Kan jeg adoptere bort mitt barn?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke rusmisbruker eller alkoholiker, bare en ganske fortvilt student som vurderer å adoptere bort barnet jeg venter. Er det mulig å adoptere bort et barn like etter fødsel i Norge?

Jeg vet at det går an i utlandet, i Usa har man vel også muligheten til å velge en familie.

 

 

[Anonym bruker]

Det burde vel være mulig? Mulig det må være fosterhjem i så så mange år først, før adopsjon kan innvilges, men det vet jeg for lite om.

Lykke til- håper det ordner seg til det beste for dere.

[Anonym bruker]

uff stakkars deg! du er ikke i en god situasjon nå.. men når barnet kommer kan det jo være at du føler noe annet!!! det er ikke noe annet her i verden eg ville enn å få ett til barn å ta vare på og det tror eg er mange andre som tenker også!!!

[Anonym bruker]

Når man skal ta vare på et barn bør både økonomi og mange andre ting være på plass mener jeg. Abort var ikke et alternativ for oss, men vi har snakket mye om å adoptere bort barnet til en familie som virkelig ønsker det og kan ta vare på det slik at barnet får det best mulig!

 

Jeg vet at det høres veldig rart ut at to "normale" personer ikke føler at de har muligheten til å ha et barn, men jeg vokste opp i et hjem hvor vi hadde elendig økonomi, moren min var alvorlig deprimert og jeg grudde meg til hun kom hjem fra jobb.

Jeg ønsker noe bedre for mitt barn........

 

Er det noen som vet helt sikkert om barnet må i fosterhjem flere år først? Det beste må jo være å kunne adoptere det bort rett etter fødsel.

[Anonym bruker]

Hei. Sånn som jeg kjenner systemet så går det ikke å adoptere bort fra første stund. Barnevernet vil plassere barnet i fosterhjem, også vil adopsjon kunne bli vurdert etter noen år. Det er IKKE lett å adoptere bort et barn i norge. Omtrent verre enn å få adoptere. Jeg har selv prøvd å adoptere ei lita jente som er min mann sitt. Hennes mor vil at jeg skal adoptere henne fordi hun vet jeg vil ha en bedre mulighet til å ta vare på henne, men vi fikk ikke lov. Og etter 3 avslag har vi fått endelig avslag og da har vi ikke flere ankemuligheter.

 

Det er mange rare lover og regler som de forholder seg til, og barnevernet er veldig bevist på at barnet helst skal være hos mor nesten for en hver pris. Iallfall er det sånn vi føler det. I mitt tilfelle er jeg allerede mor til den lille jenta og har vært det i flere år, men det spiller ingen rolle, for det kan jo hende at hun kan ta opp kontakten med moren om mange år. Jeg kunne skrevet en hel bok om hvordan systemet ikke tenker på hva som er barnets beste og hva de har gjort mot den lille jenta jeg har hjemme her.

 

Vel det jeg vil si deg er at du må belage deg på en lang "kamp". Men om du har barnevernet på din side så kan du jo sette barnet ditt i fosterhjem, og håpe at de fosterforeldene med tiden vil adoptere ditt barn og at de får igjennom adopsjonen hos Barne, ungdom og familieetaten som tar seg av adopsjoner. Du kan jo ringe og snakke med en saksbehandler der og høre litt mer om hvordan du kan gå frem. Det kan jo finnes smutthull i loven jeg ikke kjenner til.

 

Uansett vil jeg ønske deg lykke til. Og jeg syntes det er veldig fint at du klarer å se at noen andre kan ta bedre vare på barnet ditt dersom du mener at du ikke klarer det selv. Det står det respekt av.

[Gjest Riga & hippiesnulla 14.10.06]

Skjønner at du vil det beste for barnet ditt, men hvis det kun er økonomi som er hinder, så ville jeg bare fortelle deg åssen jeg har det som student. Jeg får 9000 kroner av lånekassa som stipend i måneden, samt engangsstønad på 33000 av staten og barnetrygd på nesten 1000 kr i måneden. Altså har jeg mye mer penger nå som jeg har barn enn det jeg hadde før. Kjæresten min er også student og får lån og stipend som før, men også forsørgerstipend på 1000 kr i måneden. Og dette greier vi oss fint på selv om vi har høy husleie. Så finnes det også andre støtteordninger en kan benytte.

