Er jeg slem og følelseskald?

[Anonym bruker]

Dette er kanskje ikke rett sted for en sånn diskusjon, men føler at jeg "kjenner" dere litt og at dere er fornuftige mennesker. Hadde en diskusjon med min mann i går. Den førte til at han sov på sofaen i natt, og jeg sitter her med røde, hovne øyne. Det vi diskuterte var psykisk utviklingsheming og abort.Jeg har alltid tenkt at hvis barnet i magen min er sterkt psykisk utviklingshemmet, så ønsker jeg å ta det bort.Grunnen er voksne psykiske utviklingshemmede med seksualisert atferd, jeg takler det bare ikke...Orker ikke tanken på at barnet mitt skal bli sånn. De er jo likevel som barn på mange måter, og foreldrenes ansvar til de dør.I utgangspunktet ville jeg aldri tatt abort, men akkurat når det gjelder dette føler jeg det sånn.Ser på det fantastiske barnet vi har fra før, og får et stikk av dårlig samvittighet ved tanken på å velge bort et barn, uansett av hviken grunn, men synes min mann reagerte fryktelig sterkt. Han ble så kvalm av synspunktene mine at han ikke engang klarte å sove i samme seng som meg. Hva synes dere? Vær helt ærlig! Er jeg helt ute på viddene eller?

[Anonym bruker]

Vel, tror ikke jeg hadde klart å ligge ved siden av mannen min heller, hvis han hadde hatt de synspunktene.

 

[Gjest]

Ikke for å være frekk, men dersom det er pga deres seksualiserte adferd overfor andre så er grunnen din synes jeg du er ute på vidda.

Hadde du vurdert det i forhold til barnets livskvalitet osv hadde det vært mer i riktig retning. Men jeg mener og at et barn skal ha ganske store plager for at det skal være verd det. Har vært i kontakt med mange med f.eks downs som har en god livskvalitet og som vet å nyte livet mer enn mange friske jeg kjenner, men de kommer selvfølgelig alltid til å være som barn, også når det kommer til seksualitet, men det mener jeg voksne mennesker må kunne ha forståelse for og være overberende med.

Man ser jo uansett ikke på disse menneskene med samme øyne som friske voksne. Håper for barnet ditt sin skyld at det blir født friskt!

 

Lykke til med svangerskapet og de utfordringene som måtte komme!

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg føler med deg, ikke noe gøy når man diskuterer så heftig at det ender i krangel..

Å få et utviklingshemmed barn er utrolig ressurskrevende av foreldrene, og det vil det være hele livet ut. Samfunnet vårt er ikke tilrettelagt godt nok for at vi skal få barn med forskjellige funksjonshemninger, og dette resulterer dessverre i at det sliter ut foreldrene til bristepunktet.

 

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med "Grunnen er voksne psykiske utviklingshemmede med seksualisert atferd", når det er utrolig mange andre aspekter ved siden av den seksuelle adferden, som kan være vanskelige. Det spørs jo også helt hva og hvor stor den psykiske utv. hemningen er.

Synes mannen din kanskje er litt lite empatisk overfor dine synspunkter på saken. Dette er jo utrolig viktig for dere å diskutere?

Jeg lurer også på hvor langt du er på vei, og om du/vurderer å ta duotest eller andre tester?

 

Lykek til!

[Anonym bruker]

Har tenkt over andre aspekter, også dette med barnets livskvalitet. Men som du sier Tingeling, så må plagene være ganske så store for at den ikke skal være tilstede. Når jeg nevner dette med seksualitet er det fordi jeg har sett en del til akkurat den biten. Nå skjønner jeg jo at disse menneskenes problemer mest sannsynlig er mer komplekse enn en hjerneskade. Da tenker jeg på oppvekstforhold, evt misbruk osv. Men jeg føler som jeg gjør tross alt, mener at jeg må kunne si hva jeg mener uten at mannen min skal reagere så fryktelig sterkt. Han har jo også sine synspunkter som jeg ikke er enig i, eller kan forstå. Men jeg har jo valgt ham tross alt.. Vi har vært sammen i veldig mange år, og jeg hadde bare ikke ventet dette..

