Svangerskapsdepresjon, hvor skadelig? Erfaringer?

[Anonym bruker]

Helt siden jeg fant ut at jeg var gravid, har jeg slitt med at jeg har vært ekstremt deprimert. Jeg gleder meg ikke, ser ikke frem til det og har til og med tatt noen glass vin igjennom svangerskapet. I tillegg til av og på røyking, begge deler er noe jeg vanligvis ser på som forkastelig at gravide kan få seg til å gjøre, men denne gangen klarer jeg ikke bry meg om lille i magen. Blir vårt tredje barn, har en helt fantastisk mann som støtter opp, men det er ikke et barn noen av oss egentlig ville ha.

Dårlig økonomi, og masse komplikasjoner i svangerskapet.

Aldri hatt det sånn før, de andre svangerskapene har gått prikkfritt med en helt enormt stor spenning og glede for babyen som kommer.

 

Jeg angrer på at ikke jeg valgte abort, jeg har vært så langt nede at jeg har vært nær og ta livet av meg med babyen i magen så jeg kunne slippe å få henne. De to andre går på skole og i bhg, så hele dager har blitt tilbragt i senga halve svangerskapet, klistrer på et smil blandt folk og oppfører meg som om vi gleder oss. Alt er jo bare en løgn, det er ingenting i meg som vil ha babyen, jeg klarer ikke glede meg.

Nå er det bare to måneder igjen til termin, og jeg har så vondt av henne som får denne starten i magen.

Mannen viser ingen glede over svangerskapet, tror hele greiene er veldig tungt for han også for jeg har enormt store humørsvigninger og orker veldig lite. Holder på å gå i oppløsning av dårlig samvittighet, føler meg som et grusomt menneske.

Har ikke orket svangerskapskontroller, har kun vært på to stykker så har ikke klart å be om hjelp heller.

 

Noen som har opplevd lignende? Gikk det over når babyen ble født?

Fikk du hjelp?

 

Beklager om det virker rotete skrevet, er bare så vanskelig og få ned alt.

 

 

Anonym poster: 5703e69132a417e28e3dbaee8333b6c7

[Anonym bruker]

Desverre er det noe dom heter fødselsdepresjoner også... Jeg gikk hele tiden å ventet på at noen skulle komme å hente dette barnet de hadde gitt meg... Fikk ikke morsfølelse, var ikke glad i barnet... Men tok meg av han.. gjorde alt jeg skulle gjøre, men la ingen følelse i det... Det tok en stund før jeg faktisk skjønte at dette var mitt barn, og ingen skulle hente han... Og jeg hadde syyyyykt dårlig samvittighet... Han var mitt først barn, hadde aldri hørt om depresjoner før og etter svangerskap... Men nå, i mitt 3... Har jeg fortalt JM alt, hvordan jeg hadde det under de 2 forige, så jeg får masse oppfølging.. har ennå ikke hatt en depresiv tanke, og det er godt... For jeg vet hvordan du har det... Jeg røykte ikke, og drakk ikke.... Men ved 1 tilfelle da jeg var 3-4 månder på vei, slo jeg meg selv hardt i magen, flere ganger.... Hærregud som jeg angrer... Heldigvis skjedde ingenting med den flotte gutten min...

 

Anonym poster: 48ecc763106451159e763f3863972e14

[Anonym bruker]

Kjære deg, vil ikke dømme deg bare gi klem. Jeg opplevde noen av de samme følelsene da jeg ble gravid med tvillinger. Gikk gradvis over da de var tre mnd. Nå er det fantastisk, enda tre mnd senere. Synes du skal snakke me jordmor, helsesøster el lege. Den du har mest tiltro til. Ikke sitt alene med følelsene, det forsterker dem bare. Jeg snakket mye med HS. Det hjalp veldig.. Trodde jeg måtte på piller, men plutselig kom gleden og det var deilig. Siden du har barn fra før vet du jo at man elsker dem betingelsesløst, og det kommer du til med dette barnet også.

Håper det ordner seg for dere.

Stor klem

 

Anonym poster: 15f7ffa404706c5a937c9f481bcc25b3

[Cinnamon4]

Huff, stakkars deg! Du MÅ jo få hjelp, det er et stort skritt du MÅ ta nå før fødselen, be om hjelp.

Jeg har vært deprimert selv i svangerskap, men ikke så ille... Dog er jeg plaget med depresjon nå, det har hengt igjen fra svangerskap nr 2 og jeg vet hvor tungt alt er og hvor fraværende tiltakslysten er. Men fornuften er ikke borte, du må samle den og be om hjelp. Det er ditt ansvar overfor babyen du har valgt å bære fram, tross alt. Jeg vet det ikke nytter å si "skjerp deg" eller "ta deg selv i nakken", men likevel vil jeg si "tving deg selv til å be om hjelp". Jeg kan ikke si noe om hvordan dette vil bli etter fødsel, men når du forklarer grunnene til at dere ikke ønsket dette barnet så regner jeg ikke med at det vil bli noe annerledes når barnet blir født? Klarer du ikke se noen llyspunkter? Du vet, en baby koster ikke mye i forhold til et skolebarn, dere har tid på dere til å rette opp økonomi, gjøre tiltak, ta grep. Huff, jeg skjønner deg så godt, dette med økonomi er nok alene til å tippe et friskt menneske. Jeg vet! Men, når det er som mørkest kommer alltid et lys, og det stemmer! Du må gripe de lyspunktene du ser underveis og prøve å bruke de. Men første bud er å bestille time på helsestasjon til kontroll, og fortelle hvordan du har det/føler det. Husk - du er ikke alene!!! Stor klem og håper du klarer ta dette grepet!!

[Gjest eelis+kian ♥]

Ta kontakt med lege eller jm, sånn skal ingen ha det. Får helt vondt av deg, stakkars HI. Kanskje du skal ta med mannen også, om ikke annet bare for støtte og trygghet. Ta imot den hjelpen du blir tilbudt, vær åpen og ærlig, ikke legg noe imellom. Du er i hvert fall nødt til å gjøre noe før babyen kommer!

 

God klem, og lykke til

[Anonym bruker]

For min del gikk det ikke umiddelbart over, men var bra i løpet av et års tid. Jeg fikk behandling via fastlegen, og anbefaler det.

 

Anonym poster: cd5a396193ad74890246b4d1b652baad