Er såååå treig, men her kommer min fødselshistorie....

[*påveitilåbli4barnsmamma*]

Vi skulle inn på kontroll mandag 14. mai. Hadde vært inne til kontroll på Riksen uken før også, og Overlege Halvor mente da at alt var greit. Litt liten var hun, men bra gjennomstrømning i navlesnoren, og bra med fostervann. Altså... Den 14. mai.. Ble lagt ned på sengen for undersøkelse, og der var det dårlig gjennomstrømning i navlesnoren, og svært lite fostervann. Han skulle ringe opp på føden for å høre om det var noen ledig plass til meg, og jeg fikk jo helt hetta... Det første jeg tenkte var at jeg ikke hadde pakket bagen. Det var fullt, og vi måtte møte dagen etter i steden. Den natten satt jeg oppe... Fikk jo ikke sove. Viste jeg skulle bli mamma den 15. mai. Hadde litt småvondt om natten i magen, men tenkte at det kom seg av undersøkelsen . Vi skulle møte 08.30. Ble ringt da vi sto på Riksen. det var fult og dobbeltbooket den dagen, men hos meg var det faktisk i gang, og noen andre ble sendt hjem igjen. 2 cm åpning gitt, og jeg tenkte at dette går jo greit. Kl 11.00 satt vi utenfor riksen mens mannen tok en røyk. Jeg snakket med mamma i tlf og hadde rirer hvert 5 minutt, men de var ikke spesielt harde. Kom opp igjen og fikk drypp. Da tok alt en ny vending, og husker ikke så mye av det nå, annet enn at det var intenst og en anelse vondt. Hadde sagt til mannen min at han ikke måtte ta så mye på meg, men stakkar han klarte jo ikke la være, og da ble jeg litt mannevond. I tillegg satt han å snufsa ved siden av meg.Da han gjorde det litt for lenge fikk han streng beskjed om Å PUSSE NESA SI.Jeg kasta opp av smertene, og mannen følte seg litt til hjelp da han kunne komme med pappbegeret.

Alt jeg ville ha var epidural, som jeg fikk i 15.00 tiden, og verden var bare helt herlig igjen. Solen skinte utenfor og jeg hadde endelig kommet inn på fødestuen. Kl 17.00 hadde jeg fortsatt 2 cm åpning, og jeg tenkte bare at jeg ville sove. Hadde jo ikke sovi noen ting. kl 19.00 hadde jeg 3cm åpning, kanskje 4cm og de holdt kraftig øye med meg da pulsen til lille Eline var nedi 80 og 70. Sa ifra at de måtte være hos meg hele tiden, og det var de. kl 20.30 hadde jeg plutselig 8 cm åpning og det så ut som jeg skulle slippe keisersnitt. Reiste meg opp litt på prekestolen. Pusta inn oksygen i maska... Begynte å se slutten.

kl 21.15 kom trangen til å presse, ble bråsjekket, og der var det full åpning... Lege og student ble tilkallet. Pulsen hennes var nede i 50 og fikk grei innstruks om å høre på Jordmor. 21.22 kom vår etterlengtede Eline Sofie til verden. Hun veide 2080 gram, var 44 cm lang og hadde en hodeomkrets på 32cm. Selvfølgelig verdens vakreste

[Gjest]

Ja hun er nok verdens vakreste!!! Håper dere koser dere masse!!!

[Tryne_ nr.3 på vei]

heisann, vet ikke om du husker meg. Gratulerer så mye med en nydelig liten jente:D

 

jeg ser at våre jenter var nesten samme str. jenta mi var 1870 gram, 44 cm lang og 33 rundt hode. Pulsen hennes var også lav under fødselen, det var pga navlestrengen var surret rundt hode

[*påveitilåbli4barnsmamma*]

joda Tryne_7pp, husker deg jeg... å så lita. Min hadde ikke det, men 13 timer tar på for ei lita jente. Pluss at hun tålte så dårlig at jeg hadde rier

Når kom hun, og hvor fødte du?

