ER sliten og ned kjørt,griner hele tiden....

[Fruen77.mamma-igjen.nr3]

OG det er IKKE sånn jeg "pleier"å være.......

MÅ klage litt jeg....

Synes dette barnelagingen er blitt no dritt,samtidig som det er mitt høyeste ønske......

Noen ganger lurer jeg på om jeg er blitt gal!

Mannen min sier vi trenger en pause fra alt,slappe av og kose oss.

Er så jævelig lett for mannfolka å si!!!!!!

ER jo ikke de som går igjennom all dritten,de sitter som noen amøber på sidelinjen å glor!

Jo da de er støttende og tålmodige med oss hormontroll,men de har IKKE peiling på hva som skjer inni oss.

Jeg kan plutselig begynne å grine nå,og klarer ikke slutte det bare renner uansett hvor mye jeg prøver å slutte......frustrerende greier.

skjønner jo hvorfor,har jo gått igjennom endel det siste året kan man si......

mye rare sykdommer har jeg fått på kjøpet også,legen sier det er fordi jeg er psykisk nede nå.....

DEt er SANT!

Er ikke glad og lykkelig lenger.......Inni meg,prøver å late som utvendig.

 

Ja,ja-dette er vel "prisen"man må igjennom.

Skjønner at jeg ikke kan være "tøff"lenger,nå er det ikke jeg som har kontrollen over meg lenger.....

 

Håper jeg kommer meg opp så vi kan starte på fryse forsøket.

Hilsen frustrert frue ;-)

[Lilly 79]

Hei, Fruen!:-)

 

Først vil jeg bare gi deg en klem:-)

Det var virkelig lett å kjenne seg igjen i det du skriver om. Aner ikke hvor mange ganger mannen min har fått "gjennomgått" av meg, når hormoner raser som verst.

Men vet du hva? Jeg har ikke dårlig samvittighet. Han òg trenger å se at dette ikke er lett for meg, at det ikke bare er "kjipt at vi må ha hjelp"

om du skjønner hva jeg mener.

Jeg er driitlei denne babykarusellen selv, og dritlei av å vente, vente, og atter vente.

Men jeg prøver (på gode dager, vel og merke) å tenke at jeg MÅ da lykkes til slutt? Vet det ikke er lett.. Men du har i allefall oss andre her inne som forstår deg!

Og som mer enn gjerne tar seg tid til å høre på deg når ting ikke er så greit. Vi har alle vært der, det er ingen av oss som føler at dette går knirkefritt.

Når det kommer til å være "tøff" synes jeg vi bare skal tillate oss selv og vise hvordan vi føler oss. Det har vi fortjent!:-)

 

Lykke til med fryseforsøk, håper du kommer deg raskt oppe på hesten, og i gang! Kanskje dette blir gangen?!

 

:-) Klem

[lindynatt]

Ja.. husker den tiden hvor det var mye snørr og tårer, møkk lei alt, alle og ikke minst, hvorfor fikk alle andre det til bortsett fra oss?

 

 

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Som om jeg skulle ha skrevet en del av dette selv Fruen..Foeler virkelig med deg.. Det verste er jo den ventinga.. Man oensker bare at ting skal skje litt fortere..

 

Sender deg hvertfall en stor troesteklem jeg

[anonimo & gullprinsen :o)]

Tror det er viktig å ta noen pauser pga. psyken )

 

Vet det er lettere sagt enn gjort... for det er jo barn vi vil ha, men vi har også behov for å leve normalt.

 

Trøsteklem fra

[Flippa m Frida]

Det var lett igjenkjennelig dette fruen... Håper det hjalp litt å skrive det ned og dele følelsene.

Syns selv den siste tiden har vært tung på mange måter; selv er vi i en uviss situasjon med kromosomprøver og en pergotimekur i den sammenheng, og venter på svar på dem. For igjen å få vite når neste forsøk blir som vi må vente på..

I tillegg er det den store "liggemåneden"; har tikket inn 2 meldinger til nå fra venner og familie som har fått barn, og det er flere igjen. Jeg har faktisk ikke svart på noen av dem... Den siste kom i går kveld, og da åpnet jeg en smirnoff ice og skålte mot telefonen - og kvelden endte med at jeg drakk meg dritings og havnet i spya etter en time på byen... Ikke så rart heller; her har jeg ikke drukket på ett halvår, og når man først gjør det har man helt glemt hvordan...

Så - moralen er; sliter du med å få barn - ikke døyv smerten over andres lykke med alkohol... Dårlig kombi..

 

Sukk... Men jeg vil også si dette med at mennene ikke forstår hva vi går gjennom... De skjønner ikke alt, men tror de skjønner mye. Jeg har sett min egen smerte og sorg i øynene til mannen min mange ganger allerede. Han er veldig glad i barn, jobber i barnehage og er så veldig dyktig. Og han snakker ustanselig om barna vi skal ha, den dagen det skjer, aldri "hvis", bare "når". Det som gjør meg mest ulykkelig for tiden er akkurat det; ikke bare det at jeg kanskje aldri skal oppleve å være gravid og bli mor, men at min kjære aldri skal oppleve å bli far... Det gjør så innmari vondt i sjela...

 

Man må bare håpe på bedre dager...

[krysser fingre og tær!]

 

Vil bare gi deg en klem!