[Anonym bruker]

Jeg visste ikke at det skulle være så utrolig vanskelig å adoptere bort et barn i Norge..... Helt utrolig spør du meg...

Det er ikke bare økonomi som spiller inn her men jeg har også slitt mye med depresjoner og spiseforstyrrelser i mange år, så det jeg er redd for er at jeg ikke har mulighet til å gi barnet det livet som det fortjener. Det er vanskelig å forstå for andre, men jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg også ser mine egne begrensninger.

 

Men jeg vet ærlig talt ikke om jeg klarer å tenke på at barnet først skal i fosterhjem for så om mulig bli adoptert av den familien hvis barnevernet mener det er greit, syntes en adopsjon bør skje rett etter fødsel.

Men jeg skal ta kontakt med en saksbehandler å prate litt.

[Feliz31]

Hei.

Dersom du fortsatt ønsker å adoptere bort barnet du bærer bør du kontakte barneverntjenesten i din kommune. De vil ha endel samtaler med deg for å høre hvorfor du ønsker dette, og snakke med deg om hvordan man kan tilrettelegge for dette. Barnet kan bli plassert raskt etter fødselen, og bli plassert i fosterhjem. Barnet blir ikke med en gang formelt adoptert av fosterhjemmet før det har gått en stund, evt at det er mulig for dere å lage en juridisk avtale dere imellom. Det er ikke slik at barnet må flytte fra fosterhjem til fosterhjem, det er bare det at det formelle tar tid, og du har en viss angrefrist, slik jeg tror det er.

jeg vil på det sterkeste anbefalle at du kontakter barneverntjensten, der vil du få reel informasjon vedr dette og råd om hva du bør gjøre videre.

[DenherJenta]

syns det er utrulig modent av deg å ville gi dette barnet livet, for så å gi det et bedre start i livet en det dere kan tilby.. lykke til.. ta kontakt med barnevernet å hør med de hvordan det foregår.. du kan å ta kontakt med http://www.amathea.no/index.aspx?id=1013&mid=1145

de kan sikkert hjelpe det på veien videre...

masse klemmer og lykke til...

[Anonym bruker]

Jeg vil bare råde deg til ikke å gi bort barnet ditt. Jeg er så inderlig redd for at du senere i livet vil angre på det. Kanskje du vil få en voldsom reaksjon når du får ditt neste barn?

 

Jeg kjenner ei som ved uhell (alkohol i bildet) ble gravid. Hun var inne i en svært deprimert periode. Hun vurderte å adoptere bort barnet, men beholdt det. Barnefaren er utenlandsk, så han ser hun ikke så mye til, men hun er blitt svært godt hjulpet både med studentbolig tilrettelagt for barn, stønader, barnehage mv.

 

I dag stråler hun av lykke og er ei stolt mor. Barnet er alldeles nydeligt og ligner mer og mer på henne.

 

Veien blir til mens du går, kjære, selv er jeg barnløs, så jeg er kanskje ikke den rette til å gi råd, men jeg følte jeg måtte

[Anonym bruker]

Jeg tror og det er svært vanskelig å adoptere bort barnet i Norge. Men mange velger dette i andre land, så at en kan klare å leve med det tror jeg. Men en vet jo ikke det på forhånd derfor et det uansett noe an må være 100% sikker på før en gjør. Jeg personlig kunne godt tatt et barn i fosterhjem som jeg kunne adoptert med tiden, MEN jeg ville ikke gjort dette hadde det vært en sjans for at foreldrene ville ombestemme seg. Og det er vel sånn det er i dette landet. Jeg som ufrivillig barnløs, skulle selvsagt ønske det gikk ann å adoptere et norskt barn fra fødselen av, men slik er det jo ikke.

 

Selv om du er student, betyr ikke det at ditt barn vil vokse opp med dårlig økonomi. Men det er bare du som kan bestemme om du vil bli mor.

