Noen som har fått et nytt barn?

[himesan]

Huff, det er så fælt å skulle bli"aktiv" på denne debattsiden- rett fra "3.trimester" til "vi mistet vår baby"...Vi mistet gutten vår uke 38+0 for 5 uker siden. Alt var helt perfekt inntil en kveld jeg ikke hadde kjent liv på noen timer.. Det hele var en navelstrengulykke, ingen feil m barnet er funnet. Jeg går rundt i en tåke, selv om d er litt lettere nå enn de to første ukene. Det som holder meg oppe (foruten fantastisk støtte fra venner og familie) er tanken på at vi kanskje en dag kan få et barn til (vi har barn fra før også som og er lei seg). Vi vil alltid være uendelig trist over han vi mistet, men jeg har så lyst til å glede meg til noe langt fremme. En graviditet til vil uansett når den kommer bli 9 mnd i nervøsitet...Jeg kjenner (og alle sier) at jeg nok skal vente en stund med å prøve igjen, men hvor lenge er "en stund"? Skal til legen på 6 uker-kontroll snart og diskutere prevensjon, noe jeg ser på som en helt håpløs samtale når barn er det eneste jeg ønsker meg. På en annen side vil jeg ikke gjøre noe dumt, dette er ille nok som det er. Er det noen som har fått etter de mistet, og hvor lang tid tok det før dere prøvde igjen? Noen anbefalinger?

[Lunis]

Vondt å høre at andre har gått/går gjennom noe lignende som oss.. Vi mistet også gutten vår for fem uker siden. Her ble det også brått stille i magen i uke 34 +1. Vi dro til sykehuset, og de så en stille baby med svært høy puls. Han ble hentet ut med heastekeisersnitt, og levde i fem dager. Legene vet ikke hva som skjedde, alt så normalt ut rundt han, men ut i fra skadene som utviklet seg i hjernen i løpet av dagene han levde, antar de at han på en eller annen måte fikk for lite oksygen den siste natten han var i magen min. Hjernen hans klappet sammen, og livet stod ikke til å redde..

 

Jeg føler også at livet er tomt/tåkete nå.. Alt som skulle ha vært fokus i livet nå, og planene fremover, er plutselig borte.. Vi har ingen barn fra før, og brukte to år på å få til lille Nikolai. Vi ser ikke noe poeng i å vente med å prøve på nytt, som du sier er det som holder oss oppe, tanken på å få en til. Skulle vi ventet mange måneder først, tror jeg det hadde bare blitt opplevd som et ekstra vaakum og sorg for oss. Vi sørger over han vi har mistet, og det vil påvirke oss lenge. Han vil aldri bli glemt. Samtidig er vi klare til å prøve å se fremover. En ny graviditet vil nok uansett bli en trist, vond og utrygg opplevelse for oss - uansett om vi venter eller går i gang med det samme..

 

Var til 6 ukers kontroll i dag, og legen min støttet oss i tankegangen. Hun sa at det ikke finnes noen fasit for hva som er best, å vente eller "kjøre på". Dette kan variere fra par til par. Nå er vi henvist videre til spesialist (som vi også var i kontakt med sist) og skal dit allerede i morgen..

 

Jeg kan ikke gi deg noe annet råd enn å lytte til magefølelsen din. Å begynne med prevensjon nå hadde blitt helt feil for oss.. Men kanskje riktig for andre.. Det viktige er om dere føler dere i stand til å gå gjennom påkjenningen ved å eventuelt bli gravid igjen nå - eller om det er best å la tiden arbeide litt for dere..

 

Ønsker dere lykke til!

 

 

 

 

 

 

 

[himesan]

Tusen takk for svar, og så leit å høre om lille Nikolai som dere kun hadde i fem dager. Så bildet av ham på profilen og han var utrolig nydelig. Godt å høre at andre tenker litt likt. (Jeg begynte å spise folat like etter hjemkomst fra sykehuset, det er nesten så jeg gleder meg til å ta den vitaminen, som å svelge et lite håp)...Er det iorden at jeg sender deg en melding?

[Aprilskatten min.]

Hei. Så trist å høre om barna deres. Jeg mistet min sønn for noen mnd siden. Morkaken løsnet helt brått og uventet og det var ingenting vi kunne gjør. Jeg var i uke 38. Legen jeg hadde på sykehuset sa at de var helt gått bort fra å råde folk til å vente med å bli gravid igjen. Grunnen til det var at mange da ikke kom seg videre i livet, noe jeg er et levende bevis på. Jeg begynte aldri på prevensjon etter fødselen, var mye fram og tilbake men ønsket om et barn til var hele tiden sterkest. Er nå i min 5 pp og har fått legetime for å sjekke om det er noe som er galt. Vet det ikke har gått lang tid men har alltid blitt gravid uten å prøve før og føler jeg burde vært gravid nå. Hadde og håpet å slippe å gå gravid på ettårsdagen til gutten min, og termindatoen men det toget er gått. Dere er hvertfall ikke alene om å ville bli gravid med en gang, de fleste jeg har pratet med føler det på samme måte. Savnet er enormt men jeg håper at hvis jeg får et nytt barn så vil kanskje noe av tomrommet fylles. For å være helt ærlig så er det tanken på et barn til som holder meg oppe. Lykke til begge to, krysser fingrene for dere!

