Anonym bruker Skrevet 29. desember 2006 #1 Skrevet 29. desember 2006 Giftet meg i sommer, og forholdet går rett i dass.... Hatt mange ræva perioder før og, men nå orker jeg snart ikke mer.. Han tar null hensyn til meg, gjør ingenting hjemme og gjør ikke noe med barnet om han ikke får klar beskjed... Nå i jula f.eks skulle vi ha den hjemme. Jeg har slitt en del med stress og hatt det litt tungt i høst, så han sa at på julaften skulle jeg bare slappe av og han skulle ta alt.... Vel, han hjalp til å rydde av bordet etter desserten og han hentet EN søppelsekk til papiret fra gavene.... That's it, resten gjorde jeg og gjestene... 1.dag hadde vi hans familie på besøk og samma greia da... Var broren min som måtte stryke duken fordi jeg ikke rakk det..... Mannen min? Nei, han sov leeeeeeeeenge og lekte litt med barnet vårt... Dette er bare et lite eksempel på hvordan det er.... Jeg orker ikke mer jeg altså...=( Elsker han jo, og vi har snakket om dette utallige ganger..., men det blir ikke bedre.... Kan ikke varte opp han, hans familie og hans venner resten av livet... HAr jo meg selv og barnet vårt og..... Økonomien min er vanskelig nå.... Er student, og i permisjon.. Ingen jobb å gå tilbake til.... Det er HELT uaktuelt for meg å flytte uten barnet, så hva skal jeg gjøre da???? Vet man kan få støtte, men tar vel lang tid fra man flytter til sånt kommer inn på konto? Jeg har jo ikke råd til å klare meg en måned en gang som det er nå.... Føler meg så låst................................................... Beklager sytingen, men måtte bare skrive det et sted.. Og her kan jeg være anonym....
Gjest Skrevet 29. desember 2006 #2 Skrevet 29. desember 2006 Her er hjelp fra familie og venner tingen til å begynne med for så å gå over på stønader etter endt permisjon... Det er meget gode støtteordninger for alenemødre, også etter endt permisjon, du vil jo få barnebidrag samt kontantstøtte (dersom du ikke benytter bhg) og enda noe mer (husker ikke hva det heter)
Herkules Skrevet 30. desember 2006 #3 Skrevet 30. desember 2006 Tenkte jeg ikke skulle legge meg bort til argumenter og forholdet deres, men tenkte jeg kunne si at her er det bare og syte! kanskje du har noen familie eller nære venner som du kanskje kan få litt hjelp av enten med å bo der en liten stund eller noe? Mannfolk kan være ganske så åndsfraværende altså Lykke til
Gjest Skrevet 30. desember 2006 #4 Skrevet 30. desember 2006 Rådet mitt over var forøvrig dersom du skulle skille deg. Er det ingen oppdragelsespotensiale i mannen din? Høres ut som han tror han bor hjemme hos mora si ennå egentlig:p Et tips (som funket her i gården) var LA DET FLYTE! ikke gjør det, be ham, blir det ikke gjort så blir det ikke gjort. og så, dagen før besøk fra hans familie eller venner eller noe, da er du opptatt, ta med ungen på treff, kino, bading, middag hos en venninne etc og vær borte slik at dersom det skal bli ryddig må han gjøre det, skal love deg det blir fart på sakene da (hvis han har potensiale altså) og når han da har vist at han kan er det ingen vei tilbake og ingen unnskyldninger som funker... Må legge til at det er aldri strøkent her, men han gjør nå sin del og den delen gjør han bra etter litt sånn oppdragelse. var visst flaut om svigermor skulle se hvor lite han gjorde hjemme:p haha
ChaChi Skrevet 30. desember 2006 #5 Skrevet 30. desember 2006 huff da, det hørtes ikke noe særlig ut.. skal ikke si noe om hva du burde gjøre, det må bli opp til deg selv og bestemme, men om du skulle velge å gå fra han så har du rett på støtte. både fra lånekassen og fra trygdekontoret.(overgangsstønad) og om du snakker med de på trygdekontoret og forklarer den økonomiske situasjonen så er de somregel behjelpelige. en veninne av meg flyttet fra barnefaren for ikke så lenge siden, og hun fikk penger samme dagen som hun var på trygdekontoret siden hun ikke hadde noe. både du og den lille må jo ha mat osv.. de er somregel behjelpelige når de vet du alikevel har krav på penger og kommer til å få de etterbetalt uansett. sender noen trøsteklemmer jeg, og ønsker deg lykke til uansett hvilken konklusjon du måtte komme til.
Anonym bruker Skrevet 30. desember 2006 #6 Skrevet 30. desember 2006 Takk! Det er så innmari vanskelig.... Jeg har følt det sånn lenge, men som sagt, så elsker jeg han..... Men han gjør ingenting for meg og forholdet, grenser for hvor lenge man kan gi, uten å få noe tilbake... Skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne bodd hos en stund, for å "teste" ut livet fra hverandre før man faktisk flytter HELT ut.... Men mamma er helt uaktuelt... Kunne bodd hos min bror en periode, men han bor ikke i Norge... Dermed er det igjen denne økonomien som stopper.... Åhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! HI
Gjest Skrevet 30. desember 2006 #7 Skrevet 30. desember 2006 Har du "truet" han med at du vil skille deg hvis det ikke blir bedre? Hva sier han da i så fall? Skulle tro det kanskje fikk han til å skjerpe seg? Har hatt det litt på samme måte selv, gikk på en knekk til slutt, var så sliten at vi kranglet noe sinnsykt, endte med at jeg bare satte meg ned og gråt av utmattelse hver kveld. Da skjerpet han seg, og alt vært bra siden. Han måtte bare forstå hvor slitsomt det var for meg å ta meg av alt.
Anonym bruker Skrevet 30. desember 2006 #8 Skrevet 30. desember 2006 Hilde Marø (nicket) Ja, har prøvd... Han bedrer seg i to-tre dager, så er alt ved det samme gamle igjen... Han har ALDRI måtte ta ansvar for noe, han har aldri opplevd en krise i livet og har heller aldri hatt en tung/vanskelig periode psykisk... Så tror rett og slett ikke han fatter hvordan det er for meg.... Han er egoistisk og mangler empati.... Sånn har han dessverre alltid vært=( HI
Anonym bruker Skrevet 30. desember 2006 #9 Skrevet 30. desember 2006 Stakkar deg. Jeg føler med deg. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg anbefaler at du og/eller dere går i familieterapi/psykolog (det er gratis). Hvis han ikke vil, bør du gå alene. For uansett hva som skjer, vil du ha med ham å gjøre - han er jo far til barnet ditt. Men tenk på deg selv og ditt liv: Hvordan vil du leve det? Det er bare du som kan bestemme det. Hvis du virkelig sliter i forholdet, tror jeg økonomien kommer i andre rekke. Det ordner seg med den. Lykke til da. Varme tanker til deg.
Anonym bruker Skrevet 30. desember 2006 #10 Skrevet 30. desember 2006 ....meget gode støtteordninger for alenemødre?????? ...vet du hva du prater om????
Anonym bruker Skrevet 30. desember 2006 #11 Skrevet 30. desember 2006 Takk! Sånn vi har det nå orker jeg ikke leve nei... Men det er et stort skritt og ta med skillsmisse... Skal prøve familieterapi, tror jeg! HI
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå