Er så slitsomt å ha det slik!!

[benki]

Hei! Har skrevet et par innlegg tidligere på andre forum, men ser det er mer aktivitet her, så prøver igjen=)

Jeg er en jente på 25 år. Jeg har alltid sett på meg selv som en utadvent og sosial jente uten noen store bekymringer. Har mannen jeg elsker og en fantastisk datter på snart 2 år. Trives kjempegodt i jobben og har et godt forhold til både min og sambo sin familie. Føler liksom at jeg har alle forutsetninger fos å ha det godt.. likevel har jeg så masse rare tanker!

Begynte i høst m at jeg begynte å grue meg fælt til å miste mormor.. hun er ikke syk el noe, men er 83 år! Hun har vært mer som min mor enn mamma har vært, så tapet av henne vil bli helt enormt.. hun er min klippe i livet! Jeg begynte også å tenke på døden generelt og hvorfor vi er her på jorden.. syns alt virker så meningsløst liksom. Nå er det blitt sånn at jeg nesten kvier meg for å gå til mormor (har vært der nesten hver dag siden tulla ble født, så de er veldig nær!) men må gå pga datteren min! Disse tankene utviklet seg til angst.. først av og til og nå hver dag! Kan ha det helt fint om dagen også kommer tankene om kvelden.. klarer til en viss grad å skyve det vekk, men det ligge baki hodet hele tiden. Er ikke så konkrete tanker nå som i begynnelsen... nå er det mer en generell nedstemthet... klarer ikke helt å glede meg til eller over ting.. jeg som alltid har gledet meg til alt!!

Skjønner ingenting av disse tankene! Skal sies at jeg kjørte kroppen min enormt hardt m tening og diett siden jeg la på meg mye i sv.skapet.. fikk blodpropp etter fødsel og hadde noen tøffe første mnd m tulla... har ikke kjent etter og bare kjørt på! Har også hatt lite energi helt siden min datter ble født.. ikke fått hentet meg inn igjen liksom! Har i tillegg en mor og bror som har slitt m angst, men har alltid tenkt at jeg er glad jeg ikke er som de...

Kan godt være det er kroppen som gir beskjed om noe, men skjønner ikke sammenhengen med tankene mine... det at jeg omtrent frykter livet.. er redd for å miste noen, dø selv, oppleve fæle ting osv. Skjønner rett og slett ikke meningen m ting!

Som sagt har jeg mange ok dager og sliter ikke m panikk el vansker m søvn, men er konstant bekymret for å bli verre...

 

Dette ble langt ser jeg, men håper noen der ute kan gi meg noen trøstende ord.. det er slitsomt å ha det sånn=(

 

Har forresten bestilt time hos kineseolog og håper det kan hjelpe..

 

Takk for at du leste=)

 

hilsen

[ønsker_meg]

Kjære deg! Dette er ikke enkelt, det vet jeg får jeg har 2 angst diagnoser.

For meg høres det ut som at du har hatt en tøff tid, med fødsel og blodpropp og ikke minst mye aktivitet. Det du beskriver minner meg om meg selv, og kan i mine ører høres ut som noe lignende til dødsangst, ikke bare for deg selv men også for andre. Det er jo fint at du har fått time hos kinesiolog, jeg håper h*n kan hjelpe deg. Jeg var hos kinesiolog for mange år siden, jeg var 8 år og hun kunne fortelle at jeg var deprimert. For meg virket ikke Bach blomstermedisin (som mange bruker i behandling) så jeg har brukt 5 år på terapi. Angst kan komme helt uventet, men går ofte ikke bort av seg selv, og derfor synes jeg det er så viktig å få hjelp.Alle på min mors side (ink. mamma) har angst og depresjoner, og når jeg nå nylig fikk stillt 3 diagnoser (panikkangst, generell angst og depresjon) ble jeg ganske lei meg. Jeg kan anbefale deg en god bok å lese "Hvis angsten kunne trylles bort" av Bente Wemundstad, er en beretning om en hverdag med angst. Den koster 250,-kr. Jeg leser den selv for tiden;)

Men mye skjer når man får barn, og mange får også et nytt syn på livet og hva man setter stor pris på ved å leve. Jeg har akkurat det samme med min bestemor, hun var også mer mor for meg enn det mamma var.

Håper du får hjelp til dette og at du har noen å snakke med. Det verste er å måtte gå med det alene.

 

Tanker fra

[benki]

Hei=)

Tusen takk for svar.. nei det er ikke noe kjekt dette her! Blir så forbanna på meg selv for at jeg ikke bare kan være glad og takknemlig for det jeg har!

Er så redd for å alltid skulle måtte ha det sånn.. det tror jeg ikke at jeg orker.. da blir jeg gal! Er også redd for at sambo ikke skal klare å leve m meg hvis jeg er sånn over lengre tid.... skikkelig kjipt dette!

[ønsker_meg]

Skjønner at det er en kjip situasjon å være i. Hvis du skulle føle at du ikke får den hjelpen du trenger fra kinesiologen, kan du jo vurdere å snakke med en psykolog? Eller så er det også noe som heter psykodrama (som jeg kaller turbo-terapi, ikke fordi det alltid går like fort, men fordi man kommer så godt i gang) . Dette er dyptgående terapi og handling og man tar som regel utgangspunkt i akkurat det som plager deg.Dette er en gruppeterapiform, eller monodrama som er for deg og terapauten alene.

Hvis du vil kan du lese mer om psykodrama her: www.psykodrama.biz www.psykodrama.no www.psykodramasenteret.no

Jeg håper du kan finne litt hjelp i kinesiologi, og husk at dette handler om deg og at du skal få det bedre, ikke om samboern din. Dette er er jo ting som man gjerne ikke har kontroll over!