[Gjest Riga & hippiesnulla 14.10.06]

Jeg sliter også med depresjon, så jeg vet at det er tøft. Derfor abort ikke var et alternativ for meg (men jeg tenkte på det ofte likevel) siden jeg visste at jeg ikke kom til å greie å leve med det. Og jeg hadde heller ikke greid å adoptere bort babyen min, så jeg fikk henne, og nå må jeg ta vare på henne. Det er ikke så enkelt,- spesielt ikke når jeg har venta lenge på hjelp uten å få det. (blir bare henvist videre og videre...tror endelig jeg har blitt henvist til riktig sted nå).

 

Men det finnes tilbud for å hjelpe de som strever...ei på helsestasjonen vår går 2-timers tur med snulla når hun har tid til det slik at vi får litt avlastning. Siden kjæresten min ikke sliter så mye som meg så gjør han mye, men nå i vår må han gjøre ferdig masteroppgava si, så da vet jeg ikke helt hva vi skal gjøre. Barnevernet kan tilby avlastningsfamilier...vet ikke helt åssen det fungerer, men moren min er i alle fall avlaster for en liten gutt 1 helg i måneden. Altså finnes det tilbud dere kan benytte dere av for å ikke måtte ha babyen hele tida hvis det gjør ting bedre for dere. Det er vanskelig å passe på en baby hele tida, men jeg tror nok det også er vanskelig å gi fra seg sin egen baby.

 

Du må uansett kontakte barnevernet, så jeg håper de har noe positivt å si til deg. Hvis du skulle være så uheldig å møte på noen som er teit mot dere, så krev å få bytta saksbehandler! Uansett om du adopterer vekk eller ikke er det viktig å bli møtt med respekt. Vi har selv kontakt med barnevernet, og vår saksbehandler var veldig forståelsesfull når det gjaldt min situasjon.

 

Angående spiseforstyrrelsene dine så er det lurt å snakke ekstra om dette, enten på svangerskapskontrollene eller med psykolog eller lignende. Finnes også forum om dette på bim.

 

Håper ting ordner seg!

 

 

[Anonym bruker]

jeg skal ha en samtale med jordmor neste uke før jeg gjør noe annet. Sambo syntes hele situasjonen er forferdelig og ser på mange av sine venner som er i lykkelige omstendigheter. Han må gi sin tillatelse til adopsjon og det spørs om han greier det...

 

Barnevernet hvor jeg bor er ikke til å stole på og jeg tar ikke kontakt med dem før vi begge har bestemt oss helt sikkert om vi gir fra oss barnet.

 

[*Silje87* *Ønsker spire* 17pp]

Hei!!

 

Det skal gå ann å adoptere bort barnet ditt her i Norge etter fødselen! Min samboer og hans bror er det!

 

Men snakk godt sammen før du gjør det, er jo veldig kjedelig hvis dere angrer etterpå!!

 

Men lykke til ihvertfall!!

[Ravna]

Jeg kjenner et par som har adoptert et norskt barn (i 2006). De fikk henne da hun var fire måneder, frem til det var hun i fosterhjem. Foreldrenes begrunnelse var at de følte seg for gamle til å ta seg av et barn. Din grunn må vel være like god som deres.

[*Vetlis*]

Har ikke lest alle innleggene her, men svarer deg alikevel!

Min tante jobber i barnevernet med nett sånne saker! Hu fortalte her om dagen at 1 barn gjerne bor i fosterhjem/beredskapshjem i 2mnd før det kommer til adoptiv foreldre her i Norge. Så det går ann.

 

Håper ting ordner seg for deg.

 

Ønsker deg masse lykke til!

[*Vetlis*]

http://www.bufetat.no

Se litt på den siden, mulig det er noe svar på det du lurer på der!

[Anonym bruker]

Ikke at det har noe med denne debatten å gjøre, men du har jo skrevet mange ganger om åssen dere dro til Riga og prøvde å lage baby... nå får du det til å høres ut som om det var et slit og du vurderte abort og skulle helst ikke hatt noen unge. Er ikke det litt selvmotsigende?