[Lunis]

Selvfølgelig, bare å sende PM til meg. Godt å høre fra andre i samme situasjon.

[Lunis]

Håper det ordner seg for dere snart, "håper på ny". Det er det som er min store frykt også, at det skal gå veldig lang tid før en ny knert melder seg.. Med vår fortid innen prøveverdenen er desverre ikke det usannsynlig.. Tror jeg nok vil føle som du sier da, at jeg ikke kommer meg videre.. Har også håp og tro på at tomrommet etter Nikolai da vil bli litt mindre.. Vi ønskerl jo ha et liv med barn hos oss..i tillegg til ham vi har mistet..

 

Tror det kan være lurt å få oppfølging for dere nå som det har gått noen måneder. Om ikke annet er det godt å ha en fagperson å snakke med underveis, som kan geleide en videre om det trengs. Og denne kan også gi tett oppfølging om man blir gravid igjen - i tillegg til sykehuset. Man får ofte raskt time om man har gjennomgått et slikt tap. Spesialisten vi er henvist til har vanligvis fem mnd ventetid. Vi fikk som sagt time alt i morgen, når vi henvendte oss dit i dag..

 

I morgen (14 aug) er terminen jeg hadde med Nikolai.. Har gruet meg til den dagen lenge.. =O( Noen gode råd eller tips?

 

 

[Aprilskatten min.]

Jeg sendte deg en pm lunis.

[Kaosmamma' n]

Hei, så trist å høre om deres lille!

 

Vi mistet en liten pike i uke 32 for 11 år siden (legene kalte grunnen til dette "hydrops foetalis), men vi opplevde kun at en liten babyen som var veldig aktiv (satt i seteleie) plutselig ble veldig stille/rolig). Fikk utlevert kopi av journalen etter at hun var obdusert, der står det at hun ble "kvalt i mors liv" uvisst av hvilken grunn. Vi bestemte oss med en gang for å få et nytt barn (ikke for å erstatte, men fordi vi ønsket oss så gjerne flere barn), ble gravid etter 2 forsøk og fikk beskjed om at teminen til det nye barnet ville bli på nøyaktig samme dato som vi mistet vår lille datter.Sykehuset hadde forståelse for at vi ikke orket tanken på lik dato på ett dødt og ett levende barn, så vi ble igangsatt en uke før termindato. Fikk da en liten gutt i 1997 og en ny liten gutt i 1998 (to tette). Det var ingen lette svangerskap psykisk, men håpet om at man skulle få et levende barn neste gang holdt oss oppe, selvom vi også hadde mange vonde tanker underveis. Vi opplevde å få veldig god oppfølging av sykehuset og var faktisk 2 ganger på spesialundersøkelse ved Nasjonalt senter for fostermedisin v/St.Olavs Hospital i Trondheim (vi hører egentlig til Oslo-regionen). Det som også hjalp oss i sorgprosessen var å ha noe å se fremover mot. Så orker du kan kanskje dette være til hjelp i sorgprosessen deres også, følg magefølelsen deres og husk at "Uten håp har vi ingen ting".

Lykke til videre!

Trøsteklem fra en som vet hvordan dere har det.

[Gjest]

Det er alltid trist å miste et barn og det er noe ingen skulle måtte oppleve. Jeg synes det var veldig tungt etter at jeg mistet begge tvilling guttene mine. De ble født veldig premature for vannet gikk tidlig og levde bare to dager. Dette var i fjor i jula. tvilling nr 2 fødte jeg 24 desember og nå har jeg termin på samme dato med jenta vi venter. Etter at jeg mistet de tenkte jeg kun på å få barn igjen. Men etter et par måneder roet jeg meg og tenkte at vi tar det med ro om det skjer så blir vi glade men det gjør ikke noe om vi venter heller. Jeg hadde termin med guttene 11 mars og etter jeg var passert terminen var jeg gravid i slutten av måneden. Jeg klarte ikke å glede meg over svangerskapet de første 3 månedene og tiden mot uke 18 ( når vannet gikk) var tøff. Nå har jeg passert uke 24 det var da første tvilling ble født sist og jeg merker at jeg gleder meg mye mer nå, kjenner mye liv og har troen på at denne gangen går det bra. Jeg tar det mer med ro og tenker mer på meg selv dette svangerskapet og ikke på jobben og alle rundt meg som jeg gjorde sist. Men tror jeg vil være litt nervøs frem til jeg kan holde henne hos meg å se at alt er bra... Som de fleste sier så er det opp til deg når du vil prøve igjen og få barn. Det er du som må være klar. Om det skjer snart eller om et år så kommer du alltid til å være nervøs så lenge man har opplevd noe som å miste et barn.