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet med psykisk og fysisk utviklingshemmede barn og voksne i flere år. Og det du snakker om at de har seksuell adferd, byr meg imot... det er ett fåtall..

At man står ved ett stor å vanskelig valg om man fikk vite noe slikt, er klart.. Hva jeg selv hadde gjort vet jeg nok heller ikke...

Men jeg hadde noko vurdert det av helt andre grunner, nemlig som tidligere nevnt her, blannet livskvaliteten til barnet.

Det er klart at du itillegg får ett barn for livet, men det er mange grader av funksjonhemming... Å ærligere og mer oppriktig glade mennesker enn de, får du aldri.

De er glad i deg av hele sitt hjerte når du kommer inn på de...

 

Ett vanskelig valg... en endeløs diskusjon det der...

Håper du og mannen din finner ut av ting...

Men grunnen din støtter jeg ikke...

Tanken bak der, forstår jeg godt...

 

Lykke til...

[Anonym bruker]

Jeg er ikke kommet til 12 uke ennå, og har ikke tenkt å få utført noen andre tester enn det normale. Har egentlig ikke tenkt så mye på dette før vi begynte å diskutere.. Vet ikke hvordan jeg vil reagere, eller hvilken avgjørelse vi kommer til å ta hvis noe viser seg å være galt ved UL. Enig i at det er andre aspekter ved å leve med et funksjonshemmet barn som helt sikkert er viktigere enn det jeg nevnte, men det er den biten jeg overhodet ikke ser for meg at jeg vil takle. Ellers er jeg faktisk en tålmodig og empatisk person. Men må si det skremmer meg litt å tenke på at barnet aldri vil klare seg selv, og man har det hele og fulle ansvaret resten av livet. Som du sier er ikke samfunnet tilrettelagt akkurat..

[CAT77]

Hei!

 

Jeg synes ikke du er verken slem eller følelseskald, men jeg skjønner ikke helt argumentet ditt. Personlig ville jeg tatt abort om jeg fikk vite at jeg ventet en psykisk handicappet barn. Først og fremst på grunn av livskvaliteteten til barnet, men også av hensyn til meg selv og min familie. Et slikt barn trenger konstant omsorg hele livet og samfunnet er ikke tilrettelagt for å hjelpe tilstrekkelig til. Jeg er vel kanskje så egoistisk at jeg ikke er villig til å legge mitt eget liv på "hylla" for å være mamma og hjelpepleier.

 

Uansett hvilke synspunkter man har må man kunne diskutere det uten å skape en kjempekrangel; noen ting er man rett og slett uenige om!

 

Lykke til og håper du får besøk i sengen igjen i natt!

[Gjest]

Jeg ville nok også tatt abort i en sann sammenheng- trooor jeg. Ihvertfall vurdert det etter hvor ille det er, og hvilken livskvalitet barnet kunne fått. Har hatt diskusjonen med typen min, han ville ikke tatt abort. Men han syns det skulle være opp til meg. Det er uansett ett vanskelig tema, og det er nok ikke til å unngå att man kan ha sterke meninger og ende opp med heftige diskusjoner. Syns alikevel det er viktig å ta debatten, så man vethvor den andre står om problemet skulle oppstå.

 

 

[Anonym bruker]

I denne sammenhengen er det rart å tenke på at mange gravide kvinner etter ultralyd i u.18 har problemer med å abortere foster som mangler hjerne eller hjerte! Ifølge lege i fosterdiagnostikk ved St.Olavs, Sturla Eik-Nes.

[Anonym bruker]

Jeg sitter igjen med spørsmålet; hva er det du har opplevd som gjør at du har den oppfatningen av psyk utv.hemmede... Selvsagt er vi alle forskjellige, med forskjellige meninger, og av og til må man bare enes om at en er uenige, og at ingenting kan forandre det. Men jeg skjønner mannen din, det må jeg få lov å si.

