Hva skal jeg gjøre???

[Anonym bruker]

Etter en turbulent tid i forholdet mellom meg og min mann har jeg bestemt meg for å forlate ham, han lider b.l.a. av spillegalskap, noe han ikke vil gjøre noe med og jeg kan ikke stole på ham i det hele tatt når det gjelder penger så jeg innser nå at dette ikke går lenger. Jeg må tenke på meg selv og vår datter på 2 1/2 år. Problemet er at jeg har nylig funnet ut at jeg er gravid, er 8 uker på vei og vet absolutt ikke hva jeg skal gjøre.

En ting er å bli alenemor med ei lita jente, en annen ting er å evt. skulle gå gjennom et nytt svangerskap og få et barn til alene.. Synes det er helt for jæ...

at jeg blir tvunget til dette valget, men spørsmålet er om jeg greier å få et barn til? Er det noen der ute som sitter med lignende erfaringer? Noen som har noen råd?

[VinterSol+2]

jeg har ikke noen egenerfaring å dele med deg...

men jeg er en person som liker å skrive lister..

 

-kanskje dette er en måte å få ryddet på plass om du klarer det?

Sånne for-og-i-mot-lister, økonomilister etc...

 

og ta deg en telefon til amathea, de kan gi rådgivning på hva for støtte du har rett til og sånn, så iallefall den økonomiske, og kanskje også den sosiale biten med å være aleneforelder/skilt forelder.

 

Ønsker deg lykke til med avgjørelsen, og håper du finner den beste løsningen for deg!

 

Varm klem fra meg.

 

[Anonym bruker]

heia

 

jeg var gravid i 7 mnd og hadde en gutt til som var nesten 2 år da vi gikk ifra hverandre, og var alene helt til minstemann var 3 år, ja det var en ganske tøff tid, men verdt alt i hele verden, ville ikke vært foruten selv om jeg hadde hatt et valg og vært mindre på vei så jeg kunne tatt abort. Er også glad for at jeg har to barn med samme mann, da jeg ikke visste hvordan resten av mitt liv ville bli, om jeg i det hele tatt kom til å være sammen med noen el singel i mange år, men nå er jeg forlovet og samboer på nytt og venter barn nr 3, og angrer ikke på noe, guttene har det så bra sammen

 

men det er ditt valg og bare ditt, men jeg tror du klarer det, du opplever at du mestrer det meste når du bare må, det er min erfaring iallfall

[Anonym bruker]

Som alle sier - og som du sikkert vet selv, så er jo dette et valg du må ta selv. Men det kan være nyttig å speile egne tanker i svar fra andre. Derfor vil jeg dele mine tanker med deg.

 

Jeg tror det kan bli tøffe tak for deg med to barn alene, i allefall i en kort periode da minstemann er rundt ett år. Men dette varer ikke evig, og fra den minste er sånn 2-2,5 år tror jeg at det vil være nesten lettere for deg med to enn med en, fordi de vil ha så mye selskap i hverandre. I tillegg så går det an å be om hjelp, det finnes mange mennesker som gjerne hjelper til, som f.eks ikke har egne barn. kanskje du har noen i din omgangskrets, eller så finnes det kanskje en frivillighetssentral i nærheten av der du bor? Hør med Amathea.

 

Jeg tror at den aller beste gaven du kan gi din datter er et søsken, og helst et som ikke er så langt fra henne i aldere. Dette barnet du nå bærer vil bli ca tre år yngre enn din datter, en ganske passe søskenforskjell. Høyst sansynlig vil du jo møte en ny partner, og han vil kunne hjelpe deg med omsorgen. Og kanskje velger dere å få ett barn sammen også? Dette kan du selvsagt ikke planlegge ut fra, og det vil trolig bli stor aldersforskjell mellom jenta di og et barn med en ny mann. Om du beholder barnet ditt nå vil det kanskje binde familien mer sammen slik.

 

Det er vel tydelig hva jeg mener. Hovedgrunne er at jeg har to barn, og de har utrolig stor glede av hverandre. Mange sa til meg at "en er som en, og to ersom ti" før jeg fikk nr to. jeg synes ikke det. For meg har det IKKE vært dobbelt så slitsomt med to. Når jeg fikk andremann nøt jeg veldig godt av å ha den erfaringen jeg faktisk hadde. Alt var lettere 2. gang, følte meg mer sikker på alt. Så det er vel tydelig at mitt råd er å beholde barnet, også fordi jeg aldri tror du vil angre på et barn du får, men det er jo noen som angrer på en abort. Jeg har aldri hatt betenkligheter med abort før jeg fikk barn selv. Nå føler jeg det bare sårt på mødres vegne, som ikke ser andre utveier enn abort. Men dømmer absolutt ikke. Ingen bør dømme de som tar abort, man kan ikke vite hvordan den personen har hatt det.

 

Jeg ønsker deg lykke til med det vanskelige valget ditt. Mitt håp for deg er at du klarer å få ro til å kjenne på hva du dypest sett vil / ønsker, og så mot til å gå den veien, uansett hvilket valg det innebærer.

 

Varme tanker fra meg.