[Gjest Riga & hippiesnulla 14.10.06]

Siden du husker historien min så godt anonym, så har du vel fått med deg at kjæresten min fortalte meg en hemmelighet da vi var i Riga? Og at jeg fikk store psykiske plager, og at jeg generelt har det vanskelig for å ta avgjørelser.

 

Selvmotsigende er det så absolutt...ikke noe gøy å ha det slik!

[Anonym bruker]

Sånn som jeg kjenner reglene blir barnet plassert i en beredskapsfamilie i 3 måneder. De to første månedene har du rett til å angre deg og besøke barnet hvis du ønsker. Beredskapshjemmet blir holdt hemmelig. Den siste måneden går til å finne en passende familie og forberede dem på et nytt familiemedlem. Etter de to månedene signerer du papirene og har lenger ingen rettigheter ovenfor barnet.

 

Men tenk deg godt om, og husk at du har krav på de to månedene før du bestemmer deg endelig! Lykke til med dine valg, og husk at det du selv velger kan være til det beste både for deg og det lille barnet. Du må ha en utrolig styrke for å i det hele tatt klare å være så klar i hodet som du er. Jeg håper du bare opplever medgang med de valgene du tar.

[Gjest]

det vet jeg ikke... men skulle tro at det går an...

[Anonym bruker]

hei, jeg er adoptert(har skrevet den lille historien jeg nettopp la inn) og jeg kom til mine foreldre da jeg var 3 dager gammel, så det er mulig...

 

jeg vil allikevel råde deg til å tenke deg nøye igjennom dette, jeg er en ung student selv som nå er mamma, så jeg håper du tenker deg nøye om, alt går om man ønsker det, men jeg er glad du vurderer adopsjon foran abort, du gir i det minste barnet et liv...

 

lykke til!

[Anonym bruker]

synes du er tøff som tenker på det beste for barnet du skal ha. ikke mange som gjør det. og velger å beholde fordi økonomien er på plass. det er som du sier også andre ting som bør være på plass. MEN jeg har også slitt med spiseforstyrrelser i snart 10 år og har hatt depresjoner og fått dignose som suicidel og kronisk depressiv.og har i dag en liten tulle på snart 1 1/2 år. jeg har gått i terapi tidligere i livet og har bearbeid det værste så har nå en diagnose som lyder "disponibel for depsrisjoner" har derfor gått i terapi fra jeg ble gravid for å unngå de svarte dagene og tunge stundene. går der fortsatt for å forebygge og få orden på spise problemene min. det går fremover, men vil ikke si jeg er 100% frisk. men har ivertfall klart å få et trygt og godt hjem for tulla mi, men den dagen jeg slutter i terapi er samtidig langt borte. har ikke mye familie som skjønner eller stiller opp, så for meg er det beste å ha en psykolog som kan hjelpe og lytte, samt en fast lege som jeg stoler 100% på. og sef har jeg noen nære venner som vet alt om min situasjon og som tar tak i ting om det skulle skli ut!

 

håper du ser at du ikke er alene og om du vil snakke og lurer på noe, rop ut! men respekterer uansett valget du tar for barnet ditt

 

KLEM

signere med anonym,men du kan finne meg ved å "rope" larita:)

[Anonym bruker]

Hei .

Viss du vil adoptere bort et barn, så blir barnet satt i det vi kaller et beredskapshjem. Der blir det i rundt 6 uker +. det er fordi at du har rett til å ombestemme deg. så vil de finne en adoptiv famile til barnet ditt, når alt er klart. Viss du ønsker å ha kontakt med barnet ditt, men føler at det kansje får det bedre hos noen andre, eller det er andre grunner, blir barnet satt i fosterhjem.

Det trenger ikke være så vannskelig.

Lykke til.

Hilsen en som jobber for barnevernet som avlastningshjem og Beredskapshjem

[Anonym bruker]

Om samboeren din ikke vil dette så hadde jeg ikke gjort det/presset ham til det. Han bør få muligheten til å være far om han ønsker det! En far kan ta like godt vare på barnet sitt som en mor.