Selv har vi en del barn og voksne rundt her jeg bor, som i forskjellig grad er psyk utv.hem. Disse har alle forskjellige tilbud ift livskvalitet. Her finnes tilbud om avlastning, svømming, terapiridning mm. De fleste voksne bor i egne boliger, selv om de har hjelp hele døgnet. Jeg har selv jobbet i flere av disse boligene, og synes de,tross alt, har det utrolig bra! De får lov å være selvstendige vesener, med egne meninger, og får selv være med på å styre sin hverdag. Dette er selvsagt avhengig av at de er i stand til å uttrykke sine følelser. Men det kan også folk uten språk også gjøre, ovenfor de som kjenner dem godt, da med kroppsspråk.

Når det kommer til seksualitet, er dette noe av den mest naturlige ting i verden! Jeg har selv vært utsatt for lite hyggelige ting i barndommen ift seksualitet,som jeg fremdeles sliter med, men det er like fullt et av våre behov. Jeg lærte en gang i psykologi at mennesker er seksuelle vesener fra den dagen man er født! En liten illustrasjon på dette er små gutter på 1 år, som tar på seg selv;de synes det er både rart og behagelig... Men de skjønner jo ikke at de faktisk onanerer, som vi voksne vil kalle det...

Alle er vi seksuelle vesener, det er bare måten å vise det på som skiller oss. Vi, som ikke er utviklinghemmede, vet hva som er "akseptert" og ikke. Det er ikke like lett å skjønne for de som er "anderledes". Og hvorfor skal andre fortelle dem at de ikke skal beføle seg selv,fx, når det er så godt?? Nei, mange ganger er det våre "friskes" (unnskyld uttrykket!) fordommer som gjør forskjellen mellom folk større enn nødvendig.. Synd...

[MammaChicka og Even Nikolay]

Det er mange som er utviklingshemmet som klarer seg selv...

jeg har selv to onkler... en som lever idag..

Begge har fullført skole, begge hadde egne jobber (på steder hvor ting er tilrettelagt) begge bodde i egne leiligheter, lagde sin egen middag, tok bussen selv på jobb, handlet (delvis) sin egen mat...

 

Å si at de ikke klarer seg selv er feil... Begge de to her har downs syndrom... MEN.. selvfølgelig ligger det mer bak...mormor stiller jo opp, besøker, hjelper til med vask, han har besøk hver dag fra hjemmehjelptjenesten, han har besøk 3-4 kvelder i uken av støttekontakter som spllier playstation med ham... tar han med seg på sommerferier... Nei, onkelen min har ett flott liv..han er fornøyd, han er lykkelig.. Han skal jo tilogmed bli "Onkel" igjen til lille babyen min...

Jeg er glad jeg har hatt så nær komtakt med funsjonshemmede igjennom livet mitt... Vi har ALLE noe å lære av de...

[Anonym bruker]

Jeg lesr at du skryter av de mange forskjellige tilbudene det er i din kommune, men dessverre er det ikke slik i mange mange kommuner!

Det kommer faktisk an på økonomien og prioriteringer i kommunen. Så hvis du er så uheldig å være bosatt i en "fattig" kommune må man faktisk være 10ganger på ressurssterk som foreldre enn hvis du bor i en rikere kommune!

Bare så det er sagt.

[Anonym bruker]

For å si det sånn; jeg bor i en kommune som er alt annet enn rik!! Ved årsskiftet 2004/2005 fikk kommunens innbyggere beskjed om at kommuneøkonomien gikk med brakunderskudd, og at det måtte spares 13 mill. på meget kort tid, og på en komm. med i underkant av 1900 innbyggere, er det nokså mye penger. Og hvor ta disse pengene fra, jo; helse- og skolevesenet!! Det er så få stillinger på sykehjemmet her, at de holder, bokstavelig talt, på å jobbe seg ihjel!!! For å ta et eksempel. Ungene på skolen her har svømming annahver uke i klassene 1.-7. Ungdomsskolen har ikke svømming i det hele tatt, fordi det ikke er ressurser til å ha lærere i svømehallen sammen med dem!!