[Anonym bruker]

Hei!

Så leit å høre om gutten din. Her kommer noen trøstens ord fra en som har vært i samme situasjon for tre år siden. Vi hadde også to eldre søsken som tok dette veldig tungt. 3,5 mnd. etter dødfødsel (i uke 40 i 2004) ble jeg gravid på nytt og jeg fikk en frisk og fin jente i 2005. Og livet ble verd å leve igjen....nå (februar 2008) venter jeg mitt barn nummer 5 og gleder meg voldsomt...men som du vet så vil angsten for å oppleve det vi opplevde igjen være veldig framtredende hele svangerskapet...MEN det vanlige er at det går bra og det prøver jeg å si til meg selv når tvilen kommer!!! For meg var det en viktig del av det å beholde håpet å bli gravid så fort som mulig igjen. Da var det noe å glede seg over innimellom alt det triste. Men dette er jo svært individuelt, selvsagt. Ønsker deg lykke til. Det kommer en ny vår.....

[himesan]

Tusen takk igjen for svar! Det er så godt å høre om dere som har fått og som venter barn etter at dere mistet. Har lest svarene deres minst 10 ganger, og det er en like god trøst hver gang :-) Jeg merker og at alt har roet seg litt, det er ikke krise om jeg ikke blir gravid med EN gang, men det er så mange kommende "vonde" datoer der jeg tenker det hadde vært en trøst med et håp i magen...og, de andre barna våre mangler så veldig en baby de og. Prevensjon er iallefall utelukket, så får vi se hva tiden fremover vil bringe. Uansett er det utrolig godt å høre om dere som har fått og er gravid igjen! Jeg er veldig glad på deres vegne. Ønsker dere lykke til og håper dere klarer å nyte litt av svangerskapet også!

[lykkeliten i magen]

Jeg føler virkelig med dere som har båret på et barn i mange måneder for så så meningsløst miste det.. Statistisk sett er det svært, svært sjelden at man mister barn sent i svangerskapet to ganger - om det kan være en god eller beroligende ting å tenke på når dere nå skal prøve igjen? Vet at man ikke kan styre disse tankene som kommer når barnet først er på vei - det er jo så fryktlig lenge å vente før man får se og kjenne "resultatet" - men slike statistiske tall kan kanskje berolige noe? Lykkeønskninger og varme tanker...

[Anonym bruker]

hei. vi mistet gutten vår i uke 38+1, å det som gjorde de var at han hadde navlestrengen rundt halsen..

vi prøvde gjen me engang, er ennå ikkje gravid, men det er ikke lenger enn 2 mnd siden det hendte..

 

fikk du noen gode råd me legen din? har du vorte gravid gjen?

 

 

[himesan]

Hei

Legen min har så lite lurt å si, går dit for å få sykemelding. Men, jordmor jeg hadde under svangerskap og de som var med på fødsel på sykehus har sagt det samme som andre her inne,- at man må kjenne etter hva man ønsker selv. Det er ingen fysiske begrensninger, iallefall. Men, siden jeg har barn fra før og til nå har blitt gravid veldig lett, har de anbefalt å vente i allefall tre måneder for å "få tid" til å sørge og å komme meg litt..høres fornuftig ut, men jeg har et stort ønske om å bli gravid snarest, noe jeg tror fler som har opplevd det samme også føler. Det er jo så enormt savn vi går rundt med, og også noe med disse datoene vi går rundt og regner på....i tillegg har ikke sex vært problemfritt så det å styre med prevensjon (kondom) setter i gang alle mulige tanker og ødelegger hele greia. Derfor har vi begynt å prøve, noe jeg synes er oppløftende i seg selv. Er ikke blitt gravid, men lever i håpet, noe som hjelper i denne tunge tiden... Snart 12 uker siden fødselen. Er lovet ekstra god oppfølging neste gang selv om gjentakelse så og si er umulig. (Et ligament / tråd fra morkake hadde løsnet og knyttetseg rundt navelsnor i en strammeløkke. Gutten vår hadde den andre enden av snora i hånden. Navelstrengen var helt igjensnørt). Sikkert nokså lik opplevelse som deg. ? Håper du og blir gravid snart!