett skal prøve om noen mnd?

 

Det værste med å miste, var ikke det å miste selve ungen fordi hadde aldri sett et foster inni der uansett,men at alle rundt oss hadde gledet seg så utorlig mye til å bli besteforeldre osv! Var jo selføgelig jævlig å vite at det som skulle være ungene våres ikke ble noe av inni magen. Var forresten tvillinger jeg skulle ha!

 

Mistet i 10 uke, hadde begynt å få mage og en brun strek fra navlen og ned!

 

Bryr meg ikke og blir ikke kjempe lei meg bare fordi jeg ser en annen kvinne har mage og er gravid. Jeg er lei meg fordi jeg hadde gledet meg så ufattelig mye til å bli mor og vite at jeg har en så god far til ungen =)!

 

Vil så utorlig masse lage et barn med Kjæresten min og stifte familie med han.

 

Uff sorry at dette innlegget kanskje ikke passer inn her.

 

Håper jeg snart kan logge meg inn her igjen med en bra start og en lykkelig slutt=)

 

 

takk at du gadd å lese!

 

 

Lykke til alle jenter!..

 

 

[Angie77]

Kanskje det gikk mer inn på samboeren din enn han vil innrømme? Jeg hadde en SA rundt påsketid i år og opplevde at samboeren min var enormt støttende og ikke visste hva godt han skulle gjøre for meg. Alt handlet liksom om meg og hva han kunne gjøre for meg (uten at jeg krevde det, det var bare den måten han trodde at det skulle gjøres på). En natt ingen av oss fikk sove sto vi opp, satt oss i sofaen og tok oss en lang prat. Da viste det seg at han var forferdelig lei seg for det som hadde skjedd, men ville ikke si det til meg fordi han var redd jeg skulle føle det var min skyld, etc. Han var like redd som meg for at det skulle gå galt igjen, og redd for hvordan både han selv og jeg ville takle det.

 

Nå er jeg 7 uker på vei og vi er så jævla redde for å miste det at du vil ikke tro det. Men vi vet at vi vil takle det dersom det skjer, og vi vet at det vil være verdt det:)

 

Tror jeg ville tatt en ny prat med han, jeg:) Ønsker deg iallefall masse lykke til:)

[el destino]

Tror nok hendelsen gikk veldig hardt inn på din samboer også selv om han ikke gir uttrykk for det.

Min kjæreste var veldig opptatt av og støtte meg da vi mistet i uke 20 i januar i år. Så han ble på en måte helt glemt ser jeg nå. Han ga uttrykk for det en natt da vi snakket om hva vi skulle gjøre i fremtiden.

 

Nå er jeg gravid igjen:-) Og vi er ikke samme sted. Jeg skal hjem til Norge om en måned og han er igjen alene i Mexico. Men kommer etter. Men han er fortsatt redd alt ikke er som det er og at noe skal skje. Men nå har han fått alle papirer fra legen på spansk og snakket med min lege så nå vet vi begge at alt ser normalt ut.

 

Forsøk og snakk med din samboer igjen, er sikker på at han sitter inne med masse som kanskje burde komme ut.

Lykke til:-)

[GRAVIDMedNr2*FØDEKLAR*]

hmm som dere sier at hendelsen gikk inn på samboeren min virkler virkelig ikke sånn. han sier at han ikke har noe forhold til noe som han ikke har holdt i hånden osv :S

 

Fortiden har han begynt i ny jobb å tenker kun på jobben osv :S dessutenså bruker han 98% av tiden når han er hjemme til å sitte forran pc å bestille deler til en besindrevet lekebil (siden alle vennene hans har det) Blir veldig frustrert om han er klar for et famileliv osv....

Lykke til begge dere to=)

 

takk at dere svarte meg!

 

 

Klem

[-lucy-]

jeg skjønner frustrasjonen din - ville bare hive meg utpå igjen da jeg mistet i desember. Og det gjorde vi, men jeg ble FORFERDELIG skuffet hver gang jeg fikk mensen, det var virkelig veldig belastende, nesten verre enn å miste, jeg sørga hvertfall mer da. dette var slitsomt!! å gå å kjenne etter symtom i en uregelmessig syklus, el-tester, sex når følelsene allerede er litt ute å kjøre osv... Er fortsatt ikke gravid igjen, og har måttet ta en pausemnd nå i sommer, for å få ferie fra gravide-tanker. Så, når du har det slik du har det, KAN det alt i alt være bra også, med tanke på at du får slappet av, sørget og fokusert på andre ting. Men da må han LOVE å prøve igjen om f.eks 2-3 mnd, slik at du vet hvor lenge pausen skal vare Lykke til!

[GRAVIDMedNr2*FØDEKLAR*]

Hei Lucy =)

 

ja helt endig med deg at han må love å prøve igjen slik at jeg vet hvor lenge pausen skal vare!

 

Håper du og jeg hopper inn på denne siden igjen gravide!

Håper at ALT går bra neste gang, men blir jo veldig redd for å prøve igjen. akuratt nå fortiden tenker jeg at jeg ikke kan bli gravid igjen:s men får se...

 

 

 

Ønsker deg alt godt og lykke til med prøvingen =)

 

håper vi møtes igjen her gravide om ikke alt for lenge.

 

Stoor klem