Hjeeeeeeeeelppppp, nå orker jeg snart ikke mere .

[Anonym bruker]

Nå har vi et barn i barnehage, har gått der siden hun var 3 år. Nå skal hun starte på skolen.

Fra sommer av så har det blitt tatt opp at hun skal utredes, det er aldri noe positivt å si om henne, , nå er det møter møter osv, greit nok. vet ting tar tid.

det er pp- bup og barnevern + barnehagen, er det ikke møte her så er det møte der , og der det ikke noen av de så er det 2 av innstansene.

Overalt blirr enn møtt med negativitet.

Nå skal vi i barnehage møte igjen den 29, men så snakket lederen i barnehagen med meg på fredag at vi MÅTTE ha et møte den 19 pga det var så ille nå.

Er så på gråten.

Hun er liksom bare slem virker det som.

Hun er ikke sånn hjemme, har bare mest lyst til å grine grine og atter grine.

De starter liksom hvert møte med hvor søt og bla bla bla, men jeg går ikke på den pga jeg har gått selv 1 år på skole og de Må starte med sånt. de sier det sikkert til alle sammen.

 

Er så lei så lei at jeg har nesten bare lyst til å si , ta den ungen i fra meg for jeg orker snart ikke mere pga dere knekker meg helt sammen som mor.

 

Hun har adferdsproblemer, kan slå( hun snakket sent)

Konsentrasjonsvansker .

Nå har de funnet ut at hun skal til en barnehage i tønsberg 3 dager i uken i 4-6 uker.

Hvorfor skal hun bli tatt ut av sine omgivelser å starte på nytt ? det skal være 5 voksene og 5 barn der + de er 3 psykologer og 1 lege.

 

Uff jeg orker ikke mere snart, måtte bare få det ut her.

Er det noen som har noen råd å komme med, før jeg blir gal?

 

 

 

[Gjest]

Har vært der med frustrasjonen selv, men må si jeg har blitt møtt med en helt annen holdning både fra leger,pp og skole. De er veldig sammarbeidsvillige og flinke til å møte meg på veien.

Når frustrasjonen min tar overhånd har jeg alltid noen å ringe,ink lærer.En kjempelærer.Har vært superheldig.

Men fårstår deg med frustrasjonen, aner ikke hvor mange tårer jeg har felt eller hvor mange dager tilsammen.

Man mister liksom kontrollen.

Ønsker deg masse lykke til og du er ikke alene.

Klem

[2prinsesser>#]

HEI!

 

Skjønner fortvilelsen!!!

 

Jobber i bhg selv og har et par ting jeg tenker veldig på:

1) be PPT på observasjon hjemme, slik at de faktisk ser den jenta du syntes du har der siden det virker som hun er annerledes hjemme enn i bhg

(en av mine kjepphester for tiden, i andre typer saker hovr mye av problematikken ligger i samspill foreldre - barn, hjelper det ikke obs i bhg nård et er foreldrene som burde få hjelpen for å hjelpe barnet sitt.

2) Hadde et "et språkbarn" selv på avd for noen år siden, han var litt hos oss og 2 g i uken på et spes opplegg/bhg ift spesifikk språkvanske. Han hadde veldig nytte av det.

 

HUsk på sånne steder er det som oftest folk med masse kompetanse og erfaring, og flere voksne pr barn. Kakjse hun får nye venner som hun kan ha det gøy med og kanksje treffer du nye foreldre og som du kan dele erfaringer med!

 

På neste møte ville jeg spurt helt spesifikt "hva gjør hun som er bra"??? "Er det en liten ting hun er flinkere til enn andre" og så bygd opp noe fra det!!!!!

[Anonym bruker]

Takker for svar.

På mandag så kom dråpen for meg, gråt og gråt. Ringte å snakket med ei god venninne, etter samtalen var jeg bare sint.

Nå skal jeg slå i bordet og si hva jeg mener og ikke være passiv.

Har følt at de bare spyr ut galle mot deg og du bare tar i mot, nå er det nok.

Når de skal si noe positivt så er det liksom hun er jo en søt og nyyyyyyydelig jente og har mange gode ting også. Hva har utseende med dette å gjøre?

Koselig å høre, men det er svada prat i mine ører når hun er så slem ellers.

 

Det er så ille at jeg spør aldri personalet i barnehagen lenger åssen dagen hennes har vært. vet at det ikke er så mye positivt å høre. Kan sikkert virke som at jeg ikke er int.

Går å tenker på den lille jenta mi da som liksom er en pest og plage for alle, sånn føles det ut som.

 

[Dolce]

Stakkars deg. Jeg føler virkelig med deg. Har selv en gutt med ADHD. Vet akkurat hvordan du har det. Man blir fullstendig psyka ned av barnehage/familie, føler man svikter som mor. MEN det gjør du IKKE! Du er en kjempe mor. Ha tro på deg selv! Hvem andre vet det beste om ditt barn enn deg? Stå på krava. Det verste man kan gjøre med "problembarn" er å kjefte på de. Da blir de verre. Når ho slår, hold ho inntil kroppen til ho roer seg, og deretter snakk rolig og direkte til henne at sånn går ikke ann. Lær å respekter at ho er som ho er. Så skal du se du får det mye bedre med deg selv. Fortell de i bhg hvordan de skal være mot henne. Det er deres jobb å gjøre dagen bra for din datter! Stol på deg selv og lykke til. Sender en varm klem.

[Monika m/1 stor gutt og 1 baby]

Åååå hvor jeg kjenner meg igjen.

Føler det stiller spørsmålstegn ved deg som mor. Men må trøste med at gutten min ble myyyeee bedre når han fikk medisiner.

har jo problemer nå også, men ikke slik som før. Når jeg tenker tilbake på den tiden forstår jeg ikke at jeg hang sammen.

 

masse trøsteklemmer til deg.

 

PS har du ingen som kan avlaste deg litt?