[Tryne_ nr.3 på vei]

Her får du min historie, her kan du se at de er ikke så helt ulike.

 

Det hele begynnte natt til 17.desember klokken 24.00. Magen begynnte

å stramme seg, men jeg tenkte som vanlig at detta var kynnere, hadde

jo hatt en del av de i svangerskapet. Men etter en halv time fant jeg vel

egentlig ut at noe var litt anarledes. De gjorde på ein måte litt vondt,

men jeg hadde

ikke noe tro på at fødselen var i gang. Når klokken var 2 hadde jeg lenge

vurdert å vekke mannen min, for nå var det virkelig begynt å gjøre litt vondt,

men så tenkte jeg at det var litt dumt visst det ikke var noe på gang.

Klokken 3 derimot vekket jeg han. Mannen min er som vanlig veldig trøtt,

så når jeg fortalde at jeg ikke visste om det var noe på gang og at det

gjorde vondt, så la han seg berre ned igjen og lukket øynene. Men så

gikk det noen sekunder så spratt han opp, han hadde sjønnt hva det var.

 

Jeg hadde lenge tellt minuttene mellom kynnerene som senere viste seg å være rier, de vekslet nå mellom 5-10 min, å gjorde skikkelig vondt. Men dom som jeg er, så trodde jeg fortsatt ikke at fødselen var i gang, sa til mannen min at det går sikkert over. Han derimot var ikke helt overbevist, så han ringte til føden. Vi fikk beskjed om å vente til riene var enda mer regelmessige. Det var jo greit for meg, for jeg ville ikke komme der når jeg ikke hadde rier, hadde jo berre kynnere (ja, så dum går det an å bli).

 

Klokken 6 ringte han til føden igjen og sa at nå var det 5 min mellom riene, av og til 10 min. Damen i telefonen spurte meg om jeg kunne vente, å jeg sa selvfølgelig ja, dom som jeg er. Nå hadde jeg vert 6 timer i sengen hjemme, å de siste 3 timene hadde det gjort veldig vondt. Klokken 7 begynnte det vel å sige inn litt hos meg, det var jo nødt til å være rier, er ikke akkurat normalt å ligge å vri seg i alle rettninger i sengen visst ikke. Så derfor ringte vi klokken 7 å sa at vi kom. Mannen min spurde om han skulle pakke med klær til babyen og litt til meg. Men jeg sa nei, trodde jeg skulle komme hjem igjen, skulle jo berre sjekke.

 

Klokken 8 var vi framme. jeg ble sjekket, å der fant de ut at jeg hadde 3-4 cm opning. d

Der seig det inn, jeg skulle faktisk føde, det tok meg altså hele 8 timer før jeg ville innrømme for meg selv at fødselen var i gang. Så kom panikken, det var jo ingen vei tilbake. Jordmoren spurde når fostervannet hadde gått. Jeg stod der som ett spørsmålstegn, det hadde jo ikke gått. Jordmoren kunne ta rett på hode til jenten, så jeg hadde altså ikke fostervann, så når det gikk er det ingen som vet. Jeg ble lagt på ett rom, riene var virkelig begynnt å ta seg opp. Fra nå av klarte jeg ikke lenger å følge med på klokken, hadde mer enn nok med å konsentrere meg om det som jeg skulle. Jordmoren kom inn å spurte om jeg hadde lyst å prøve badekar, å hva vil en ikke når ein har vondt?? Jeg hoppet oppi å satt der en stund. Det lindret vel litt i begynnelsen, men så ville jeg vel berre ut av, klarte ikke å sitte stille der.

 

Så var det inn på rommet mitt igjen, nå ble jeg sjekket en gang til. Jeg hadde 5 cm opning, å jeg hadde grusomt vondt. Så da spurte ho om jeg ville ha epidural, ja sa jeg da. Jordmoren sa jeg måtte vente litt, for anestesi legene var opptatt. Det var greit for meg, men lite visste jeg da at det skulle ta laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaang tid før jeg fikk epiduralen.

