Ein lykkelig slutt på ein vansklig situasjon.

[Anonym bruker]

Vårt første barn var eit uhell. Hadde vore sammen i 2 måneder da eg vart gravid. Eller, vel, det var eit uhell frå hans side. Da eg var klar over at eg hadde slutta å ta p-pilla mi. Eit par dager før eg venta mensen så fekk eg så dårlig samvittighet, at eg sa det til han. Han blei sint, rett og slett forbanna. MERK: Han viste eg og x'en hadde prøvd i 6 måneder før han, uten hell... Han viste og at eg ville slutte på pilla og få barn. Me hadde blitt enige å vente noen måneder, men eg klarte ikkje det.

 

Dagen etter eg sa det til han, kjøpte han test til meg, og den var positiv. Abort var ikkje oppe til diskusjon eingong... Noen dager gjekk før han klarte å snakke til meg igjen... Månedene gjekk, og me fungerte normalt. Han viste ingen interesse for å ta del i svangerskapet. Kjente ikkje på spark, og brydde seg lite om alt eg gjene ville fortelle han om utviklig o.l.

 

Det blei ein gutt. Som han fekk kalle opp etter sin far. Dette var nok viktig for han. Min mann er eneste gutt, og det er hans far og. Ingen gutter født av hans mye eldre søster heller...

 

Gutten vår var 4 måneder før faren mata han første gang. Da låg eg med feber og halsbetennelse, og ville ikkje ta gutten min. Eg var redd for å smitte han. Så far måtte mate, bytte bleie og bade. 4 dager pågjekk det, og da trur eg far fant gleda med barn.

 

Me sleit med forholdet, men kjempa oss gjennom masse kranglig og faenskap. Da vår sønn var 2 år bestemma me oss for å lage ein til. og 1 år etter kom nr 2. Husker eg gav han jenta si, han skulle bare legge henne i senga si. Men han sat seg ned og dilla med henne... Det gjorde han ofte med henne.

 

Så, idag, er me gift, nettopp hatt 1 bryllupsdag. Og nr 3 er på vei. Dette svangerskapet var eit uhell frå begge si side... Og blir det absolutt siste barnet vårt. Me er lykkelige idag, og kjempe glad for at me kjempa oss gjennom det turbulente svangerskapet og første leveåret til gutten vår.

 

Legger dette ut, bare for å fortelle at det kan være lykkelige slutt på livet, selv om mannen ikkje er klar når babyen kommer. Forhold og barn er vanskelig, men alt kan ordnes opp i!

[Anonym bruker]

*Snuffs* Takk, var godt å høre at det kan ordne seg selv om barnefar er veldig negativ til å begynne med =)

[Anonym bruker]

Skjønner at du har skrevet innlegget som en trøst for de som er sammen med kommende fedre som kanskje ikke ønsker seg barn og at de kan forandre seg med tiden... MEN...

 

Når jeg leser innlegget ditt tenker jeg..

Fy faen du er heldig som har en så grei mann!!

 

Hadde jeg vært mannen din, å du hadde lurt meg ved å bli gravid, hadde jeg ALDRI tilgitt deg!! men meg om det..

 

[Anonym bruker]

Helt enig. Fint at det gikk bra, men å lure noen å bli pappa slik. Uff.

Jeg blev også gravid etter to måneder sammen, men jeg synes ikke det var hans skyld bare fordi han viste jeg hadde glemt prevensjonen. Vi er jo fortsatt to om å lage et barn.