Åssen formiddle til de nermeste at man har fødselsdepresjon?

[Anonym bruker]

Endelig har jeg fått diagnosen, det er en veldig lettelse å få bekreftet det man har sterk mistanke til selv. Føler jo man går og blir helt gal og vet ikke hva man skal gjøre, er gjerne flaut å spørre om hjelp også, men man ønsker jo ikke at det skal gå for langt før man ber om hjelp heller. Føler jeg må få sagt det til svigermor men syntes ikke det er så lett når hun har trodd at jeg bare har vert nedfor og "lat" og sønnen liksom har hatt det så "fælt" så han må jo unnskyldes for at han ikke har stilt opp i det hele tatt og så viser det seg at han har det helt fint men er bare en Vanvittig egoist og latsabb.Mora har jo sydd puter under armene på han i alle år stakkars gutt!!!!! Det er til å bli ganske så forbannet over. Gjør jo meg bare enda mere frustrert.

[Gjest]

Vet du hva...?

Jeg ville jaggu bedt gubben min om å fortelle det til svigermor,

hvis du ikke har noe særlig forhold til henne(eller bare synes

at det er vanskelig...) Dere er tross alt to om dette barnet, og

derfor synes jeg at gubben din er den som bør gjøre dette i stedet

for deg. I samme slengen burde han ta deg under sin vinge og

deretter be svigermor om å ta hensyn til din situasjon.

 

Lykke til! )

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg tror nok det er bedere om du selv finner en måte å meddele svigermor dette på, for det kan lett bli vridd slik at det er synd på mannen din hvis han skal "beklage seg" til sin mor over at du sliter.

 

Jeg brukte litt tid selv på å fortelle svigermor hvordan tingene egentlig var, men en dag hun kom med høflighetsfrasen: Hvordan går det?

Så svarte jeg helt ærlig at det går egentlig ikke så bra. Og da fikk hun høre ALT!

Jeg begynte med at jeg hadde fått fødselsdepresjon og fortalte hvor vanskelig dette ble i og med at samboer(hennes sønn) ikke var noe flink til å hjelpe til i det hele tatt med tanke på husarbeid og generelt vise hensyn.

Skal si han fikk så hatten passet, og hun fikk et helt annet syn på gullgutten sin. Nå er det ingen kjære mor lenger. Og det hender jeg ber henne ta sønnen i et oppfriskningskurs i god oppdragelse dann og vann. Noen ganger sier hun bare: Uff, nei, nå har vel jeg gjort jobben min. Jeg kan vel ikke minne ham på alt resten av livet. Andre ganger blir hun like sint som jeg og gir ham inn, eller gir meg råd om hvordan få ham til å forstå.

 

Oi, dette ble langt. Håper det kan hjelpe. Fikk forresten kjeft av svigermor fordi jeg ventet så lenge med å si noe om depresjonen min:)

 

Lykke til ihvertfall;)

[Gjest]

Hvis gubben er en type som beklager seg til moren sin,

så er han tydelig ikke mannen for oppgaven.

Jeg bare mener at hvis anonym her er meget deprimert,

så er det ikke sikkert at hun tåler å snakke med svigermor,

da hun kanskje ikke reagerer slik som din svigermor gjorde.

Da utsetter hun seg kanskje for noe som kan sørge for at hun

havner enda lenger ned enn hun er fra før.

Det kan jo hende at hun er typen som verner om sin sønn med ned og klør....

 

Dette bare viser at vi er ulike alle mann. Jeg ville aldri anbefalt henne til å snakke med svigermor selv. Da kan det ende med at svigermor bare får "bekreftet" at hennes stakkars sønn må ha det helt grusomt...