 

Jeg ble flyttet inn på ett annet rom, de måtte ha mer utstyr siden jeg skulle ha epidural. Riene var begynnt å bli veldig intense, å jeg følte jeg ikke fikk puste. Jeg prøvde å finne noe å slå, å fant nattborde. Jeg visste rett å slett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg hadde ventet leeeeeeeeeeeenge på epiduralen, men anestesi legene var på en operasjon. Jeg sa til jordmoren at visst ikke jeg fikk ett eller annet nå så dør jeg. Der er sant så mamma sier, at når en tror at det ikke kan bli værre, så blir det 10 gonger værre. Nå hadde jeg så vondt at det er rett og slett mange ting jeg ikke klarer å huske, men som mannen min har fortaldt meg etterpå. Den ene rien var så intens at jeg ble ikke akkurat lydløs. Jeg fikk fortaldt etter fødselen at da hadde jordmoren sprunge ned til disse legene og sagt at nå fikk de jammen meg komme, for nå hadde hun det ikke gått.

 

Omsider kom de, men da hadde jeg 9 cm opning, å det ville ta en stund før epiduralen begynnte å virke, da tenkte jeg at dette kommer jeg aldri til å klare. Jeg fikk beskjed om at det kunne gjøre litt vondt, men jeg kan ikke si at jeg husker at det var vondt å få inn epiduralen, for det er jo ingenting som kan måle seg med de smertene jeg allerede hadde. Så var det berre å legge seg ned å vente på at den skulle virke. Den begynnte å virke etter en stund, men da viste det seg at jeg allerede hadde 10 cm opning. Altså, jeg hadde klart det meste alene.

 

Så var det disse pressriene da. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle begynne å presse.

Jeg presset og presset, men jenten rikket seg ikke. Da viste det seg at hun

hadde festet seg sjevt, det var altså umulig å få henne ut. Da måtte jeg altså

ikke presse når jeg hadde pressrier, det var forferdelig. Jeg så opp på skjermen å

merket at hjertelyden til jenten min datt ned fra 150 slag pr.min til 50 slag

per.min hver rie. Jeg begynnte å bli litt stresset. Men jeg var ikke alene,

jordmoren å den ene legen var også begynt å bli stresset. De kaldte på flere.

Til slutt var det 2 leger, 2 jordmødre å en sykepleier inne hos meg. De begynnte

å hviskre, så det var tydelig at noe ikke var som det skulle.

 

Så fant de ut at hun måtte ut snarest mulig, så de skulle bruke sugekopp.

De prøvde å få den inn, men det var ikke så lett når jeg kjempet i mot.

Mannen min har sagt til meg etter på at de hadde funne fram saksene å

holdt de rett framfor meg, de måtte altså klippe litt. Dette kan jeg heller ikke

huske, hadde nok med meg sjelv jeg. Da jeg endelig skulle få begynne å presse,

begynnte riene å dabbe av. Dette var pga epiduralen. Dette var jo ikke

akkurat bra i min situasjon siden jenten måtte ut snarest. De gav meg noe som

skulle få fort gang i riene igjen, å det tok heldigvis ikkje lang tid før de var i gang.

 

Nå var jeg klar til å pressse. Etter ca 9 press var hun ute. Hun kom til verden

klokken 13.15. Hun ble lagtt oppå magen min så snart de fikk vekk navlestrengen

som var snurret seg rundt halsen hennes. Jenten som var kommet var IKKE stor.

Hun veiet 1870 gram og var 44 cm lang. Det viste seg at morkaken hadde vert ødelagt, noe jeg ikkje visste.

 

Nå i etterkant vil jeg helst ikke tenke på det, jeg er berre glad alt gikk som det gikk. Hun hadde de første 3 ukene problem med å holde på temperaturen. Vi fikk heldigvis komme ut av sjukehuset på julaften, en uke etter at hun kom til verden. Legene sa at hun kunne like gjerne vert død pga lite næring i magen min, men hun visste bedre:)