 

Heldigvis er hjemmetjenesten ikke så verst utbygd, selv om det er et fryktelig tidspress der også, men dette er en tjeneste kommunene ER PÅLAGT å ha, og den er gratis for brukerne. Jeg skal ikke si at det er slik i forhold til at psyk. utv.hem. skal få egen bopel, men jeg vil tro at hvis en av disse kjøper seg egen bolig,som de har gjort her, må kommunen stille opp med personell. Jeg skal ikke krangle på om dette er en rett de har, men det kan du jo undersøke, hvis du lurer...

Lykke til.

[Anonym bruker]

"... Har både med kommunens økonomi Og prioriteringer å gjøre..."

 

Jeg har jobbet med psykisk og fysisk utv. hemmede barn i en fattig kommune og sett selv hvordan det er..

[Serial mom]

Jeg kan ikke helt skjønne det argumentet ditt jeg heller.... Jeg forstår at tanken på å få et handikappet barn er skremmende,og at du ser for deg at hele livet ditt kommer til å falle sammen. Livet med handikappede barn er annerledes og veldig krevende,og det vil i stor grad styre livet ditt fullstendig. Dersom du ikke føler deg ansvaret bevisst,og ikke føler at du har energi og vilje nok til å ta deg av et slikt barn,så er nok det beste at du tar abort eller adopterer vekk barnet om du skulle få en slik beskjed. Barnet er ikke tjent med en mor som ikke orker tanken på å oppdra et barn med handikapp på den ene eller den andre måten.

 

Personlig ville jeg nok beholdt barnet. Jeg har slitt nesten 2 år med å få det til,og føler dessuten at jeg er ressursstrek nok til å oppdra et handikappa barn. Jeg er snart ferdigutdanna fysioterapeut,og har med min utdannelse en god del kunnskap og erfaring med funksjonshemmede. Og mer blir det jo etterhvert som jeg kommer meg i jobb og lærer mer. Det at det ikke finnes bra nok tilbud er bare delvis sant,men man må kjempe for det,og selv lete og finne ut av hvilke rettigheter man har,og hvilke tilbud kommunen SKAL komme med!

 

Jeg har sett,og kjent så mange lykkelige psykisk utv.hemmede,og er overbevisst om at de har et fantastisk liv! Og alle foreldre jeg har snakket med ville aldri ivverden ha vært foruten sine barn! synd at du har så dårlig erfaring med psyk.utv.hemmede,for det er så mange fantastiske personligheter og så mye glede med disse,og livet er definitivt rikere med dem! Det er laget masse flotte dokumentarer om psykisk utviklingshemmede,der man virkelig får se for et rikt og fantastisk liv mange av de lever! Jeg håper du får sett noen av de filmene og seriene,og at du kanskje tenker litt om igjen....

 

Men som sagt, jeg skal ikke kritiserer deg,du har rett til å føle det du gjør,og gjøre hva du vil med ditt barn.

 

Håper du og mannen din blir venner igjen snart:-)

[Gjest]

Akkurat den vinklingen var ny for min del, men i utgangspunktet har jeg samme tanker som deg. Jeg føler meg ikke egnet til å ta meg av et sterkt handicapet barn, jeg er verken tålmodig nok eller har den grunnleggende omsorgen for de svake i meg som behøves, en trist gjennomskuing av seg selv, men enærlig en. Jeg hadde tatt abort om fosteret mitt skulle vise seg å ha et sterkt handicap. Så klart kan dette også komme senere, barna mine kan komme ut for ulykker som gjør dem handicapet, og da må jeg jo bare takle det, men om jeg har et valg så ville jeg ikke valgt det, eller rettere valgt det bort. Antagelig ville jeg slitt med dårlig samvittighet for det resten av livet mitt, men jeg tror ikke jeg ville angret et slikt valg heller. Jeg håper bare jeg aldri behøver å måtte foreta et slikt valg.

[Lone35 =0)]

Handikap? Hva er det?