[*påveitilåbli4barnsmamma*]

så trist å lese at du ikke har det noe bra... gir deg en god klem. Du har vært her lenge nå, og på tide å få dyttet deg over på gravide slitere.Vet at du mistet. Vi var jo gravide samtidig. Skulle jo møtes på kafé og greier. Har du vært gravid på nytt igjen etter det?

 

Vi har også lyst til å prøve igjen nå, men jeg gruer meg for alt jeg skal igjennom på nytt. Tenk, Eline Sofie er 3 mnd allerede den 15. August. Tiden går så fort, men barnelaging tar en evighet. Hit og dit med ditt og datt. Opp en dose her, og ned en dose der. Man er liksom forsøkskaniner for sin egen kropp, og det er klart det tar på!!!! Hormonene er det aller verste. Man blir jo helt kjørt i hodet. Har vel ikke vært så blid og fornøyd på mange år, som da jeg gikk gravid.

 

Det er din tur igjen snart snuppa, det vet jeg. Husk å smile til verden nå, så får du et Stoooooort smil igjen snart.

Klem

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Vil bare sende deg en stor klem,

vet så alt for godt hvordan du har det....

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Var som jeg skulle skrevet det selv.. er ikke lett dette her men vi måååå ikke gi opp.. tenker masse på deg og gir deg en kjempe stor klem.... Får håpe du en dag lykkes!! Kanskje vi lykkes sammen )))

[lillelilly]

Håper du klarer å hente krefter å komme deg igjen!

Skjønner godt hvordan du har det.

Jeg er rett og slett drita lei hele greiene selv............føler også at jeg ikke klarer å være blid og fornøyd om dagen. Er i gang med frys, blir 6. innsetting. De siste tre gangene har jeg hatt 1 MA og 2 kjemiske og er så vannvittig lei av å bare ha uflaks.

Er så lei av medisiner og undersøkelser i tillegg er NAV et mareritt og pengene bare strømmer ut.............

Får håpe vi har mere flaks med oppting av egg denne gangen enn sist, da klarte bare 2 av 5 seg så det ble bare ett forsøk ut av det.

Har nå 9 egg i 4 ampuller, så noe må det vel bli av det.......

To av venninnene mine klarte det begge to på 2. forsøk og går rundt med store mager, mens vi ikke er kommet noe vei etter 5 forsøk

Unner dem selvfølgelig det, men det er veldig frustrerende........

Kommer jo ingen vei med å gi opp så det er jo bare å bite tennene sammen å fortsette selv om jeg syns det er noe dritt......føler meg stort sett bare irritert og sint om dagen

Sikkert ikke til noen trøst at andre har det likedan, men uansett..........

Håper virkelig du lykkes på neste forsøk og at humøret kommer tilbake!!

Lykke til !!!

[Fruen77.mamma-igjen.nr3]

TUSEN TUSEN TAKK!!!!!For gode ord og oppmuntring!

KJÆRE jenter,dere er jammen gode å ha!!!!!!!

Dere skjønner meg og vet hva jeg går igjennom......

ingen som ikke vet hva det vil si å gjennom gå dette her vet hva det virkelig er før de har vært der selv!!!!!

 

 

 

Godt vi har hverandre!!!!

Tusen takk for at dere er her for meg!!!!

 

Varme klemmer

[snøfilla - mamma til 2]

Ser du har fått mange fine svar Fruen77, så eg nøyer meg med å sende deg en stoooooooooor klem:-)

 

Kleeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeem

[Kobra]

Sender en god og varm klem jeg og...

 

*klem klem*

 

 

Vi skal nok klare dette alle sammen...det tar bare så altfor lang tid!!!

[Andalucia]

Stiller meg i kø for å klemme jeg og.

 

*klemmekosemose*

[Eggkoker'n]

Kjenner meg igjen :/

 

- Men en får prøve å huske at det kanskje kommer noe godt ut av det

[Emiliten]

Kjære Fruen!

 

Det er som om du har skrevet ned mine egne tanker og følelser, jeg skjønner akkurat hvordan du har det og hvor inderlig slitsomt og vondt dette er!! Det er et helvete at noe så fint og naturlig som det å få barn skal vise seg å bli et eviglangt mareritt hvor man kastes mellom håp, avgrunnsdyp fortvilelse, sinne, frustrasjon, håp igjen, så håpløshet og til og med spørsmål om det er verdt det!!

 

Du må ikke gi opp, du må prøve å tenke at det vil være verdt det alt sammen den dagen det endelig lykkes:-) Vet det er helt vanskelig å tenke slik når det er som mørkest. Kan selv få panikk-liknende følelser og det føles som om livet er helt meningsløst og bare en lang vond reise til ingen nytte...

 

I tillegg er det jo så vanskelig at man føler seg så ensom om disse problemene - rundt omkring ser alle gravide ut og det popper ut bebiser til høyre og venstre, på fortauene må man nærmest slå seg frem mellom alle barnevogner og i avisene og på TV er det nesten BARE reklame for bleier, babytøy, bilstoler oa. Men vi ER mange - jeg har sluttet å holde dette helt helt hemmelig, for det orket jeg ikke mer, og da viser det seg jo at den ene etter den andre har slitt litt eller vet om mange som sliter. Bare det at vi er så opptatt av å holde på fasaden. For meg har det lettet litt på trykket å være åpen i forhold til utvalgte venner. Og så har vi jo hverandre her inne, da. Selv om vi alle håper å komme oss ut herfra så snart som mulig;-)

 

Jeg sender deg masse varme oppmuntringsklemmer!!