Egoistisk?

[Gjest]

Det er sommer og alle mener det gøyeste i verden er å drikke seg drita full. Etter ørten-hundre ganger er jeg ganske så lei av å sitte å "se" på at folk drikker seg fullere og fullere til de går ut på byen for å rave rundt.

Gir meg ikke noe lengere å være med. Ikke har jeg lyst, overskudd eller energi til det. Men jeg kan ikke bare sitte hjemme heller, det gir meg ingenting å sitte hjemme alene.. igjen.

 

Jeg føler at jeg ikke vil være gravid mere. Jeg vil ikke gå å ha vondt og være trøtt, og jeg er livredd tanken på å ha noen som er helt avhengi av meg. Hvordan skal jeg klare å ta vare på noen når jeg ikke engang klarer å ta vare på meg selv innimellom? Kjæresten min er ute på fest etter fest og jeg prøver fortvilt og holde tempo. Lite vet han at jeg kunne tenkt meg å ha han for meg selv og gjøre noe rolig sammen, kose oss.. bare oss. Det kommer en tøff periode nå snart der vi kanskje ikke får tid til hverandre, ialle fall ikke så mye som vi kunne tenke oss. Men vil heller ikke spørre han om å bli hjemme, det kunne aldri falle meg inn. Vil at han skal ha det gøy, og vil at han skal velge å være hjemme ilag med meg. Uansett er vi hjemme ilag hver dag, så han vil kanskje ikke forstå hva jeg mener med å ville ha han hjemme for meg selv. Æsj, klarer ikke forklare for meg selv engang. Og hvorfor får jeg så dårlig samvittighet for alle tankene mine? Jeg vil så gjerne være den glade og utadvendte personen jeg er, men det er ikke så innmari

lett når jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg og når jeg ikke engang har energi til å komme meg ut av sengen hver dag. Men jeg prøver være med på alt, så mye jeg kan. Avogtil skulle jeg ønske jeg ikke var gravid.. men hadde det vært bedre da? Da kunne ialle fall jeg også ha dratt ut på fester og hatt energi nok til å holde ut. Nesten som man er avskrevet fordi man er gravid. Hvorfor er det ingen som kan støtte meg, som ser hvordan jeg har det uten at jeg er nødt til å forklare alt? Kjenner ikke mange med baby, ingen jeg føler jeg kjenner

godt nok til å spørre alle de spørsmål jeg har. Føler meg ganske egoistisk mange ganger, og får dårlig samvittighet for at jeg prøver å tenke på meg selv og mine behov. Stygge tanker tar for fort overhånd, triste tanker kommer smygende og ensomheten tærer.

 

Alt er ikke negativt. Jeg gleder meg også. Masse. Til alt det nye som skal skje, det nye mennesket jeg skal bli kjent med. Frykter vel mest det ukjente som kommer, det jeg ikke kan lese om og forberede meg til. Det kommer til å bli tungt. Håper jeg er sterk nok. Er bare redd. men det er vel normalt..?

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Egoistisk? Hmmm..en føler seg kanskje litt glemt når en går gravid..iallefall i sånne situasjoner... Blir sambo sint om du sier d til han??Spør om han kan være hjemme ei helg så dere kan gjøre noe...d synes IKKE jeg skulle være så mye forlangt da, men....

Ensom jeg også, iallefall til tider..Og blir ofte grepet av tanken om at et lite menneske skal være 100%avhengig av meg til det blir stort nok til å ta vare på seg selv...

Skjønner hva du mener iallefalll...

[Anonym bruker]

mener det bør være en selvfølge i et forhold at mannen ikke flyr ute på byn opptil fler ganger i uka når dama er gravid!!!

Mener man bør vie mest mulig tid til hverandre og forholdet, for når babyen kommer så blir det fint lite tid til slike ting.

Var dere mye ute og festet før du ble gravid? for da er det kanskje vanskelig for han og omstille seg...

For det er jo du som er gravid, og du som må stoppe å drikke...sånn han kanskje tenker...

jeg har hatt problemer med barnefar fra dag en i dette svangerskapet egentlig...ble jo slutt fordi jeg ville beholde og ikke han...han kom tilbake etter to mnd og sa han ville prøve...dette var i slutten av mai, og vi krangler ofte...

Han er mye ute...MYE...drikker og kommer hjem på morgenkvisten...

Mener det er feil av han å holde på sånn...HATER det virkelig...

greit om det hadde vært en gang i måneden eller no, men når det skjer minimum en gang i uken...da er det ikke greit...

Føler jeg er langt nede om dagen, ikke smiler jeg...klarer ikke riktig å glede meg...vil ha barnefar- vil ikke ha han...

 

Hender jeg angrer for at jeg er gravid, for som deg vil jeg også kunne ta del i all morroa som skjer...har jo ikke like mye energi lenger...og man har helt andre verdier som gravid og vordende mor...man setter familekos og annet mye høyere enn festing og slike ting...

Og det tærer på når man da har en samboer som ikke ser på det på lik linje med deg..

 

Jeg må si jeg misliker tanken på at "typen" min skal bli far til mitt barn...

 

sånn føler jeg det i dag- kanskje føler jeg noe helt annet i morgen...

 

FRUSTRENDE:(

 

Hvorfor kan ikke alt være bra- jeg vil så gjerne smile og stråle!!!