Hvordan går det med dere i denne nervepirrende ventetida før ivf?

[koseputa]

Jeg har en stor sommerfugl som flakser i magen min, og følelsene mine veksler mellom håp, fortvilelse, bitterhet, sjalusi...Håper så inderlig at alt går bra så vi kan få gjennomført vårt første forsøk...Bare ei lita uke til før vi får svar om alt ser ok ut..

Hvordan har dere det i denne ventetida.. Føler meg ekstra sårbar nå og skammer meg så over at jeg ikke helt klarer å glede meg over andre venniners graviditeter..Er så redd for å ende opp med å bli skikkelig bitter. Uff nei ble mye negativt her, men godt å få sette ord på følelsene iblant.Har problemer med å snakke med samboeren min om dette, han vil bare at vi skal fokusere på det positive.

Lykke til alle dere som skal til pers i ukene framover, hadde satt pris om noen av dere ville dele deres tanker og følelser omkring dette.

[orkidee*]

Hei Koseputa

 

Jeg tror jeg vet litt om hvordan du har det, selv om jeg har et barn fra før.

Sambo og jeg har prøvd i drøye 1.5år. og får prøverør fordi han har få sædceller. I tiden før vi viste noe var galt fulgte jeg med på mens og eggløsning og alt det der.. Men etter testen fikk vi svar på problemet.

I mellomtiden ble "alle" gravide og alle maste (maser) om hvorfor vi var så trege.

Sambo ville ikke (vil fortsatt ikke) at folk skulle vite om problemet.

Derfor måtte jeg dikte opp grunner til at vi ikke lagde barn..

Og da vi skulle til med alt dette med sprøyter og x-antall kontroller og hormoner og alt som hører med da sleit jeg veldig med følelsene til tider. Og det er ike alle man kan/vil prate med, og gubben liker ikke temaet siden det er han som er "problemet". Kan fort vri seg unne temaet og da er det vrient å fortsette "maset og gnålet" Men han forstår jo at dette ikke er lett når jeg blir trist og lei, og da snakker vi sammen om det til jeg er over kneika..

 

Vennindene forstår deg hvis de vet hva du er igjennom. De fleste trenger jo ikke hjelp og vet ikke hvordan vi som må ha det har det, derfor tror jeg de tilgir det meste og hjelper deg i vanskelige tider, men de må jo vite...

Tror ikke du blir bitter så lenge du er klar over problemet.

 

Bevar håpet, prøv å bekjemp bitterheten og sjalusien. Og vri fortvilelsen over til pågangsmot.

 

Håper du fikk nor utav dette og vit at du er ikke alene om å føle som du gjør i den situasjonen du/dere er i.

 

Lykke til!

 

Klemmer fra