Ja for det kan være så mye. Jeg blir litt skremt her, fordi det ser ut til at en psyk.utvhemning er en og samme diagnose. Det trenger det ikke være. Ikke alle som er psyk.utvh. har Downs f.eks. I mitt tilfelle har jeg en sønn med autisme. Han fikk diagnose da han var

3 1/2 år. En sånn utv.forstyrrelse i hjernen kan ikke oppdages ved UL. OG DET ER JEG GLAD FOR!! Jeg ville aldri vært foruten godgutten min! Aldri. Han har følelser som deg og meg, er skoleflink, omtenksom mot andre, glad i å tegne og skrive, lese. -Liker å få sitte på fanget til moren sin innimellom (når jeg tar initiativet), selv om han begynner å bli stor og tung, han er 8 år nå! :0)

For de som ikke vet hva autisme er så kan jeg fortelle at det er en forstyrrelse som gjør kommunikasjon og forståelse vanskelig. Lite blikkontakt, ikke alltid han forstår hva jeg mener når jeg forklarer, skjønner ikke like lett "kommunikasjonskodene" mennesker imellom i samfunnet, kan ha særegne interesser hvor viten er stor.

Min sorg da han fikk diagnosen var at han kom til å gå alene for seg selv. Ingen venner, ensom.. ikke et øyeblikk har jeg tenkt på seksuallivet hans. Det får komme til den tid. Utfordringer er det med alle barn. Uansett hva som skjer. Hva med seksuallivet til en evt lesbisk datter eller homofil sønn? Det har jeg aldri tenkt på. Nei, man må glede seg over det gode man har og ta utfordringene når de kommer.

Ikke ta sorgene på forskudd. Det er sikkert at det kommer mange av dem igjennom livet, men vi må glede oss også, over det vi har nå.

 

Lykke til.

 

[doble]

Jeg og mannen min har tenkt mye på dette. Han vil at jeg skal ta UL i uke 12 for å utelukke downs. Vi er enige om å ta abort hvis det har det. Grunnen til det er at vi ikke har kapasitet til å ta vare på et handikappet barn. Vi har dårlig råd, han studerer og jeg er selvstendig næringsdrivende. Vi har også en datter fra før som krever mye oppmerksomhet og som er veldig følsom ovenfor stress og mas. Hennes behov vil bli satt i andrerekke hvis vi skulle fått et barn med downs, det vil jeg ikke utsette henne for. Det ville vært et stort tap for henne og mer enn vi voksne hadde greid å takle. Jeg har liten tolmodighet fra før og synes det er utrolig deilig at datteren vår er blitt så stor og selvhjulpen som hun er blitt. Blir selvsagt tøft med at spedbarn til, men hun blir såpass stor at hun kan hjelpe litt til. Et friskt barn vil jo også ikke kreve så mye som et handikappet barn. Har alltid tenkt at jeg aldri ville tatt abort, selvom barnet hadde downs. Men vet nå at jeg aldri hadde taklet det. Må man så må man...men kan jeg velge vil jeg ikke utsette forholdet vårt el datteren våres sin oppvekt for det. Hadde situasjonen vår vært annerledes så kanskje......

[Anonym bruker]

Takk alle samman for gode, gjennomtenkte og ærlige svar! Dere har virkelig fått tankene til å surre rundt i hodet mitt for fullt. Det er grusomt å krangle med sin kjære, men kanskje det var en mening med det hele..Som en av dere nevnte har jeg opplevd ting som farget synet mitt på psykisk utviklingshemmede veldig. Jeg trengte nok å få åpnet øynene litt! Jeg krysser uansett fingrene for at vi alle får oppleve mye lykke med våre barn, uansett hvordan de blir eller ikke blir! klem

[Gjest]

Husk bare på at det er mange andre utviklingshemninger som ikke vil kunne vises på ultralyd. Det høres ut som om dere burde vurdert kapasiteten for et barn til i det hele tatt, man vet aldri hva som kan gå galt, og er man ikke klar for det som kan dukke opp, er man ikke klar for barn. Enn om dere får et med noe som ikke vises på UL???

Når dere tror et normalt spedbarn blir tøft, høres det ut som om det lett kan vokse dere over hodet dersom det kommer problemer!

 

Håper alt ordner seg til beste for dere!

[Snart firebarnsmamma! Fødeklar]

Uansett håper jeg at du og mannen din får et friskt barn,så slipper dere å tenke på dette i det hele tatt! Og de fleste beibier kommer jo friske og raske til verden,så... Lykke til!!