lurer om noen har hatt barn fra før,blitt gravid me ny mann osv osvhjelp

[Anonym bruker]

lurer litt på dette.har vært litt deppa fortiden, er redd jeg er gravid igjen med kjæresten min,vi har vært sammen i 5 mnd. jeg har en gutt fra før da,jeg var sammen me faren hans i ca 7 år. d jeg lurer på da og er redd for hva vill sje om jeg pluttselig sto alene igjen pluttselig med 2 barn og 2 fedre. føler d blir stor påkjenning jeg,å hva vill folk si osv.. vist d sjærer seg kan jeg ikke få flere barn for da vill jo folk se på meg som hore osv.. er deppa fortiden pga av at jeg tenker slik..

føler at jeg misslykkes hele tiden syns d er helt forferdelig.. noen som har noen gode råd...

 

 

[Gjest]

Man er selvsagt ingen hore om man har to barn med to menn. Hvis du ikke ser ned på deg selv så vil ikke andre se ned på deg heller. Du har ikke en lettvint holdning til abort i alle fall, og det kan du jo være stolt av.

 

Du må tenke positivt og prøve på beste måte å få livet til å fungere slik det er i dag. Hva morgendagen bringer er det ingen som vet, og det er mange som kan ende opp med både to og tre barnefedre før de er ferdige med barnefødsler.

 

Det som er viktig er at man klarer å ta vare på de ungene man har og at man selv har et noenlunde bra liv. Vi lever ikke slik de gjorde for femti år siden og en av konsekvensene er at vi får andre familiestrukturer. Det er nok ingen drømmesituasjon om du skulle ende opp som enslig forsørger til to barn, men det er mange som har opplevd og overlevd det. Så mitt råd er at du ser litt lysere på det! )

[Anonym bruker]

jeg har en sønn på 7år og en sønn på 4mnd. flyttet for meg selv nå. to forskjellige fedre.. d er veldig normalt nå i 2006 det,ikke hore for det

 

[Anonym bruker]

Er på vei med nr to med mann nr to å er ikke sammen med noen av de. Om noen ser på meg som ei hore får være deres problem. Så lenge jeg vet jeg kan ta godt vare på dem spiller det da ingen rolle. Vil gjerne ha flere barn men da i et forhold, at det da er tre fedre ser jeg absolutt ikke som noe problem. Finnes nok en del som ser ned på "oss" men hva andre mener bryr meg rett og slett ikke. Barn er en velsignelse uansett om det er en eller fem fedre i bildet..

[Anonym bruker]

Du skal ikke se ned på deg selv, men være glad for de ungene du har.

Folk har alltid noe de skulle ha sagt uansett, ikke fokuser på dette...

Jeg er midt oppi en kinkig situasjon selv her. Jeg har fire barn. Fire fedre, antas! Først var jeg gift og fikk ei jente. Ble skuffet. Ble forlovet og fikk ei jente. Ble skuffet. Ble så sammen med den store kjærligheten, ham jeg hadde drømt om i fem år. Jeg ble gravid, vi ble samboere og fikk en gutt... bare at det var ikke garantert at det var hans... men han godtok situasjonen glatt og har vært en utrolig flott far for spesielt ham, men også for jentene. Så ble forholdet turbulent og ingen har klart å såre meg så mye, og skuffelsen var overlegen. Det har også vært mye stress med økonomi, rusmidler, overdreven sjalusi og vold. Vi ble slitne begge to. Og så viste det seg at jeg var gravid - igjen. Vi ga forholdet noen forsøk til, og jeg fikk den skjønneste gutten du kan tenke deg. Likevel holdt ikke forholdet, vi har mistet respekt og tillit for hverandre pga. en rekke hendelser i forholdet. Så nå sitter jeg her, da... med fire barn, med fire fedre? Eksen vil ikke ta DNA-test fordi han ikke vil ha svart på hvitt at han ikke er faren til nummer tre, og han akter ikke å gi slipp på ham. En gang ga jeg ham hovedomsorgen men det fungerer ikke slik i praksis. Nå arbeider han så mye, og det er jeg som har den daglige omsorgen. Gutten bor utelukkende hos meg. Men hver gang jeg tar det opp, blir jeg påminnet om at jeg har lovet ham hovedomsorgen... Så satt jeg og kjente på ensomheten... og som om det var et tegn fra oven, fant jeg forleden en papirlapp på loftet, med et etternavn og telefonnummer på. Faren til nummer tre? Det slo meg at jeg burde ringe og høre om vedkommende hadde en mer fastsatt dato på vårt engangseventyr enn hva jeg klarer å huske. Og jeg tok sjansen. Fikk meg litt av en overraskelse! (Og er rimelig flau...) Mannen hadde tenkt på meg i lang tid etterpå, han kom med masse komplimenter og var veldig imøtekommende over telefonen. Og han husker så mye! Denne hendelsen fant sted for over fire år siden... Han ble begeistret for å høre om gutten, og er nesten overivrig i forhold til å DNA-teste farskapet. Jeg tok kontakt med ham uten å snakke med eksen min i forkant, og han ble skikkelig sint. Klart det, nå står han jo i fare for å miste retten til nummer tre. Men jeg foreslår at han kan ha hovedomsorgen for nummer fire, som såvisst er hans egen... men dette godtar han ikke, han vil ha dem begge. Og skammen er et faktum, jeg kommer ikke bort ifra det at jeg jo skammer meg veldig. Tenk om jeg kunne komme godt overens med den sannsynlige faren til nummer tre, som for øvrig høres interessert ut, og som virker både snill og oppegående ut. (Og ledig...) Skal jeg satse på det, eller har jeg brent meg nok nå? Jeg må ikke forvirre ungene enda mer! *Huff...*

