Unnskyld meg altså..;)

[gabi83 *med lillebebisen*]

..Men nå er jeg utrooolig lei av å være inne på første trim!!! I dag 8 + 2 (UL- termin), i følge menstermin skulle jeg vært 10 + 2 (furte..). Vil bare at tiden skal gå fortfort, og jeg kan begynne å fortelle de rundt oss (som aner ugler i mosen allerede..). Uttrykket smøre seg med tålmodighet fikk plutselig en helt ny betydning etter at jeg ble gravid! *klaaage*

[Anonym bruker]

Du overlever nok...

[Marit & de 3 knøttene]

Åh så enig så enig. Vil at tiden skal gå fortere. Første gang i mitt liv at jeg vil bli ferdig med sommeren! hehe..

[gabi83 *med lillebebisen*]

Ja, gleder meg faktisk til sur høstvind jeg:) Kvalme og varme passer ikke bra sammen heller!

[Marit & de 3 knøttene]

Nemlig! Gleder meg til julsa er unnagjort også jeg! ;-)

[Marit & de 3 knøttene]

jula...skulle det være.

[Anonym bruker]

Husk at de neste to trimesterene er lenger enn dette da! Hehe! Så dette er faktisk det som går fortest. Trust me

[Marit & de 3 knøttene]

Det er ikke min erfaring(dette er min nr 3). Syns 2 trimester er herlig og suser avgårde. For meg er første trimester lengst pga kvalmen.Gleder meg veldig til jeg tipper over i 2. Da syns magen, formen blir bedre, får energien tilbake og man får masse koselig kommentarer fra folk rundt omkring. :-)

[refluksmor + spire i magen]

Jeg må si at jeg er uenig med deg ang. å ikke si det til noen. Jeg har en gutt fra før, fortalte alle i fam. at vi skulle få en baby når jeg var ca. 6-7 uker på vei. Med andre mann fortalte jeg også det, dessverre mistet vi den lille spira 3 uker etterpå, det som var deilig da var at de visste det, de trøstet, bare det at de visste, betyde for meg at den lille vi mistet hadde vært "levende" for flere, det hadde vært noen der (håper du skjønner hva jeg mener), nå er jeg gravid igjen 8 uker på vei og som før vet de det, de står rundt meg og støtter meg , for jeg er jo selfølgelig redd for å miste denne også, det er så deilig å vite at de er der om noe skulle gå feil, tenk om de ikke visste det.. du mister og de forstår ikke hva det er med deg, du må da fortelle at du har mistet, det vil ikke bli noen "sorg" for de for de har aldri visst om den lille, den har aldri vært til stede.. Uansett når du mister om du er 5 uker eller 8 mnd er det uansett en sorg, du tenker på den lille du mistet. Tro meg. Mener ikke å kritisere deg ble litt engasjert nå lykke til

[Meg og gutten min]

syntes det er en stilling hver enkelt må få bestemme selv jeg!

[Anonym bruker]

Lett å si, men.. prøv å kos deg med tiden som gravid, det er ikke så mange ganger i livet du vil oppleve det!

 

Med første mann ventet vi til 3 mnd med å si det, nå er jeg gravid med nr. 2 og har sagt det allerede til de nærmeste FØR jeg skulle hatt mensen (fikk GRAVID på test tre dager før mens). Det var rett å vente første gang, nå vet jeg hva jeg risikerer dersom noe skulle gå galt og derfor føles det rett at de rundt vet det tidlig. Jeg vet jeg kommer til å trenge masse trøst om, kryss fingrene, det ikke går som det skal denne gang. Gjør det som føles riktig, og følg ikke det som er "rett" bare fordi det er sånn. Kos dere med hemmeligheten deres, eller la andre få ta del i gleden tidligere... Det er opp til hver enkelt!

[TussiLussi]

Vil gjerne at mine to små barn skal få "æren" av å vite det først.... men etter at jeg fortalte det i uke 11, og hadde MA uke 12, så jeg hvor stor sorg de også måtte oppleve, så denne gangen skal vi bære dette for oss selv en stund til, og så helle fortelle det om det skulle gå galt til de voksne rundt oss..... selvfølgelig kan ting gå galt senere i svangerskapet også, men da er det jo ikke så lett å skjule for en 5 og 7åring.....

Kan ikke si at jeg koser meg med hemmelighet - skulle gjrene delt dette med alle - men med små barn må man jo ta litt hensyn til andre også....

[Lita tulle & stor gutt <3]

Er ikke så enkelt dette med å bestemme seg for når man skal si noe.. før jeg ble gravid var jeg fast bestemt på å la det gå 3 mnd minst!! Men så klarte ikke gubben holde seg lengre- han er samvittigheten selv, så han har fortalt det til sin mor, og en kompis som blir pappa omtrent samtidig som han selv.. og siden hans mor fikk vite, måtte jo min vite... men sitter enda med en følelse på at det var litt i tidligste laget altså..har bestemt meg for å vente med å fortelle til søsken og de nærmeste venner til etter legebesøket 23 aug- da er jeg nesten 8 uker..

[gabi83 *med lillebebisen*]

Ja, alle befinner seg jo i hver sin særegne familie og venne- situasjon, og alle rundt en takler det jo forskjellig, så derfor er det ingen fasit på når man bør/ skal fortelle:) Vi venter til uke 12 til "alle" får vite nettopp fordi det føles riktig for oss, men det er igjen annerledes for andre:) Men det er ikke lett, det har jeg aldri sagt..