Henrik kom tidlig!

[Yrha]

Jeg fikk rier på søndagskvelden, men det var nesten så jeg nektet å tro det, så jeg ventet helt til kl.11 på mandag før jeg ringte jordmor. Kjørte selv til helsestasjonen (fikk en ri når jeg nådde rundkjøringa i sentrum - anbefales ikke!) og hun sendte oss rett til byen.

 

Ble satt på overvåkning inne på en fødestue på sykehuset. Legen som undersøkte meg mente at riene kom til å gi seg, siden jeg bare hadde 1 cm åpning. Men jeg kjente at riene bare ble sterkere og vondere. Jeg hang stort sett på ribbeveggen, det hjalp å stå og ' vugge'. Samboer masserte korsryggen som en helt óg.

 

Både legen og jordmor innså etter hvert at riene ikke ga seg, og siden jeg hadde fått innvilget KS uansett til uka etter (fødselsangst og seteleie), så skulle jeg få det den kvelden. Gjett om tårene rant da vi innså at vi skulle bli foreldre om noen få timer!

 

Endelig satt jordmor urinkateter (ikke vondt - man får bedøvende krem først), og jeg ble kjørt ned på operasjonsstua. Der fikk jeg masse slanger koblet til meg, men jeg fulgte ikke helt med fordi riene haglet på da. Spinalen grudde jeg meg til, men den var ikke vond! Et helt vanlig sprøytestikk. Også så rart å bli lammet fra brystet og ned!

 

Så kom samboer inn, og begynte å snakke med meg (vi hadde avtalt det på forhånd at han skulle snakke hele tida, sånn at jeg ble distrahert og ikke tenkte på operasjonen). Etter det gikk det ganske fort, gutten vår var ute kl.23.13, og skrek og tisset og var helt nydelig! Pappan var helt i hundre og visste ikke helt hva han skulle gjøre.

 

Jeg ble sydd uten å merke det, jeg tenkte bare på babyen, også ble jeg kjørt på overvåkninga, der jeg faktisk sov i to timer - riene hadde slitt meg ut! Pappa og baby satt på barsel og kosa. Åh, så deilig det var å komme opp til dem!

 

Neste dagen i 12 tida tok jordmor ut kateteret, og jeg måtte reise meg og gå på do. Det jeg angrer på i ettertid er at jeg ikke tok smertestillende i forkant av dette (det var sikkert 3 timer siden), for det var grusomt vondt å reise seg, og der og da angret jeg på KS'et.

 

Men de neste to døgnene ble det lettere og lettere å stå og gå, og magen kjentes bare stiv og støl.

 

Den dagen vi dro hjem gråt jeg masse, fordi vi hadde kost oss sånn og fått så mye hjelp på sykehuset. Det føltes så trygt og godt, og jeg ville være der for alltid. Men nå koser vi oss hjemme, og lille Henrik er helt nydelig!!

 

KS var en flott opplevelse for oss, jeg var innstilt på smertene i etterkant og syns derfor jeg taklet de bra. Men det kommer nok som et lite sjokk for de som ikke er klar for det. Nå kan ikke jeg sammenligne med en vanlig fødsel, men KS føltes trygt og godt for vår del.