[Anonym bruker]

Hmmm... ønsker noen innspill her, jeg... (Ja, mitt innlegg, det over her.)

Skal jeg ta turen til den potensielle far, eller ta ting helt med ro nå?

 

For feig til å bruke nicket.

[Anonym bruker]

hmmm syntes det høres ut som litt av et rot,ser overhode ikke ned på oss som har flere fedre,har selv 2 barn med 2 fedre,er sammen med den ene.

vet ikke hvor gammle barna dine er men synes du skal fokusere på barna nå ,å ikke en potensiel kjæreste.

Bruk tiden på barn og ta livet med ro..

[Anonym bruker]

Jeg har også barn med to forskjellige menn og er pr dags dato ikke sammen med noen av dem, selv om jeg har mye kontakt med pappa 2. Pappa 1 har omtrent aldri sett barnet sitt og jeg har vært helt alene hele tida uten noen form for avlastning. Hadde derfor ikke lyst til å havne i en sånn situasjon igjen, men historien har en tendens til å repetere seg, ser det ut til. Da jeg ble gravid med pappa 2 fikk jeg han til å love meg at vi ihvertfall skulle være sammen mens babyen var liten og jeg var "livredd" for at det skulle bli slutt. Ikke så mye for egen del, jeg takler fint å ha 2 barn, men mer i forhold til familie, naboer, foreldre av klassekamerater til barn 1 osv. Føler meg for å være helt ærlig litt mislykket fordi jeg ikke får meg en "mann". Tenker at folk ser ned på meg pga dette.

Det ble selvfølgelig slutt før fødselen og jeg har fremdeles ikke fortalt det til folk. Nære venner og noen i familien, vet det jo, men ellers er den offisielle versjonen at han er på kombinert ferie og forretningsreise i hjemlandet sitt.

Nå kommer han snart og besøker oss og jeg har pga endel samtaler i det siste øynet håp om at min situasjon som skap-alenemor snart er over. Ellers får jeg vel bare bite i det sure eplet og komme ut av skapet;-)

Men for å være helt ærlig tror jeg disse tankene rett og slett bunner i mine egne mindreverdighetskomplekser. Jeg ser jo ikke need på andre som har barn med både 2 og 3 og 4 fedre. Jeg kjenner faktisk en lege som har barn med 4 forskjellige fedre, så det kan skje alle.

Tror du som jeg bare må jobbe med oss selv for å heve hodet og først og fremst ikke dømme oss selv. Så lenge du beholder selvrespekten, skal du bare d**** i hva andre tenker, ikke sant!

[Anonym bruker]

Så fine svar jeg fikk!

 

Tusen takk, det varmer godt... Kjekt å få innspill fra andre med full forståelse. De negative innspillene har jeg mange nok av i mitt eget hode : ) Ja, ikke sant, det er lettere å dømme seg selv nedenom og hjem, enn å dømme og kritisere andre. Synes jeg også!

 

Det var et godt råd, sikkert, det med å ta livet med ro og fokusere kun på barna. Samtidig synes jeg de skal merke at det er en hann i familien også... men ok, en pause er sikkert bare smart. Hehheh, vi får bo trangt en stund til, uten bil, med ødelagt vaskemaskin og en ovn som ikke virker : ) Heheh. Ser på meg selv som ganske tøff, men jeg må innrømme gladelig at en mann er greit å ha!

 

Vi får se hva tiden viser... jeg ser vel ikke etter en kjæreste i første omgang. Men jeg kommer nok til å bestille en tur til denne antatte far til nummer 3, om ikke annet, så for å erkjennelsen av farskapet. Det er ifølge FN-konvensjonen av 1993 (?) en plikt å opplyse om riktig far.

 

Det er en trøst at vi er flere om disse situasjonene. Vi snakkes!